Hva vil det si å være digitalt innfødt?

Jeg skrev et blogginnlegg hvor jeg forsvarte bruken av begrepet digitalt innfødte, og innlegget ga kommentarer og flere blogginnlegg. Debatt er bra, og dette er et felt som bør belyses fra mange sider.  For spørsmålet er ikke om disse digitalt innfødte er ferdigprogrammerte eller ikke. Spørsmålet er om de vokser opp i et samfunn som er kvalitativt forskjellig fra det samfunnet vi, digitale imigranter, vokste opp i. Sånn sett opplever jeg at debattantene snakker forbi hverandre.  Vi har ulike referanserammer for våre begreper.

Argumentene for og i mot går i begge retninger.  Marc Prensky innførte begrepet digital innfødte, Don Tapscott har skrevet om Growing Up Digital, Grown Up Digital, Wim Veen skriver om Homo Zappiens, John Palfrey og Usr Gasser har skrevet Born Digital, en bok som kommer som et konsekvens av et forskningsprosjekt, hvis formål er:

Born Digital is an initiative of the Digital Natives project, an interdisciplinary collaboration of the Berkman Center for Internet & Society at Harvard University and the Research Center for Information Law at the University of St. Gallen. The aim of the Digital Natives project is to understand and support young people as they grow up in a digital age.

Da jeg skrev om fremveksten av det post-industrielle samfunn på 90-tallet var det et veldig omdiskutert begrep. Daniel Bell skrev om The Comming of Post-Industrial Society, Krishan Kumar skrev From Post-Industrial to Post-Modern Society. Det manglet ikke på kritiske røster. Mange hevdet begrepsbruken feil, empirien manglet og dette samfunnet det post-industrielle samfunn var ikke kvalitativt ulikt industrisamfunnet, og mye av kritikken gikk på at de elementer som var i industrisamfunnet og ville være i det post-industrielle. Spesielt ble Bells teorier, fra 1976, kritisert og motargumentert. I dag er det vel få som vil hevde at vi fremdeles lever i industrisamfunnet, eller at informasjon og kunnskap ikke danner fundament i økonomien på en helt annen måte enn i industrisamfunnet. Tvert i mot søker en å møte dette nye samfunnet og dets utfordringer.

Når det gjelder våre barn og unge vokser de opp i en verden som er kvalitativt ulik den "vi" vokste opp i.  Dette handler ikke bare om hvilke kompetanser den enkelte har, men hvilke kompetanser som er i samfunnet rundt dem. Det handler om hva de forventer fra verden rundt og hva verden rundt forventer av dem. Vi er ennå i tidlige faser av dette universet. Det er veldig behagelig å avvise begrepet digitalt innfødte, og ty til empiri som viser at barn og unge ikke er så digitalt kompetente som mange tror begrepet innebærer. Selvom du er analfabet i et skriftbasert kultur, betyr ikke det at du ikke er preget av dette samfunnet. Det er annerledes å vokse opp i et samfunn hvor all informasjon må huskes og læres utenat, enn å vokse opp i et samfunn med skriftlige kilder. Tilsvarende er det annerledes å vokse opp i et samfunn hvor all informasjon er et tastetrykk unna enn i et samfunn hvor autoritetene satt på all informasjon.  Det er annerledes å vokse opp i et samfunn hvor du fra barnsben av er oppdratt til å være konsument til selv å bli produsent.

Endringene samfunnet går gjennom er mange.  Spørsmålet er hvorvidt disse endringene påvirker oss. Vel, hva er et menneske? Rent genetisk har vi ikke endret oss siden steinalderen. I følge John Medina er vi biologisk konstruert til å lære mens vi er i konstant bevegelse, utendørs, i ulendt terreng.  Sånn sett er vi alle steinaldermennesker.  Medina sier at dette er stort sett det vi vet og kan si med sikkerhet om læring. Men vi er ikke steinaldermennesker. Sosialisering og impulser gjør at vi ikke opptrer, tenker og resonerer som steinaldermennesker. Flere stiller seg spørsmålet: hva gjør internet med hjernene våre, eller om Google gjør oss dum.?  Noen avviser kategorisk at internet gjør noe med hjernene våre, andre mener internet gjør.  Vel, den samme Medina sier at klart internet gjør noe med hjernene våre. Alt vi gjør påvirker hjernen vår: lek, utendørs opplevelser, lesing, samtaler, fysisk kontakt og selvsagt internet.  Spørsmåler er ikke hva, men hvordan, og om dette i så fall er negativt eller ikke.

Ved å kategorisk avvise tanken om digitalt innføde er det lett å bli populær. Mennesker er programmert til å ikke like endring. Vi blir og programmert fra fødselen av til å sile informasjon. Ikke noe galt i det, det er en måte å overleve og fungere på og kalles sosialisering. Sånn sett er det behagelig å avvise idéen om de digitalt innfødte som en myte, for da slipper vi å ta inn over oss en del (ubehagelige?) problemstillinger, som for eksempel: må vi endre praksis, møter vi de unges behov og forventninger, er den praksis vi har hensiktsmessig?  Når det blir brukt som bevis at det er nok av barn og unge som ikke er såkalt digitalt kompetent flyttes fokuset fra det som virkelig er utfordringen:  det post-industrielle samfunn er annerledes enn industrisamfunnet, slik jordbrukssamfunnet var annerledes enn industrisamfunnet, og et literært samfunn er annerledes enn et illierært, et samfunn med informasjons- og kommunikasjonsteknologi er annerledes enn et uten. Dette må få konsekvenser for hva vi tenker om kunnskap, kompetanse, læring, elev- og lærerrolle, utdanning bare for å nevne noen. Vi må se elefanten i rommet. Når OECD nå lanserer skills, og det stilles spørsmål ved om skills are becomming the new currency, eller at skills tar over for oljen som handelsvare må vi spørre oss om vi fokuserer på de riktige tingene. Vi må ikke se bakover å lete etter bevis på at vårt verdensbilde stemmer, at intet er nytt under solen. Ja, mennesker er mennesker, og vi gjennomgår ingen biologisk revolusjon. Så barn og unge kommer ikke ferdigprogrammert til skolen.  Men samfunnet har endret seg.  Det gjør og sosiale strukturer, rammer, tenkemåter og læringsmuligheter. Er disse studentene slik "vi" var? Vi kan holde barn og unge i det analoge univers, oppdra og lære dem etter det analoge univers, måle dem etter det analoge univer og finne at ingenting har endret seg. Eller en kan stille andre spørsmål, gi dem andre utfordringer og se om ikke de reagerer annerledes. Neil Postman skrev Teknopolis og Vi morer oss til døde, og viste til hvordan mennesker på attenhundre-tallet kunne konsentrere seg om muntlig informasjon mye lengre enn dagens mennesker, og så dette som et tegn på forfall takket være blant annet fjernsynets stadige skiftninger.

Så til syvende og sist er ikke spørsmålet om digitalt innfødte er en myte som må knuses. Spørsmålet er hvordan forholder vi oss til dette samfunnet som har andre muligheter og utfordringer enn det samfunnet "vi" ble sosialisert inn i? Hvordan tar vi de unges hverdag på alvor?  Hvordan forberedes de for en verden som vil være fundamentalt annerledes enn den hverdagen vi ble forberedt på? Hva betyr det når vi har et lærerkorps som mener at internet forstyrrer undervisningen? Og  "Vi etterlyser nå en bevisst strategi for hvordan PC og Internett skal støtte undervisningen i skolen".   Dette fra en faggruppe som snakker om metodefrihet i sin undervisning.

Fører vi de riktige debattene?  Har vi det riktige fokuset?  Til syvende og sist er diskusjonen om digitalt innfødte er sann eller ikke lite interessant, spørsmålet er om begrepet er fruktbart i en debatt om et samfunn med nye utfordringer. Nye muligheter.  Begrepet indikerer en endring. Ting tar tid. Daniel Bell snakket om det post-industrielle samfunn for 35 år siden. Det er vel først nå at dette er rimelig mainstream.  De digitalt innfødte vil gjøre seg gjeldende. Matthew Fraser og Soumtra Dutta skrev boken Trowing Sheep in the Boardroom, om hvordan web 2.0 og social networking endrer våre liv, arbeid og verden.  Vil det endre utdanning og? Endrer det utdanning og, eller stenger vi ned nettet som et forstyrrende element og sier at de unge ikke er digitalt kompetente? "Digital kompetanse er et eget felt, men det viktigste er det som vi alltid har lært dem  Det fungerte bra for meg, og se de unge er ikke annerledes enn oss. Verden er som den alltid har vært".  Dessuten ser vi oss blinde på den teknologiske biten, IKT, og glemmer at dette er del av et større bilde. AT IKT ikke kan ses kun som et verktøy, men at det er mye mer, og at vi er hele mennesker i denne digitale verden.  Vi må se på måten vi  samhandler, kommuniserer, erfarer i en verden med andre impulser. I et globalt samfunn, i et samfunn hvor stadig flere bor i byer, og har begrenset tilgang til naturopplevelser, mangelen på ikke-voksenstyrt tid i barn og unges hverdag, hvor skolegang tar stadig større del av barn og unges oppvekst.

Så til slutt vil jeg hevde at det å være digitalt innfødt er ikke en egenskap ved barn og unge, ser en på dem vil en se at det er mennesker, med all den variasjonen det innebærer.  Å være digitalt innfødt er en "egenskap" ved det samfunnet de er født inn i.  Det er noe helt annet.