Wednesday, January 28, 2009

Sosial web - igjen

Jeg klarer ikke helt å slippe temaet sosial web.
I skolen snakker vi om sosial kompetanse og legger stor vekt på det. I Kvalitetsutvalgets innstilling ville de at sosiale kompetanse skulle inngå som en basisferdighet, med de konsekvenser dette hadde. Jeg var uenig i dette for sosial kompetanse er en veldig kontekstuell egenskap. Den varierer ut fra erfaringer, alder, omgivelser, fysisk og psykisk helse, samt ulike former for sosial, kulturell og økonomisk kapital (og dermed vanskelig å definere). Samtidig er det noe som definerer deg som person i mye større grad enn om du er god til å lese eller god i matte. Det å si om noen at de har liten sosial kompetanse er sterkt. Intensjonen var god. Alle praktiske og etiske motforestillinger skal jeg ikke utbrodere her, men temaet kommer litt opp igjen nå når vi er inne på emnet sosial web.
Venner gir status, enhver som har vært innom en skole vet at der er noen det er kult å være venn med, og andre en ikke ville blitt "sett død med". Det betyr ikke at en ikke kan like dem, men de har av en eller annen grunn ikke status, og ved å bli assosiert med dem går ens egen status ned. Å ha mange venner gir status med mindre du er så kul at du kan tillate deg å ha noen få, eksklusive venner (ligger status i det og). Vi bombarderes i ulike kanaler (tv, radio, ukeblad, m.m.) om betydingen av vennskap og vellykketete vennerelasjoner (toppes vel av Friends).
Dette fenomenet flyttes over på webben; mange venner på Facebook, mange Followers på Twitter, mange lesere på blogg, mange kontakter på LinkedIn, etc. Are Kalvø "feiret" hin dagen at han hadde 500 Followers på Twitter, og måtte selvsagt gjøre oppmerksom på dette i en kommentar.

Forskjellen fra vennerelasjoner i RL og i den virtuelle verden er at
1. man trenger ikke nødvendigvis synliggjøre venner eller mangel på sådanne.
2. dette kan endre seg over tid uten at andre trenger å vite noe om det.
I cyberspace blir dette veldig synlig, alle kan se det. Man kan se hvor mange venner du har på Facebook, se hvor mange Followers på Twitter, se trafikk på blogg, se treff på Google.
For voksne mennesker som selv velger en tilværelse i cyberspace er dette, om ikke uproblematisk, så mindre problematisk enn for elevene. Det å manøvrere, kommunisere og delta på webben krever egne sosiale kompetanser, ikke nødvendigvis de samme som i RL. Men ofte henger det sammen.

Skolen havner da i et dilemma: ved å ta sosial web i bruk kan sårbare, marginale elever eksponeres på en måte som verken de eller skolen ønsker, på den andre siden er det en viktigere og viktigere kompetanse å manøvrere i dette universet og skolen begår, etter mitt syn, en unnlatelsessynd om de ikke gir elevene denne digitale kompetansen (som og blir en sosial kompetanse).

7 things memet gikk som en farsott i bloggosfæren i noen dager, og jeg skrev en kommentar til det. Det som var veldig spesielt, og litt vondt, var da å lese KjMj sin kommentar til dette. Hun beskrev veldig godt opplevelsen av å bli forbigått i en slik farsott. Nå er hun veldig tøff, og skriver om dette på bloggen sin, i stedet for å la det forbigås i stillhet, slik mange ville gjort. Det står det respekt av, og hun gir en stemme til sider ved webben som er lett å glemme. Hun sier og noe annet viktig: hun spør om grunnen til at hun ikke ble tagget var at hun selv har vært litt usynlig i det siste. Av ulike grunner har hun ikke vært så aktiv og skrevet noe selv (bidratt).

Da kommer vi til en annen problemstilling:
Vårt virtuelle jeg: når vi er on-line skaper vi oss en personlighet ut fra hva vi velger å dele og hvor vi velger å delta. Denne personligheten vedlikeholder vi kun så lenge vi er aktive i cyberspace. Som en kollega sa: "en blogg som ikke har vært oppdatert på fire uker er fullstendig uinteressant". Dersom en ikke bidrar vil en etter hvert "forsvinne" og gå i glemmeboken (går ikke her inn på temaet om at det som ligger på nett ligger der til evig tid). Dette har fått et navn: avatar anxiety. Fordi så mye av ens personlighet plutselig "ligger på nett" blir en avhengig av å bidra og dele, noe Nicholas Carr skriver om. I Wired skriver Seven Levy i The Burden of Twitter:

"Guilty. I feel guilty that I have a blog and haven't contributed to it for seven months. Guilty that all my pals on Facebook post cool pictures, while the last shots I uploaded were of Fourth of July fireworks—from 2007. Guilty that I haven't Dugg anything since, well, ever."

Han uttrykker noe av forventningspresset som ligger i deltakelse på den sosiale webben, og når "alle andre" er så flinke og kule, blir det lett å føle seg litt tilkortkommet selv.
Selv opplever jeg at jeg har stort utbytte både faglig og sosialt av min deltakelse på den sosiale webben (men jeg skal ikke stikke under en stol at det kan være lett å kjenne seg igjen i disse beskrivelsene). Jeg har kontakt med interessante og kjekke personer som jeg ikke hadde kjent om jeg ikke hadde vært i cyber space, jeg finner meningsfeller som jeg kan diskutere temaer med ut over dem jeg har i mine fysiske omgivelser, og jeg finner det veldig lærerikt å være en del av dette fellesskapet. Men jeg er voksen, jeg kan velge dette selv og jeg kan velge det bort. Hva med elevene? Kan de velge det bort, eller er dette blitt en del av samfunnet vårt som ikke kan velges bort? Hvis vi ikke kan velge det bort, hvordan lærer vi da elevene våre å håndtere det? Er de så digital native at dette er ikke-problemstillinger for dem?
Jeg tror ikke jeg er ferdig med dette temaet helt enda. Man kan ikke være "litt gravid", og sånn er det med disse nettsamfunnene, enten er en en del av dem eller så er en det ikke. Ut over å fasineres av dem, hva innebærer dette egentlig?

8 comments:

Anonymous said...

Jeg må innrømme at jeg var innom en del blogger fra bokmerkene mine da jeg skulle finne 7 "ofre" (det å finne dem minnet meg om hvorfor jeg aldri sendte kjedebrev videre som barn - mangel på venner...). Jeg mangler ikke lenger venner i den forstand, men i den digitale verden var de fleste "brukt opp", og de jeg fant ellers i listen min var blogger som bare inneholdt noen få innlegg, en start uten fortsettelse, blogger som ikke hadde fått nye innlegg på flere mnd. I en digital verden har jeg ingen mulighet til å sjekke at disse er aktive, og dermed var det heller ikke noe poeng å tagge, i mine øyne.

June said...

Skjønner godt hva du sier. Egentlig var jo dette bare en tulleting. Er rart hvordan noe som egentlig er litt "dumt", lever sitt eget liv. Nå er denne runden over og det blir neppe noen ny. Å fange opp alle er uansett umulig, spesielt i dette universet. Og når bloggosfæren stadig utvider seg blir det helt umulig.

Ingunn said...

Det er nok viktig å holde hodet kaldt og si til seg selv at dette er ikke hele bildet - ikke av oss selv, og ikke av dem vi "omgås" på nettet. En digital tilværelse kan aldri bli noe mer enn skygger på huleveggen, egentlig. Jeg synes Svend Andreas råd om å hvile på den sjuende dag er vedig godt selv om jeg ikke alltid klarer å følge det. Dersom vi klarer å bevare en viss distanse til det, så tror jeg kanskje at vi klarer å ikke tillegge det digitale livet altfor stor vekt.

June said...

Jeg er helt enig med deg i det, Ingunn. Det du sier er viktig å være oppmerksom på og kloke ord. Det er viktig å ta opp dette med elevene. Ikke alle har samme ballast som vi som har litt lengre livserfaring, og dermed kan legge mindre vekt på skyggene våre.

jeanette tranberg said...

Tror du setter fingeren på noe viktig her. Følelser. Uff!

Jeg ser at flere sammenligner dette med kjedebrev - noe jeg verken som barn, ungdom eller voksen har slengt meg på, rett og slett fordi tema har vært mer eller mindre meningsløst (som: hvis du ikke innen 5 dager har sendt dette videre til 4 andre venner vil 3 onde ting rammme 2 av dine nærmeste innen 1 dag (...) svada!

Jeg så ikke på "7 things" på samme måte, men mer som en måte å bli bedre kjent med hverandre på i nettverket og som en måte å ekspandere nettverket sitt på.

I utvelgelsen tenkte jeg derfor at å velge noen "gamle" og noen "nye" bloggere, i håp om at nettverket ville vokse, ville bidra til nettopp det. Jeg tror resultatet av denne lille - etter min mening - underholdende aktiviteten faktisk er at noen har fått flere lesere, og at enkelte lesere har fått et større nettverk. For meg handlet det om deling og nettverksbygging.

Jeg oppfordrer folk til å følge fremfor å føle. Føling er for folk med ustabilt blodsukker. For mye av det - og du vil dø!

c",)

Ingunn said...

@Jeanette: Jeg er så enig med deg! Men samtidig er det lett å si dette, og ikke alltid like lett å følge for dem med litt tynnere panser mot omverdenens tankeløshet og dumskap en de fleste. Noen er rett og slett mer sårbare enn andre, og det må vi også akseptere. Når det er sagt, så mener jeg selvsagt ikke at vi aldri kan si eller gjøre noe som kan vekke anstøt hos enkelte - da får vi sjelden sagt og gjort noe som helst. Voksne må ta ansvar for seg selv, mens vi som er i kontakt med unge kanskje trenger noen ekstra lange følee vi også, sånn at vi fanger opp og hjelper de som trenger å korrigere litt.

Ingunn said...

Huff, de trykkleifene... følere skulle det selvsagt være.

June said...

@Jeanette: er enig i at en ikke alltid skal legge for mye i ting som skjer. Desverre er det nok som @Ingunn sier: noen er sartere enn andre. Men bevissthet og diskusjon om dette gjør nok selv de sarteste mer hardhudet.
Og @Jeanette, dette har gitt de effektene du beskriver; ga en vitamininnsprøytning i bloggmiljøet.