Wednesday, May 20, 2009

NKUL 2009

I forrige uke var jeg igjen på NKUL i Trondheim. Jeg skal innrømme at forventningene mine var ikke så store, da jeg synes programmet var lite spenstig.  Dette er den største, og kanskje viktigste, konferansen innen IKT og utdanning i landet, med mye ressurser og nettverk så da forventer jeg at dette er en konferanse som og “brøyter” litt.  Men av erfaringen i fjor, hvor jeg ble svært positivt overrasket over avslutningsforedraget, dro jeg opp med åpent sinn.  Jeg skal innrømme at det er ikke foredragene jeg sitter igjen med etter årets NKUL, men at det var en interessant  og nyttig tur likevel. Det er utrolig hvor medielandskapet har endret seg siden forrige NKUL.  Jeg så tendensen på Dei Gode Døma i april, men dette ble enda tydeligere på NKUL.  Konferanser blir i større og større grad en interaktiv greie – deltakerne blogger fra foredragene, men i enda større grad twittrer de. Denne twittringen gjør at en opplever et fellesskap med de andre konferansedeltakerne som jeg aldri har opplevd før, og som øker kvaliteten på deltakelsen.  I tillegg har en kontakt med andre som ikke er på konferansen, men som følger med og kommenterer. I tillegg “lever” konferansen videre etter at den er slutt i cyberspace.

Kunnskapsministeren satte agendaen veldig fint med sitt innlegg.  Han snakket om hvilke erfaringer han hadde med sosiale medier og viste til et eksempel fra et innlegg han holdt på Dei Gode Døma, hvor han ble sitert på at han ville straffe bruk av Facebook i skoletiden.  Heldigvis var dette innlegge streamet, slik at han og andre kunne gå inn og se hva han faktisk hadde sagt, han kommeterte på sin blogg, og teamet ble tatt opp på Twitter.  Etter forholdsvis kort tid fikk han en beklagelse på bloggen sin, og feilsiteringen og den snøballen var stoppet. 

Jeg tenker tilbake bare ett år hvor BT kjørte en ganske kraftig kampanje mot elevPC-ordningen i Hordaland.  Skoleverket prøvde å komme til ordet fra flere ulike hold, men det var ikke lett.  Nå, med disse nye mediene, er vi ikke lengre prisgitt journalistene og pressens definisjonsmakt – vi kan ta den selv.  Dette er et nytt bilde, både for dem som ofte er i pressens søkelys og oss andre dødelige. Dette er og en utfordring for pressen.

Men som med andre ting: disse sosiale mediene er  tveeggete sverd.  Det fikk It’s Learning erfare under konferansen, for bad news travel fast.  En av konferansedeltakerne hadde hatt en samtale på standen til Its learning som hun blogget om og denne spredde seg raskt via Twitter. Jeg vil ikke her gå inn og se på ulike sider ved det som skjedde i denne saken, men dette er et eksempel på potensialet som ligger i sosiale medier, og ikke alle sidene er like heldige/behagelige.  Dette tilfellet er verdt et eget blogginnlegg, som jeg kanskje skriver, kanskje ikke….

Det som er helt klart er at vi stå overfor en ny verden, på godt og vondt.  Gamle mentale kart står for fall, og vi må raskt tilegne oss nye. 

I denne sammenhengen endrer og maktbalansen seg, og jeg tror lærere, og ikke minst lærerorganisasjoner, kraftig undervurderer potensialet som ligger her - om gruppe, - hvilken gruppe er det det satses tyngst på i forhold til å tilegne seg den kompetansen denne endrete verden krever: lærere.  Myndigheter og skoleeiere har krav, forventninger, strukturelle grep og opplæring av lærere for  å få tekniske  ferdigheter, men og mentale kart og strategier for å håndtere dette.  Det setter lærerstanden i en unik posisjon i forhold til andre grupper.  Hvilken annen yrkesgruppe er så tungt representert i bloggosfæren og på Twitter?  På mange måter håndterer lærere dette mye bedre enn journalister og andre mediefolk. (kommenterer ikke her strekk i laget). At de er feilskjær av og til må en bare regne med, comes with the territory.  Men det er selvsagt ikke ønskelig. Kan bli interessant å se utviklingen videre.

3 comments:

idaaalen said...

Hei!

Jeg håper du skriver noe om It's:learning-saken, eller om du ikke føler for å skrive om det, så send meg gjerne en e-post på aalen.ida@gmail.com.

Dessverre virker som de som har vært mer skeptiske til hvordan jeg endte opp med å fremstille saken, i mye større grad har kviet seg for å kommentere. Jeg vet ikke hva det kommer av, men det er synd.

Så jeg prøver å oppsøke de som har ankepunkter - det er slikt jeg lærer av.

Jeg skal skrive noen tanker om dette her med blogging og etikk og hva slags makt som ligger i det å tvitre og blogge og lignende, forhåpentligvis i løpet av helga, og vil gjerne høre dine innspill.

Jeg tror ikke jeg kommer til å bli no særlig klok her i livet om jeg bare omgås de som er enige med meg :)

Hilsen Ida Aalen / @idaAa

June said...

@idaaalen: så hyggelig med en kommentar fra deg her :)

Det var ganske fasinerende å se hvordan twittringen etter ditt blogginnlegg spredte seg som ild i tørt gress. LMS generelt og It's learning spesielt er jo noe som de fleste twittrere på og rundt en slik konferanse har et forhold til. Etterhvert delte twittringen seg til dem som ikke hadde sansen for dette og mente det tenderte til hets og dem som mente dette var berettiget og viktig å sette søkelyset på.

Jeg diskuterte og både twittringen og blogginnlegget ditt med en del konferansedeltakere etterpå og der var synspunkter både for og mot det faktum at du hadde navngitt hvem du snakket med.

Its learning er en tung og viktig markedsaktør og det er helt klart at de må vente seg kritiske blikk. De bør og være seg bevisst hvordan de møter brukere i ulike foraer.

Twitter er et mye flyktigere fora enn blogger, så debatter kan gå over twitter som en ildebrann for så å dø ut. Dette er et eksempel på det: ble et stort fenomen på Twitter under NKUL, og dimensjonene kunne virke voldsomme, men debatten har dødd ut like fort som den oppstod. Jeg tror det er noe av grunnen til tausheten fra Its learning. de er nok redd for å holde liv i debatten om de sier noe.

For folk som ikke er på Twitter vil dette ha gått dem hus forbi, så fenomenet er begrenset til en engere krets, enda.

Det som er fasinerende er dette fenomenets sprengkraft. Var forsåvidt ikke en stor sak dette, men etterhvert som Twitter sprer seg til større masser og viktigere saker tas opp er sprengkraften enorm. Det kan være en vind som går forbi, eller det kan mobilisere. Dette og lignende "verktøy" blir spennende å følge fremover.

Og nå er jeg langt inne i et eget blogginnlegg. Jeg liker innstillingen din: at du ikke bare kan omgås dem som er enige med deg. Og for dem som er opptatt av den lille mann og kvinnes stemme, er saken din absolutt interessant. Hvordan en ytrer seg og er viktig, er det forskjell på å ramme enkeltpersoner og organisasjoner? Når en står på stand: representerer en seg selv eller organisasjonen? Hvordan rammes enkeltindivider i et slikt tøft mediesamfunn som vi nå har fått? Hvor sårbare er vi som individer og forsåvidt organisasjoner i dette samfunnet? (paralleller til hva som skjer i det etablerte mediene er helt klart her, mediestormer har der fått dramatiske konsekvenser)
De som reagerer, reagerer de fordi de ikke enda har vent seg til de nye kommunikasjonsformene? Blir i så fall et langt blogginnlegg om saken... ;)

June said...

og nå har jeg bare kommentert Twitter, ikke all aktiviteten på bloggen din, som forsåvidt er interessant lesning i seg selv, og mye mer bestandig enn twitter.