Saturday, November 22, 2008

Langt innlegg om skole

Jeg er i den heldige situasjonen at jeg har en sjef, Opplæringsdirektøren i Hordaland fylkeskommune, som virkelig lever opp til mottoet: den som sier de er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig. Og han er, til tross for at han er en voksen mann, ikke ferdig. Han er våken og i konstant læring og utvikling, noe han sist beviste i foredraget han holdt på Skolen i digital utvikling på Lillestrøm. Det å være i utvikling er en viktig egenskap i vår verden i stadig endring, og for oss som jobber med skole, og skal, forhåpentligvis, forberede elevene på morgendagens utfordringer, er det viktigere enn noen sinne å være i utvikling.
Jeg var i uken på et møte i Lærende nettverk, hvor temaet var bruk av digitale medier i undervisningen. Der ble det vist gode eksempler på bruk av digitale medier i undervisningen, av lærere i ”alle aldre”. Det kom og frem, ikke overraskende, at der er stort strekk i laget på de representerte skolene. Det ble en diskusjon om hvordan håndtere dette, og fra en av deltakerne kom følgende hjertesukk: hvordan kan vi akseptere at høyt utdannete lærere har problemer med å lære? Vedkommende tenkte selvfølgelig på alle disse lærere som av ulike grunner ikke kan/vil ta disse nye mediene i bruk i klassen. I fortsettelsen ble det og stilt spørsmålstegn ved læringsverdien til disse nye verktøyene/mediene. I den sammenhengen vil jeg komme med noen betraktninger:
- det kanskje viktigste argumentet: digital kompetanse er pålagt i alle fag i læreplanen. Lurer på hvordan vi ville forholdt oss til en lærer som ikke brukte skrift i timene sine (noe som og var en teknologisk nyvinning en gang i tiden)? Er en lærer i posisjon til selv å velge vekk deler av læreplanen (basiskompetanser)? Skolen fungerer ut fra et samfunnsmandat, og våre folkevalgte politikere har bestemt at dette er en viktig del av læringsarbeidet i skolen. Skal en motarbeide digital kompetanse i skolen, må det skje gjennom politiske kanaler.
- Digital kompetanse er en kompetanse i seg selv, som en trenger i vårt gjennomdigitaliserte samfunn. Har en ikke de nødvendige ferdigheter til å manøvere, tolke og beherske disse mediene, vil en i praksis være en funksjonell analfabet. Noen hevder at dette lærer de unge likevel, kanskje bedre enn de voksne, da de er digitalt innfødte. Men vi vet at de unge lærer ikke alt de trenger på egenhånd, de trenger og den kompetansen de voksne besitter for å øke sin kompetanse. Vi har sosiale skiller, selv om de kanskje følger litt andre enn de tradisjonelle skillelinjene når vi snakker om nettsamfunnet. Men skolen har et viktig mandat i å forberede alle til et aktivt voksenliv, som arbeidstaker og medborger. Da er det viktig at skolen gir den nødvendige digitale kompetanse til alle elever, uavhengig av bakgrunn. Vi kan ikke fortsette å reprodusere ulikhet.
- Hva er kunnskap og kompetanse? Kan vi fortsette å bruke det tradisjonelle rammeverket for kunnskap og kompetanse i vår digitale tidsalder? Vi har et syn på kunnskap og kompetanse, som innbærer at den enkelte er som en tom bøtte som fylles med kunnskap, og som senere øser av denne kunnskapen, blant annet til eksamen. Derav paradokset: digital eksamen. Vi gjennomfører eksamen på verktøy som er bygget for kommunikasjon, men stenger for kommunikasjon. Noe som lager kjempeutfordringer for dem som skal se til at eksamen blir gjennomført på en forskriftsmessig måte. Vi er så redde for at elevene skal fuske, at vi setter i gang de mest kreative løsninger for å forhindre det, i stedet for å se på det grunnleggende: kunnskap og kompetanse; hva er det? Hva trenger vi?
- Læringsutbytte? Kunnskapsdepartementet snakker om at de vil innføre nasjonale prøver i digital kompetanse og vi får stadig høre om at der finnes forskningsrapporter som viser at læringsutbyttet går ned når elevene jobber digitalt. Lærer elever som jobber digitalt det samme som de som jobber analogt? En lærerutdanner sa til meg at en lærer med 40 elever kunne ha bedre læringsutbytte hos sine elever enn hos elever ved baseskoler. Men lærer disse elevene det samme? Der var en svensk forsker som så på dette. Han hadde hørt at elever i Kina, med en lærer og 50 elever og veldig tradisjonell pedagogikk (formidling, og høring hvor en begynte på førstemann og jobbet seg rundt i klassen (tradisjonell høring)), hadde den svakeste eleven bedre skoleresultater enn de flinkeste elevene i USA. Dette måtte selvsagt vedkommende se nærmere på. Det viste seg at de kinesiske elevene lærte fragmentert kunnskap som ikke hadde noen relevans utenfor klasserommet, men elevene i USA i mye større grad var deltakere og medskapere i sin egen læring. Hvem av disse to har størst forutsetninger for å ta med seg kunnskapen fra skolen over i ”real life”?. Når vi måler læringsutbytte måler vi da det elevene faktisk har lært? Dersom vi alltid har lært eleven å løpe, men så begynner å lære dem å svømme, men fortsetter å måle løpeferdighetene deres, hvilke resultater får vi da? Dersom løperesultatene går ned, har da svømmetreningen vært mislykket?
- Forskning på læringsutbytte: mange aviser digitale medier/verktøy i undervisningen fordi det ikke er nok forskning på området. Hvordan kan vi få forskning på området uten å ha erfaring og kompetanse på området (les: bruk i klasserommet)? Hva kommer først: hønen eller egget? Kunnskapsdepartementet sier blant annet at mange lærere avviser digitale medier i undervisningen fordi de ikke har de nødvendige kunnskapene om bruk av digitale medier i klasserommet. Når så forskere går inn og måler effekten av denne mangelfulle praksisen, hva finner de da? Godt læringsutbytte? Hvem sin feil er det? Utstyret eller pedagogen?
- Til slutt (langt innlegg dette): I skolen er vi veldig opptatt av hva vi vet(les: tror vi vet) virker. Men virker det vi gjør så bra? Se på Pisa tallene og frafallet i videregående skole. Er de tegn på at det vi gjør virker så bra? Dersom vi fortsetter å gjøre det vi alltid har gjort på, samme måte som vi alltid har gjort det, vil vi få de samme resultatene som vi alltid har fått. (Norsk) skole er kontrollfriker og systematiske feilsøkere. Vi sender elever til BUP og PPT, når de ikke passer inn, for at PPT og BUP skal fikse dem, eller så gir vi dem spesialundervisning (mer av det de ikke får til, slik at vi virkelig gnir inn følelsen av ikke å mestre (litt spissformulert)). Vi spør for ofte: hva skal vi gjør med lille Per for at han skal få til matten, i stedet for å spørre: hva skal vi gjøre med matten for at lille Per skal få den til? Hva om vi fokuserte mer på mestring? Gav elevene selvtillit ved å sette dem i situasjoner hvor de opplevde å lykkes? Jeg vet at lærerne gjør den feilsøkingen de gjør i beste mening, de er ansvarsfulle mennesker som vil det beste for elevene. Men vil elevene lære mindre av at vi ikke er så opptatte av hva de ikke kan? Departementet er litt inne på det når det nå kommer krav om fremovermelding, hva eleven skal gjøre for å oppnå ulike mål, så de på rett vei, men vi er fremdeles for opptatt av feilsøking.
- Kontrollbehov/system: i skolen er vi altfor redd for å feile/mislykkes. Det vi gjør skal være kjent og forutsigbart, innenfor aksepterte rammer. Hva om vi i større grad åpnet opp for ”å tørre å feile”? Arne Krokan sier: "Dersom du ikke har noen prosjekter som går på trynet av og til, har du ikke prøvd hardt nok". Skolen burde i større grad hive seg ut i ukjent terreng, gå litt på trynet, reise seg opp igjen og gå videre. Bare slik kan vi få utvikling, mot en bedre skole for fremtiden. Men som kanskje ikke er like lett å måle??

9 comments:

Unknown said...

Du tar opp et veldig interessant tema. Du spør om en lærer er i posisjon til å velge vekk deler av læreplanen. Interessant spørsmål. Jeg ønsker mer og mer at jeg var barn igjen. I så fall skulle jeg velge å bli undervist av lærere som deg (og for så vidt også de andre i bloggosfæren :-)

Jeg tror det er viktig å innse at for å lykkes, må en prøve i praksis. Dersom jeg var i Utdanningsdirektoratet eller så høyt i systemet at jeg kunne påvirke det som skjer i lærerutdanningene, ville jeg arbeidet for å få et opplegg der alle lærere ble kraftig oppfordret å skrive sin egen blogg, og lære seg bruk av RSS. Lærere skulle fått minst 2 timer ressurs per uke for å skrive i bloggen og følge med på andre blogger vha RSS. Da tror jeg faktisk mye ville løst seg!

June said...

Så kommentaren din etter at jeg hadde skrevet neste innlegg: to blog or not to blog...Der sier jeg jo litt om det som du skriver om her.
Når det gjelder tidsressurs, er det et evig dilemma i skolen, men jeg tror det er viktig at dette ikke koker ned til en debatt om ressurser. Tror skolen kan vinne mye tid ved å organisere seg på en annen måte.

JudithBS said...

Så bra! Jeg er helt enig at det alltid er snakk, snakk, snakk. For oss i videregående skole har vi den faktiske situasjon at de fleste elever nå har sin egen PC og www-tilgang. Dette er et fantastisk verktøy for å øke læringsutbyttet. Men, så virker det som om alt stopper opp. Kunnskap om hvordan PCen bør brukes, hva som er aktuelle lærmidler/verktøy og lærerens kompetanse blir ikke fulgt opp fra arbeidsgiver. Det settes ikke av tid (og/eller penger?) slik at læreren kan videreutdanne seg i pedagogiske verktøy. Jeg tror ikke det handler om motvilje fra lærere, men en faktisk mulighet og tid til å lære seg å bruke PCen.

Unknown said...

Dere er kanskje mest interessert i det som skjer i videregående. Det jeg har opplevd som lærer og ikt-ansvarlig i grunnskolen er manglende tilgang til data og internett. Hvis en lærer (som er litt nervøs for å bruke data i utgangspunkt) reserverer datalabben eller et sett maskiner, har brukt mye tid for å forberede timen, og så oppleve at ingen av elevene kan logge seg inn i nettverket, eller at Internett ikke funker i det hele tatt...Da vil det gå en stund før den læreren orker å prøve igjen. Infrastrukturen er alfa og omega for å få lærerne til å ta i bruk data. I Bergen og Trondheim er dette kanskje ikke et problem, men det er stort problem mange andre steder i Norge.

Ikke at dette er en unnskyldning for å ikke bruke data i skolen: de lærerne som opplever at de ikke kan oppfylle målene i L06 kan selvfølgelig klage om dette. Det er kommunestyret i hver kommune som har det endelige ansvaret for at læreplanen blir oppfylt. Når det er sagt er det opp til hver kommunestyre å bestemme om de vil bruke penger på data i skolen eller ikke. Ofte bruke de mye penger på data i skolen og får ingenting igjen for det, pga dårlige valg.

Et annet viktig poeng er at data er nyttig til noen ting, og unyttig til andre ting. Jeg skriver ikke handlelistene mine på data, det er fortere og mer hensiktsmessig å skrive disse for hånd. Lærere må vite HVORFOR data er et viktig redskap og i hvilken situasjoner.

Når det gjelder "bloggende lærere", er jeg litt uenig med Svend Andreas. Hovedmålet med et blogg er å skrive egne tanker, og kanksje få kommentarer fra andre. Dette vil fungere bra for norsklærere, som vil kanskje få en aha-opplevelse iht. prosessorientert skriving, og hvordan blogging kan være til nytte for elevene.

Lærere generelt har ingen problemer med å skrive i tekstbehandlingsprogrammer eller teksteditorer på nettet. Lærere som ikke klare å ta i bruk data i skolen er som oftest redd for at noe skal gå teknisk galt med maskinene eller nettverket, eller er redd for at elevene kan mer enn de kan om data, eller de ser ikke nytten av data i det hele tatt.

Beklager langt kommentar. Og jeg føler som en person som har "krasjet" en fest, dersom dere ikke kjenner meg i det hele tatt :)

Jeg har sluttet som lærer, men driver et selskap sammen med noen andre tidligere lærere. Vi gjøre det beste vi kan for å legge til rette for at lærere kan bruke data i grunnskolen. Her er siste prosjektet: http://4567skole.no
Gratis og åpne for alle, og ikke gjemt bak LMS-veggen.

Hvis kommunene klarer å gjøre internett tilgjengelig for elevene, ligger ressursene der...

June said...

Hei
Ser at der er kommet et par kommentarer etter at jeg var inne her sist.
Til Judith Bolstad Siem: Jeg er helt enig, det er kjempeviktig å fokusere på kompetanseheving. Det å anskaffe utstyr er den enkle biten. Det å ta utstyret i bruk på en god måte er den vanskelige, som vi enda ikke har noe fullgodt svar på. Det eneste svaret jeg har til det, er at det nytter ikke å la være. Min erfaring, er som du og sier, at dersom lærerne gis kompetanseheving, er der ikke den motstanden mot å ta digitale medier i bruk, som en av og til kan få inntrykk av.

Til Lisa: du ødelegger ingen fest, men uttrykker en problemstilling jeg kjenner godt til: grunnskole og videregående skole er som to ulike planeter. Helt riktig, klarer store kommuner som Oslo og Bergen dette forholdsvis bra, men i små og mellomstore kommuner sliter de. Dette skyldes både kunnkap, kompetanse, økonomi og ikke minst prioriteringer.
Ingen har vel noen sinne sagt at data skal brukes til alt, f.eks skriver jeg og handleliste, og notater for den del, for hånd. Men jeg kan ta et kvalifisert valg, for jeg kjenner til mulighetene og begrensningene ved begge mediene. Den muligheten har vi en plikt til å videreformidle til våre elever.

Unknown said...

Hei, Jeg hadde en uke ferie og kom tilfeldigvis tilbake til blogginnlegget ditt nå. Morsomt å lese på nytt med litt "ferske øyne".

Jeg har nå i dag en litt utradisjonell kommentar... Jeg ser nemlig at jeg utvikler meg og merker at jeg endrer mening og oppfatning raskt for tiden. Det tror jeg skyldes at feltet "metablogging" og "metalæring" er nytt for meg (og for mange andre). Jeg ser også at det jeg mener i ett innlegg en dag, kanskje har endret seg en uke eller to senere. Ikke at jeg ikke står for det, men det er interessant å se og jeg liker også å se hvordan forståelsen for blogging utvikler seg nærmest daglig.

Dette kan oppfattes som vimsete, men jeg tror heller en bør se på det som en viktig prosess. Jeg er glad for jeg kan delta i en slik prosess. Jeg tror muligens det samme gjelder mange - vi lærer kontinuerlig her i bloggosfæren og diskusjonen er sunn. Kritiske kommentarer er veldig viktige, så aldri føl at du ødelegger noen fest ved å si deg uenig i noen som er engasjerte i noe (Lisa)!

June said...

Det er flott å høre at du utvikler meningene og holdningene dine. Noe av poenget og fordelen med disse debattene på nett, er jo at meninger møtes og brytes, og vi må tenke i nye baner. Selv reviderer jeg sysnspunktene mine hele tiden, etter hvert som jeg får argumenter og motargumenter fra andre. Det hjelper meg til å se en sak fra nye sider. Det har jo blitt en del interessante kommentarer og blogginnlegg rundt emnet.

bart said...

Hei! Jeg er 4.årsstudent på lærerhøyskolen og studerer IKT i læring. Jeg jobber ved siden av studiene på en ungdomskole. Jeg skriver for tiden på min eksamensoppgave: "Hva er mål og mening med IKT i skolen?" Du June skriver at du var på en en skole og fikk høre mange gode eksempler på god bruk av digitale verktøy i skolen. Kan du fortelle om noen? Jeg mangler gode eksempler..

Det er forøvrig interessant å studere IKT på høgskulen der vi får prøve alt mulig slags nye verktøy: smartboard, Ipad, filmprogram, og jobbe på en middels materiell skule med ekstremt lite digitale verktøy tilgjengelig. To mediatek fulle av halvgamle maskiner finnes, men ellers er det glissent med smartboard, digitale kamera, skrivere, prosjektorer.
Det er så langt mellom teori og praksis.
Men Setter pris på forslag!:)
Hilsen Astrid

June said...

@bart: Hei. takk for kommentar. Først vil jeg si atdet er veldig kjekt å lese at du er på en skole hvor IKT tas på alvor! Slike lærerutdannere vil gamle Norge ha :) Dette skolebesøket ligger tilbake i tid. Så utrolig mye har skjedd siden da. Det er amnge skoler i Norge som nå har dette utstyret og gode erfaringer, spesielt i Oslo-skolen. Mitt råd til deg for å komme i kontakt med den type skole du søker er å spørre på Twitter. der er det så mange hyggelige og hjelpsomme mennesker. der kan du kanskje komme i kontakt med en skole ikke for langt fra deg, som bruker det du søker.