Twitter - igjen

Nettsamfunnet Twitter opplever såkalt eksponesiell vekst for tiden, “alle” skal på Twitter.  Som en konsekvens av dette er det mange som synser om Twitter. Når jeg leser disse journalistenes uttalelser om Twitter som narsisistisk, egotrip, meningsløst prat, etc. stiller jeg meg virkelig undrende til vinklingen. 

Selvfølgelig er det kjekt med followers på Twitter, på samme måte som det er kjekt å være populær i skolegården, men som i skolegården er noen opptatt av å ha mange venner og stor bekjentskapskrets, er andre er mer opptatt av kvalitet fremfor kvantitet. Noen vil bli assosiert med de kjekke og populære (følger de som er kjente), mens andre liker følelsen av eksklusivitet (ha mange følgere, men følge få). Selvfølgelig er det kjekt å bli RT (retvittret, det vil si at noen gjentar det du har twitteret) som i verden ellers er det en sosial bekreftelse, noe alle mennesker liker.  Det å få svar fra andre på noe du har twittret eller gå inn i en dialog på Twitter er som å være en del av gjengen i skolegården, de fleste liker det, hvis ikke er man ikke på et nettsamfunn.

Det å være på Twitter, eller Facebook for den saks skyld, er ikke så sært eller spesielt, det dekker vanlige mennesklige behov for sosial kontakt og bekreftelse, selvom man ikke møter folk fysisk.  Tidligere hadde man brevvenner, noen hadde brevvenner de aldri hadde sett som de hadde skaffet seg gjennom f.eks PEN PAL- klubber, andre traff noen på en ferie de brevvekslet med, andre brevvekslet med familie og slekt, eller venner som ikke lengre bodde der de bodde.  Disse vennene var like lite fysiske som dine viruelle venner.  Forskjellen ligger i at responstiden er mye kortere, du trenger ikke vente i ukesvis på postgangen.

Det som i første rekke skiller nettsteder som spesielt Twitter er størrelsen på skolegården.  Du har mulighet til å treffe venner og bekjente som du aldri ville truffet fysisk, eller hatt kapasitet til å pleie omgang med grunnet fysiske og tidsmessige begrensninger.  På Twitter kan man treffe andre som er opptatt av de samme tingene som en selv er opptatt av, en kan ha læringsnettverk, diskusjonsforaer, tenketanker, eller bare sosialt fellesskap som ikke er til erstatning for RL (Real Life), men en utvidelse. For dem som er på disse nettsamfunnene er dette en berikelse i hverdagen, og en blir “kjent” med mange nye, spennende mennesker.

I RL handler mye om hvem du kjenner og hvilke nettverk du har, så og på Twitter.  Det er neppe tilfeldig at ITU i dag legger ut jobbannonse på Twitter.

I forhold til den målgruppen ITU ønsker å nå, er det stor sannsynlighet for at de er på Twitter, sannsynligheten for at de tråler NAV, Finn.no og UiO sine hjemmesider på jakt etter jobb er mindre. Større  selskaper bruker sosiale nettsamfunn for å finne potensielle arbeidstakere.  På Twitter har de og en egen konto for jobbsøkingsråd.

Sosiale nettsamfunn er ikke sære eksponeringssteder for de aller fleste som er medlemmer.  De er en del av vår stamme, vår landsby, en kilde til et fellesskap ut over de fysiske (og tidsmessige) begrensninger vi er underlagt.