De siste dagene har jeg diskutert MOOC i ulike medier: Bergens Tidende, digi.no og TV2 Nyhetskanalen. I tillegg har jeg holdt en del foredrag hvor jeg har snakket om utdanning, fremtid og MOOC, blant annet på Utdanningskonferansen, Fremtidskonferansen på Nordahl Grieg videregående skole og generaldebatt om utdanning i Sør-Trøndelag fylkesting. Etter å ha jobbet med ikt og læring i noen år merker jeg tydelig at det har skjedd en modning innen emnet. Det er skjedd en utvikling i holdninger og vilje til å finne gode løsninger for god bruk av ikt i utdanningen.
På TV2 Nyhetskanalen fikk jeg spørsmål om hvorfor norsk utdanning ikke følger med i den digitale revolusjonen og hva som er hindringer. Det går fort på tv og jeg vil gjerne utdype litt her:
1. den digitale revolusjonen utfordrer vår rolleforståelse, maktstrukturer og kunnskapssyn. Vi har lange tradisjoner som er godt forankret. Vi har noen modeller for utdanning som det er vanskelig å løsrive seg fra. Ved noen av de endringer vi ser konturene av rokkes det i veldig etablerte paradigmer. Slik er aldri enkelt. Sugata Mitra, som fikk TEDs pris 2013 på $1 million, utfordrer virkelig etablerte strukturer. Han vil bygge en skole i skyen. Å endre en kompleks struktur som utdanning er ikke lett. Clayton Christensen sammenligner det med å bygge om et fly mens det er i luften.
2. kontroll. I skoleverket har vi en tradisjon for kontroll og forutsigbarhet. Når det innføres noe nytt som ikt i skolen stilles det krav til de nye verktøyene som vi ikke stiller til de eksisterende. Dessuten forventer vi at det skal kunne doumenteres at det virker. Problemet med ikt i skolen er at dette er et "fag" i innovasjonsfasen, derfor er det vanskelig å komme med forskningsdata. Praksis tar tid, og innovasjon er å gå fra det kjente til det ukjente. Flipped classroom er noe som i økende grad omfavnes av lærere i norsk skole. Dette er, som så mye annet, et pedagogisk grep med utspring i amerikansk utdanning. Vi burde i mye større grad utfordre etablert praksis. Det er ikke slik at den rådende praksis er så fantastisk: frafall, begavete elever, realfagskrise er bare noen få stikkord. Vi har alt å vinne og det er ikke å gamble med elevenes fremtid. Selvsagt skal det være en bevissthet og evaluering av hva vi foretar oss, men vi må i større grad tørre å gå opp nye veier. Det finnes ikke gode eller dårlige erfaringer, kun erfaringer er det et uttrykk som heter. Jeg har tillit til at norske utdannere klarer å foreta kvalifiserte vurderinger underveis. Når Sebastian Thrun la kurset sitt i kunstig intelligens ut på nett var det ingen som kunne forutse respons og resultater. Det blir jo spennende å se på hvordan responsen blir om Universitetet i Oslo lykkes i sine planer med en onlineløsning av ex.phil. Gleder meg til fortsettelsen.
3. polarisering i argumentasjonen. Argumentet er til stadighet at datamaskiner ikke kan erstatte mennesker og vi trenger mennesker. Hvem har sagt at vi skal erstatte mennesket? Ikt gir oss et rikere repertoar. I stedet for å lage oss idéer om alt det forferdelige ikt representerer burde vi se hvilke muligheter dette åpner opp. De som svartmaler og demoniserer ikt har i alt for stor grad fått dominere debatten. Det har til tider vært gjort til en høyere ordens øvelse å avvise ikt i utdanningen. Å være uenig i hvordan ikt brukes er greit. Retorikken som til tider brukes er ikke greit. Like lite som ikt er løsningen på alt like lite er det roten til alt vondt. Alle disse rundene om flytter fokus og tapper energi, for ikt forsvinner ikke om vi fornekter det. Det er bedre at vi har en bevisst holdning til utviklingen.
4. kompetanse. Det kreves selvsagt kompetanse og erfaring for å se hvordan ikt kan utnyttes for læring og innovasjon. Denne kompetanse mangler veldig mange innen utdanningssektoren. Når dette i tillegg sjelden er tema når utdannere samles sier det seg selv at det er naturlig å fortsette med etablert praksis. Ikke fordi ikke utdannere ikke er motivert, men de trenger noen rammer og erfaringer. Her burde myndigheter (departement, direktorat, senter for IKT i utdanningen) vært mye høyere på banen. Regelverk, lovverk, krav og forventninger motarbeider mange gode intensjoner. I stedet for at dette overlates til enkeltpersoner, ildsjeler og tilfeldigheter, burde det settes inn mer "trøkk" på å sikre at kompetanse og innsikt er jevnt fordelt i utdanningssektoren. Disse burde og ha vyer og visjoner for norsk utdanning.
Men som jeg innledet med: jeg merker en holdningsendring, og jeg tror vi står fremfor mange spennende tiltak. Det virker som vi står på randen til en spennende utvikling, og Norge skulle ha alle muligheter for innovasjon.
Til slutt skal jeg komme med et forslag:
i Norge har vi realfagskrise. Vi trenger mange ingeniører, raskt. Hva om vi laget MOOCs for å utdanne ingeniører? De som fullfører og passerer blir ingeniører og alle andre får en hevet realfagskompetanse. De som hopper på og fullfører slike MOOCer vil være veldig motiverte og kvalifiserte. Det ville være et modig og innovativt grep. Jeg vet alle motargumentene, men hva har vi å tape på å prøve? Vi har alt å vinne. Tør vi prøve? Er vi moden for å teste ut et slikt konsept? Det verste som kan skje er at vi finner ut at det ikke var en god idé, det beste mange nye ingeniører.
No comments:
Post a Comment