Sunday, April 26, 2009

Twitter

Det har vært synset mye om Twitter i den siste tiden.  De fleste som med stor tyngde og autoritet har uttalt seg, har manglende erfaring og innsikt i dette nettsamfunnet.  Jeg har selv twittret i godt over ett år og tenkte jeg skulle dele litt av mine erfaringer med Twitter. 

Til å begynne med var det laber aktivitet på Twitter av den enkle grunn at jeg ikke hadde noen å twittre med.  Jeg kjente ingen andre som var der og det å “snakke med seg selv”  er ikke så interessant. Men jeg fikk rekruttert noen, og det ble litt aktivitet.  Etterhvert oppdaget jeg andre twittrere gjennom mitt RL nettverk, så de fleste jeg fulgte var folk jeg kjenter fra andre arenaer.  Det preget og twitteringen; mye personlig og samtaler som kunnet ta av i det helt absurde til tider.  Dersom en leser noen av de uttalelsene ut av kontekst kan det se temmelig merkelig ut. Jeg har slettet de fleste av mine updates fra den tiden, ikke fordi det er et mål å slette dem, men fordi jeg ser på dem som uintressante.  Twitter, i motsetning til blogg, er ferskvare, og gamle tweets er fullstendig uintressante. Er som gammelt brød.

Etter hvert begynte ukjente mennesker å følge meg på Twitter og jeg begynte selv å se etter interessante mennesker å følge. Det som er kjekt er at mange av dem som jeg er blitt kjent med gjennom Twitter har jeg fått god kontakt med, og noen av dem er jeg blitt venn med på Facebook  (og i RL).  De jeg er venner med på Facebook er nemlig dem jeg allerede kjenner, i motsetning til Twitter hvor jeg blir kjent med nye mennesker.  Terskelen for å følge noen på Twitter er mye lavere enn å sende en Friends request på Facebook. 

Noen driver å synkroniserer updatsene sine på Twitter med Facebook, dette synes jeg egentlig er ganske teit og misforstått.  Disse to mediene fungerer helt ulikt og jeg skriver andre ting i statusfeltet på FB enn jeg gjør på Twitter.

Twitter er for meg først og fremst en faglig arena.  De aller fleste jeg følger der har jeg en eller annen form for faglig relasjon til.  Jeg opplever det på ingen måte som en arena for noen elite, men det er helt klart en arena som ikke “alle” ferdes på. Twitter er en arena for de som kanskje er litt over middels digitalt interessert (ennå).

Twitter ble for meg en vei inn i bloggingens verden.  Det at jeg ble vant til å uttrykke meg på nett og fikk respons, gjorde at terskelen for å blogge ble lavere.  Mine twittervenner la og inn kommentarer på blogginnleggene mine, og det gjorde at blogging ble mindre skummelt.  Å skrive blogginnlegg er som å sende noe inn i et sort hull; er dette interessant, dumt, gidder noen å lese det.  Får en kommentarer blir det mer en dialog, noe som jeg trives bedre med enn enveiskommunikasjon, og som gjør at jeg liker Twitter så godt.  Noen twittrere bruker Twitter i egen markedsføring, og kommuniserer lite med andre Twittrere og følger få.  De mener jeg har misforstått.  Twitter er dialog, det er det som er Twitters styrke.

Dette er noen av mine tanker og erfaringer med Twitter, andre opplever og bruker det på helt andre måter, noe som gjør dette nattsamfunnet levende, spennende og dynamisk.  På den tiden jeg har vært medlem har brukermassen endret seg, kommunikasjonen endret seg og bruken endret seg. Slik er Twitter i dag, hvordan er Twitter i morgen? Twittrer vi i morgen?

3 comments:

kjemikeren said...

Jeg har fundert en del på dette med utgåtte meldinger på twitter - hvorfor blir de ikke bare slettet etter et par uker eller noe? Det er jo helt meningsløst å ta vare på den type meldinger over tid, samtidig er det jo like meningsløst å bruke masse tid på å slette dem enkeltvis...
Enten burde de blitt slettet automatisk, eller man skulle hatt en innstilling for å slette alle meldinger eldre enn et gitt tidsrom.

Twitter er ikke akkurat dyptgripende i mitt liv, men det dumper ned interessant info, linker og kommentarer iblant, og det er hovedgrunnen til at jeg fortsatt er med.

Lisa said...

Interessant det du skriver om facebook og twitter. Samsvarer med mine erfaringer, og jeg bruker dem på helt forskjellige måter. Når det gjelder blogging, gikk jeg motsatt vei. Det var gjennomm bloggingen at jeg fant personer/kollegaer som twitret, og det har vært morsomt og lærerikt å følge dem via twitter. @ghveem twitret en link til en håndbok om twitter for lærere(Twitter Handbook for Teachers: http://www.scribd.com/doc/14062777). Der står det bl.a. at twitter hverken er særlig nyttig eller interessant før du følger rundt 40-50 brukere. Det er jeg forsåvidt enig i, men jeg lurer på om det er en øvre grense og? Selv følger jeg rundt 100 personer, men finner hele tiden flere jeg har lyst å følge.

kirsle said...

Det er ein fornuftig grenseoppgang du skisserer mellom FB og Twitter. Lurer likevel på om det framleis er eit generasjonsskilje i bruken av FB. Eg finn få av mine "gamle" venner på FB (50+), bortsett frå dei eg sjølv har rekruttert med hard hand! Det betyr at det blant mine FB-venner er overvekt av folk eg har ein fagleg relasjon til, særleg er det mange med IKT-interesse. Dette påverkar sjølvsagt min bruk, og eg brukar både FB og Twitter fagleg, men med ein meir personleg tone på FB. Eg ser ikkje bort frå at bruken og stilen vil endre seg etter kvart som fleire av mine RL-venner finn ut at det kanskje er verdt å ta steget. Statistikken tyder vel på at det er det som er i ferd med å skje.