Å bli googlet

Det snakkes ofte om hvor viktig det er å tenke over hvilken informasjon en legger ut om seg selv, for denne informasjonen kan komme “back to haunt you”. Skoleledere er nå begynt å sjekke Facebookkontoer til potensielle lærere ved en eventuell ansettelse. For en tid tilbake stod det i Dagbladet om en jente som måtte skifte identitet på grunn av informasjon som var lagt ut om henne på nett. Hun fikk ikke hjelp fra politiet og måtte gjennom en lang, smertefull og fullstendig unødvendig prosess for å håndtere konsekvensene denne informasjonen fikk for henne.

Lærdom av dette: for det første skal en ha en sunn skepsis overfor det en leser på nett, informasjon tatt ut av kontekst kan virke mye verre enn den faktisk er (og i noen tilfeller faktisk uriktig), og definerer ikke nødvendigvis deg som person. For det andre: politikere må komme på banen og tilpasse lovverket denne nye medievirkeligheten. Det må få konsekvenser å spre informasjon om andre som kan være til skade for dem, og i denne digitale tid er skadeomfangspotensialet så stort. Vi (har) har hatt en injurielovgivning, men den fange(r)t ikke opp de utfordringene dette nye digitale samfunnet gir oss. Selvsagt må vi i skolen jobbe med elevene og lære dem folkeskikk og bevisstgjøre (noe av denne aktiviteten skyldes tankeløshet, desverre), men verden er nå en gang slik at alle lever ikke opp til folkskikkidealer, derfor har vi lovgivning. Det må bli mulig å håndtere uønsket/skadelig informasjon som er lagt ut. Ja, jeg er klar over nettets uhåndgripelighet, men dette er likevel et område vi må se på. Vi må bare ikke gå i den fellen at vi i “det godes tjeneste” lager lover som stenger for sunn, men utfordrende og krevende aktivitet på nett, slik som en del lovgivning for å bekjempe terrorisme gjør.

Etter at jeg hadde skrevet innlegget ble jeg oppmerksom på dette blogginnlegget via @ingvii på Twitter.