Talentklar skole?

Skoleverket er i en brytningstid. I dag fikk jeg spørsmålet: hvorfor skal vi bruke disse digitale verktøyene, gir de noen merverdi i form av bedre læring og har lærerne kapasitet og vilje til å ta det merarbeidet dette gir? Mitt umiddelbare svar var følgende: skolen må ta disse verktøyene inn over seg for ikke å miste legitimitet i samfunnet, samfunnet rundt skolen er gjennomsyret av denne teknologien og tar ikke skoleverket det inn over seg vil der være nok av andre aktører som står i kø for å ta over.

I disse finanskrisetider er det fristende å filosofere over den unike situasjonen skoleverket befinner seg i. Det er i all hovedsak offentlig finansiert, gjennomregulert av lover, forskrifter og avtaleverk. Grunnskolen lever sitt indre liv forholdsvis uavhengig av trender i samfunnet rundt, videregående har litt større utfordring da de til en viss grad må konkurere om elever. Når elevene først er "innenfor" er de omfattet av det samme "regimet" som i grunnskole: lover, forskrifter, avtaleverk, etc. Dette gjør skoleverket til en forholdsvis skjermet verden, noe som kan ha sine fordeler og noe som kan ha sine utfordringer.

Vi er omgitt av endringer, change. Krav, forventninger, muligheter og kompetanser endrer seg. Selv om mange som jobber i skolen gir uttrykk for reformtrøtthet, har ikke skolen gjennomgått fundamentale endringer. Vi har fremdeles klasser, lesepliktsystem, fag- og timefordeling, etc. Mange mener mye om skolen; mer lekser vs. mindre lekser, flere undervisningstimer, faglig fordypning for lærere, skolelederutdanning, nivådifferensiering, er der et samfunnsproblem skal det inn som tema i skolen, vurderingskrav, bare for å nevne noen. Burde kanskje tatt pc'er med i denne opplistingen. Mange hevder at PC'er inn i skolen bare er å sette strøm på gamle undervisningsmetoder, og at det er noe av grunnen til at vi får problemer med elever som er på sosial web i stedet for å følge undervisningen. Kritikken går og på at sterke elever takler dette, men ikke svake elever.

Uansett utspill er dette bare variasjoner over samme tema.


Samtidig som skoleverket sliter, skjer det store endringer i samfunnet rundt; på alle områder finner det sted en teknologisk revolusjon, globalisering, flerkulturelle utfordringer , miljøutfordringer, matvareproduksjon, klimakriser, organisert krimminalitet. Dette er utfordringer som vår generasjon og de før oss har skapt og som de som går i skolen i dag og i morgen må forholde seg til. Vi har et skoleverk som ikke klarer å ta vare på alle elevene; mange går ut av skolen uten vitnemål (frafall), mangelfullt vitnemål eller et alt for dårlig vitnemål. Mange har ikke de elementære basisferdigheter inne. At de som går 10-13 år i et system hvor de opplever nederlag på nederlag bygger opp hat og fustrasjon er forståelig.


Alle disse utfordringene og mulighetene gjør at en del av de modellene vi har styrt etter og organisert oss etter ikke lengre fungerer. I næringslivet ser vi at bedrifter etter "gammel modell" sliter (bilindustrien i USA). Samtidig vokser det frem nye bransjer og organisasjoner. Disse fungerer ofte etter en del andre modeller og prinsipper. Et slik eksempel er Pixar, referert til på bloggen HR and Social Media. På bloggen Wikinomics står der i dag en artikkel som spør om din organisasjon er talentklar. Artikkelen sier at arbeidets natur endrer seg og det blir: projectbased, community based, on demand og golocal (globalt og lokalt samtidig).


Organisasjonene blir nettverksbaserte, løst strukturert og med gjennomsiktige prosesser. Dette innebærer et større ansvar til den enkelte arbeidstaker til å være selvgående i sitt arbeid, der er ingen som definerer rammer for vedkommende på samme måte som det gjerne er i tradisjonelle hierarkiske organisasjoner. Det betyr ikke at der ikke er grenser eller rammer, de bare ikke så tydelige og forhåndsdefinerte som vi er vant til, og følger en del andre prinsipper.


Vi blir og nødt til å bruke en del andre verktøy i arbeidet vårt: ulike digitale verktøy både for utføring av arbeid og for kommunikasjon og samhandling.

Kunnskapsministeren sa på et foredrag i Bergen at han ikke ville komme med noen ny læreplan, men lanserte i stedet Kunnskapsløftet 2.0. Et begrep som gikk rett hjem hos meg, men er Kunnskapsløftet 2.0 løsningen?

Hva trenger dagens unge å kunne etter at de har gått sine 13 år på skole? Kan vi fortsette å flikke på det systemet vi allerede har?  Skoleverket er veldig preget av konsenskultur. I en tidligere referert bok, My organisation is a Jungle, blir denne konsensuskulturen fremhevet som et hinder for innovasjon og nytenkning og de krav dagens næringsliv og arbeidstakere krever. Vi må utvikle kompetanse i å leve i en konfliktkultur, for med engasjerte mennesker vil det oppstå uenighet og det må vi kunne lære å håndtere.

Kan vi fortsette med skolesystemet slik vi kjenner det, eller må noen sette seg ned og tenke helt nytt? Lærere sliter med stadig nye krav og forventninger som de føler de ikke makter å leve opp til, elever finner skolen irrelevant og uinteressant, næringslivet etterspør en ny type kompetanse, altfor mange elever faller utenfor, læreryrket appellerer i for liten grad til ungdom, ressurssituasjonen i skolen er en utfordring, politikerne river seg i håret når de får PISA-tall. Må en ny tid ha en ny skole? Er våre skoler talentklare?

Som vanlig tenker og funderer jeg, uten å ha svarene. Men møtet mitt med lærere som sliter i møtet med blant annet Den digitale skole får meg til å undres. Problemet deres er ikke Den digitale skole isolert sett, men summen av alle krav og forventninger som kommer samtidig. Er en tilpassning/justering/utvikling av industrisamfunnets skolemodell en løsning for framtiden (nåtiden??)