Om å se skogen for bare trær...

Som jeg skrev i forrige innlegg, vil Social Media Literacy, være en av de fundamentale utfordringer for 2009 i følge Howard Rheingold. I dag hadde noen lærere en interessant diskusjon på Twitter om digital kompetanse. Hva er digital kompetanse: noe som skal bidra til økt læring eller en kompetanse i seg selv? Hvor mye teknisk kompetanse trengs egentlig, hvor høy/lav er brukerterskelen? Jeg husker på 80-tallet hvor vi satt og drev på med batch-programmering og grønne blinkende bokstaver. En helt annen brukerterskel enn i dag. Samtidig er jeg glad for at jeg kan om bits and bytes, binære koder, selvom det ikke har noen praktisk betyding for meg i min daglige bruk av digitale medier. Jeg er veldig lite fasinert av de tekniske sidene ved digitale medier, og sitter ikke og "plukker" programmer fra hverandre og ser hva "gøyt" som skjer hvis "jeg gjør sånn....". For meg har de digitale mediene en verdi i det øyeblikket de muliggjør noe som jeg ikke kunne gjort uten dem, eller forenkler eller utvider eksisterende bruk.

Når jeg skrev hovedfaget mitt i sosiologi på 90-tallet, om fremveksten av det post-industrielle samfunn, brukte jeg nettet for å søke etter informasjon. Mye av det jeg fant var i databaser hvor jeg måtte skaffe meg eksemplarene i trykt format for å få tilgang til innholdet. De forskerne jeg ønsket å lese hadde publikasjoner i tidsskrifter, som jeg av praktiske grunner ikke fikk tilgang til.
Fremdeles befinner mye informasjon seg i trykte medier, som en student enten kan håpe fremdeles er tilgjengelig å få kjøpt eller at biblioteket har et ledig eksemplar. Men i dag finnes det så uendelig mye mer tilgjengelig på nett. Det norske akademia beskyldes for å være lite synlig på nettet og det er synd. Kanskje skyldes det en lang tradisjon for å være seg selv nok? Forskere som blir for populærvitenskapelige har jo tidligere blitt litt uglesett i det miljøet. Heldigvis er det ikke slik med en del utenlandske forskere (der finnes og hederlige unntak i Norge). To av dem som er veldig synlig på nettet er Howard Rheingold og Mike Wesch. To av våre fremste på sosiale medier. I stedet for å måtte søke dem opp i databaser, tidsskrifter og bøker de eventuelt måtte ha skrevet, kan en "høste" av deres tilstedeværelse på den sosiale webben. På hvert sitt nettsted har de gode innlegg om digital kompetanse og pedagogikk. Vel verdt å lese. Og for dagens studenter, en gullgruve. De er heldige som er studenter i en tid med tilgang på all denne informasjonen og kunnskapen.


Men det vil jeg og ha sagt, at jeg har vel så stort utbytte av andre personer i mitt PLN. Personer som deler samme engasjement som meg selv, og som viser en fantastisk raushet i å dele på kunnskap og informasjon som de sitter på, og som jeg har den største respekt for. Tilsammen innehar de en fantastisk mengde kompetanse og innsikt. For meg er dette både opplysende og lærerrikt. Mange av dem står på blogglisten min til høyre. Bidrar jeg selv?? Jeg er hvertfall synlig på nettet og håper noen har utbytte av det jeg legger ut. Hvor nyttig det er får andre vurdere.

Synlighet på nettet: har vært tema på tidligere blogginnlegg, men jeg fant et interessant blogginnlegg om synlighet på nettet. Som det meste annet kommer ingenting uten en pris. Nettet med all sin informasjon og sammenkobling av informasjon er en utfordring for oss. Det er spesielt to aspekter jeg vil fremheve her. Det ene er at når nettet er så fullt av ulik personlig informasjon og de unge som er vant til å legge ut mye personlig på nett, vil de avkode denne informasjonen på en annen måte enn vi "digitale immigranter"? Et eksempel er arbeidsgivere som scanner potensielle jobbsøkere for "festlige" bilder på nettet og ikke tilsetter dem på bakgrunn av et uheldig bilde 5-10 år tilbake i tid. Er dette relevant informasjon, eller kan den feiltolkes og brukes ut av sammenheng?

Et annet aspekt, som jeg har vært inne på tidligere, er om vi er for naiv i vår omgang med "overvåkingssystemer" av alle slag. Når man på Google kan se en bil parkert i en gate, og kanskje til og med bilnummeret, kan folk da få tilgang til informasjon de ikke trenger, og som ikke den det gjelder ønsker å dele? På enkelte mobiltelefoner i dag er der en funksjon som gjør at du kan vise vennene dine hvor du er og samtidig se hvor de er. Ønsker vi å vise våre venner hvor vi til enhver tid befinner oss? Når vi snakker om digital kompetanse, bør vi ikke i større grad se på alle sider ved de mulighetene vi omgir oss med? Ikke for å si "stopp verden, jeg vil av", men ha et kritisk blikk på muligheter, begrensninger og uønskete konsekvenser. Den digitale verden ligger der ute for våre føtter, men vi bør være litt obs, og farene er andre enn dem vi er vant til å se etter. Faren er at vi stenger for det vi burde ha åpent og åpner for det vi burde stenge for. For eksempel er mange voksne bekymret for barns tidsbruk på nett og "spillavhengighet". I denne artikkelen blir det vist til at tid tilbrakt on-line faktisk gir verdifull sosial kompetanse.

Er det digital kompetanse å kunne heve blikket litt, komme over skogen av bare trær? I følge Rheingold ligger ikke svaret på digital literacy i teknologien, men


"A population with broadband infrastructure and ubiquitous computing could be a captive audience for a cultural monopoly, given enough bad laws and judicial rulings. A population that knows what to do with the tools at hand stands a better chance of resisting enclosure. The more people who know how to use participatory media to learn, inform, persuade, investigate, reveal, advocate and organize, the more likely the future infosphere will allow, enable and encourage liberty and participation. Such literacy can only make action possible, however−it is not in the technology, or even in the knowledge of how to use it, but in the ways people use knowledge and technology to create wealth, secure freedom, resist tyranny".