Som jeg tidligere har nevnt har Svend Andreas Horgen spurt på bloggen sin, gjemmesiden, om Facebook kan brukes i undervisningen. Ett av svarene han har fått er: når skolen "adopterer" ungdomskulturer dør de, og peker på visebølgen på 60-tallet. På bloggen sin viser vedkommende til Wired, som skriver at blogging er dødt (det vil si så 2004). "Blogging er det bare noe noen gamlinger som gjør, ja også en drøss med damer da, som ikke kan holde munn på nettet heller." (Ok, hint, hint hold kjeft, slutt å blogg). Ingunn Kjøl Wiig referer til denne utfordingen når hun skriver om sine erfaringer med å få elevene til å blogge. Det er neppe tilfeldig at det er gutter som ikke umiddelbart omfavner denne formen for kommunikasjon. Å uttrykke seg på en blogg for hele verden er ganske utleverende, og litt skummelt. Det ligger der, alle kan lese det og tolke inn det de vil i det du skriver, du blottstiller deg for andres dom. Er ikke bare enkelt, spesielt i en sårbar undomstid.
Det jeg synes er flott, er at vi diskuterer dette, problematiserer det, ser på fordeler og ulemper med de ulike uttrykksformene, og ikke ukritisk omfavner eller avviser, og til slutt; har metodevariasjon, alt er ikke for alle. Ei heller blogging.
Vi har alle ulike måter å uttrykke oss på, ikke alle liker å kommunisere med ord, verken muntlig eller skriftlig. Guttekulturen er en kultur mer preget av handling enn ord, som kanskje mer er en jentegreie. I vår begeistring over disse nye mediene må vi passe på å ikke kaste barnet ut med badevannet. Dette viser med all tydelighet skolens dilemma og utfordring; one size doesn't fit all. Blogging er kanskje "oversharing"?
Håper denne debatten fortsetter.
4 comments:
du skrive: "Det ligger der, alle kan lese det og tolke inn det de vil i det du skriver, du blottstiller deg for andres dom. Er ikke bare enkelt, spesielt i en sårbar ungdomstid."
Her er det kanskje et problem at en blogg er så "åpen for hele verden". Da kan det kanskje også være på sin plass å få gode/fullverdige bloggverktøy inn i "beskytta" slik som LMS-ene. Der kan en teste og lære i et rimelig beskytta miljø. Det er ikke tilfelle med de verktøyene som vi ellers bruker.
Det du peker på der et et dilemma. Nettsamfunnet er pr. definisjon åpnet, og det å lære seg å forholde seg til dette åpne samfunnet er nok noe elevene må lære seg. Petter Branzegg (tidligere omtalt) argumenterer blant annet sterkt for det. Arne Olav Nygard har på sin blogg et langt innlegg mot LMS slik de fremstår i dag, med de begrensningene som er bygget inn i dem.
På den andre siden er elevene i en læringssituasjon og sårbare. Når vi vurderer hva som er bra og ikke bra, har nok vi voksne kanskje litt andre kriterier enn de unge. De har færre sperrer mot å utlevere seg på nettet. Dette er ikke enkelt.
June, heilt topp, og det du her skriv om koblar spørsmålet om blogging opp mot diskusjonen vi har i norskfaget (mellom anna) om jentetekstar versus gutetekstar. Er vi i ferd med å innføre ein ny jentesjanger i bloggen medan vi trur vi held på med metodevariasjon og motivasjon? Eller: Er vi i ferd med å gjere dei same feila igjen, der vi er alt for einsidige (ikkje berre i eit kjønnsperspektiv)? Vi som skriv og les i denne pedabloggosfæren vi har her -- er vi i ferd med å innføre _vårt_ regime, som akademikarar som meistrar desse akademiske dialektane og tankesetta, under dekkje av å sprenge grenser og opne for variasjon og fleire typar læring?
Du har nemnt disruptivitetsomgrepet fleire gonger, veit eg -- kan hende bommar vi på ein ekte disruptiv bruk av IKT i skulen, og gjeninnfører dei same sjangrane og skilja som vi ønskjer å sprengje ved hjelp av desse reiskapene?
Vi tenker nok typisk på tekst og en form for selbbetroelser og utlevering når vi snakker om blogging. Der skal en skrive sitt liv og reflektere. Og for noen er jo det sikkert morsomt. Jeg synes imidlertid det mest spennende med bloggmediet er mulighet for mashup av ulike applikasjoner med medierikt innhold som youtube, goanimate, dipity, digitale historiefortellinger osv.
Post a Comment