Vel hjemme etter tre dagers Its learning brukerkonferanse, begynte jeg på dette innlegget som av ulike grunner ikke er blitt skrevet ferdig før nå. I mellomtiden har programkommiteen for Utdanningskonferansen hatt evaluering og planlegging av neste års konferanse, og den store konferansen til Hordaland fylkeskommune står for døren. Det er mange konferanser knyttet til IKT/digitale medier og læring. Som regel er det “menigheten” som samles på slike konferanser, og vi er stort sett enige om at dette var bra. Det er stort gjenbruk på forelesere, men det er nok bare vi som er på en del konferanser som tenker på. Det vi imidertid ser er et stort strekk i laget blant lærere: de veldig digitalt kompetente og dem som føler at terskelen blir høyere og høyere for å ta disse mediene i bruk i undervisningen.
Likevel: hvor store skal kravene til lærerne være? I et av de siste foredragene på brukerkonferansen viste Marthe B. Johansen fra NTNU til kjente undersøkelser som viser at lærere (som gruppe) er av de yrkesgrupper som i minst grad tar ansvar for egen faglig utvikling etter endt utdanning. Hun pekte på systemfeil, men det er likevel et paradoks at en yrkesgruppe som jobber med læring ikke selv er i konstant læring.
Lærere er en dyktig, kompetent gruppe med et stort ansvar. Et av disse ansvarsområdene er knyttet til digital kompetanse og The digital divide. I forbindelse med Its learnings brukerkonferanse hadde jeg og et par andre et møte med Michael Wesch. Da var vi blant annet inne på dette. Mange ser på internett og de digitale mediene som eureka for demokratisering og deltakelse av massene i beslutninger på ulike nivåer. Det snakkes om de digital innfødte og digitale immigranter, men alle som har erfaring fra skoleverket vet at der er mange “analfabeter” blant disse såkalt innfødte. Javel, mange av skoletaperne klare seg godt online, og ikke alle de skoleflinke er like aktive på webben. Men der er likevel samvariasjoner. For å manøvrere i cyberspace, gi uttrykk for meningene dine, delta i demokratiske foraer krever det et visst sett av holdninger, kunnskaper og ulike ferdigheter, blant annet kognitive ferdigheter. I møtet med Wesch sa han at webben kunne gå i to retninger: en demokratiserende og en totalitær. Den totalitære bestod av at en “elite” som behersker disse mediene tar kontroll og styringen over webben, og at komersielle krefter kan få uforholdsmessig stor makt, fordi massene ikke forstår og behersker cyberspace.
Dette er tilbake til diskusjonene som var innen sosiologien på 80- og 90-tallet, ved fremveksten av det postindustrielle samfunn. Det var da et fokus på det meritokratiske samfunn. I motsetning til tidligere klassesamfunn, hvor intelligens, evner og ferdigheter var fordelt i de ulike klassene, vil et meritokratisk samfunn innebære en overklasse med kunnskap og kompetanse, som tar styringen over en klasse som i økende grad vil mangle dette. Den meritokratiske klasse vil reprodusere seg selv, og ta inn i seg de med kunnskap og kompetanse fra de andre klassene. Dermed vil de “ikke-herskende” klassene i mindre og mindre grad evne å delta. Veldig dystre fremtidsutsikter. Den tyske sosiologen Ulric Beck pekte på utfordringer rundt denne utviklingen i sin bok: Risikosamfunnet. Han tok for seg den fustrasjonen som de “utstøtte” føler på, og dette ser vi jo tendenser til i dag. En blanding av apati og raseri.
Hvor kommer så lærerne inn i dette? På brukerkonferansen var det en debatt på ettermiddagen, der gjentok Kristin Clemmet mantraet sitt fra sin tid som Undervisnings- og forskningsminister: norsk skole reproduserer ulikhet. Fra salen ble det spurt om hvilke krav en kan stille til hjemmene? Jeg mener dette er feil fokus, og er årsaken til denne reproduksjonen av ulikhet. Kravene vi kan stille til hjemmene er at de skal være hjem, ikke en skole nr. 2. Skolen må gjøre sin jobb, og så får hjemmene gjøre sin jobb. Om hjemmene vil bruke tid ut over skolen på skolearbeid og skolerelaterte aktiviteter, fint, la dem, men ikke baser systemet på dette. Det er i skolen ekspertisen er, hvertfall skal være. Mange hjem har ikke andre forutsetninger for å hjelpe barna enn at de kan gi dem kjærlighet og omsorg, og desverre får ikke alle barn det heller. Dette må skolen erkjenne. Slik er det og med digital kompetanse, det MÅ være et fokus for skolen. Vi kan ikke slappe av og si at barna er digitalt innfødte, og dermed lærer de dette intuitivt, mens mor, far og lærer sitter med sine analoge medier.
It’s learning lanserte mange nye funksjoner i sin LMS. Siden HFK har en egen hosted løsning, kan det ta opp til 3 måneder før våre lærere vil ha tilgang til disse nye funksjonene. Siden vi har mange høyt digitalt kompetente lærere vil der nok bli fustrasjon blant en del av disse fordi de må vente. Slik er det litt i denne digitale verdenen, vi venter alltid på neste versjon. Under middagen tirsdagen satt jeg med en og diskuterte iPhone, og vi ventet begge på neste versjon med bedre kamera og mms-funksjon. Slik er det nok for en del av oss: vær utålmodig menneske. Men utnytter vi full ut de systemene vi har, og kan vi bli litt for teknologiblindet slik at vi glemmer det gode mantraet: Keep It Simple Stupid? Og mister vi mange på veien? Dette innlegget om pragmatisk web synes jeg er veldig bra, det oppfordrer oss til å utnytte de mulighetene vi har, og innta en avslappet holdning til digitale verktøy. Og det er jo det som gjelder; kunne utnytte alt det vi har tilgang til.
No comments:
Post a Comment