Norge er et land som svømmer over av melk og honning. Vi lever i en velstandsboble som få andre land tilsynelatende kan sammenligne seg med. Likevel mangler det ikke på dystre spådommer. Det ene er pensjonsbelastninger i fremtiden, dette vil nærmere bestemt tre inn i 2020, når babyboomerne blir pensjonister. Sentralbanksjefen og finansministeren mener vi må jobbe mer. Det andre er sykelønnsordningen vår, som det er sterke krefter som vil kutte i. Det hevdes at når pensjonsordningen ble innført stod det 4-5 yrkesaktive bak hver pensjonist, nå er vi 2. Det vises til et Europa som sliter.
Hvorvidt det er krise og mørke skyer kommer an på hvilket perspektiv en legger til grunn. Enhver som har studert statistikk og metode kjenner begrepet: how to lie with statistics. For statistikk kan brukes på så mange måter. Når en tar i betraktning at det var 5 yrkesaktive bak hver pensjonist på 50-tallet, bør en vel også ta i betraktning hvor mye disse yrkesaktive produserte. Hvor mange var for eksempel engasjert innen landbruket? Hvor mange årsverk måtte til for å produsere samme mengde mat som langt færre årsverk produserer i dag. Tilsvarende innnen industrien. Hver industriarbeider produserer langt mer og større verdier i dag enn på 50-tallet. Hva brukes denne produktivitetsveksten til? Hvem får verdiskapningen? Vi har aldri hatt så stor velstand som nå. Tall viser at de 100 rikeste menneskene i verden kan utrydde fattigdommen i verden fire - 4- !!! ganger. Tall viser også at de rikeste blir rikere, mens det blir stadig mindre til resten. I USA har inntektene til de 1% rikeste fordoblet seg på 25 år. De mottar nå 25% av alle årlige inntekter i USA, mot 12% for 25 år siden i følge Al Gores siste bok. I en slik verden, hvor det ikke mangler ressurser, ser vi at i land som Spania går en hel generasjon til grunne fordi de ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Hvor mye av dette er ideologi og politiske valg?
Hva er det som skjer? Hvorfor skjer dette? Hva er de potensielle konsekvensene av dette? Problemet vi står overfor er todelt: det ene er som Professor Clayton Christensen har påpekt: vi bruker teknologisk utvikling til å effektivisere bort arbeidsplasser, uten at vi bruker teknologien til å skape nye. Derfor kan stadig færre mennesker produsere stadig mer. Og så lenge vi befinner oss i et industrisamfunnsmentalitet klarer vi ikke å håndtere dette. Vi har en vekstideologi som går på at vi må ha stadig flere hender for å gjøre jobbene, for eksempel innen helsevesen, mens vi ikke ser på om ting kan gjøres på en annen måte. Vi forholder oss også til en knapphetsideologi. Dersom du får mer får jeg mindre. Men noen ting, slik som kunnskap og informasjon fungerer ikke slik. Det fungerer etter prinsippet om at det blir mer av det jo mer du deler. Dette tar ikke dagens ideologier inn over seg, og derfor får vi åndsverkslover som skal begrense denne utviklingen. Et annet spørsmål er patentlovgivning: er det riktig at det skal være mulig å ta patent på gener? Hva betyr det ene eller det andre valget?
Utviklingen innen robotteknologi og kunstig intelligens, i kombinasjon med kommunikasjonsteknologi gjør at stadig nye yrker og sektorer robosources. Det vil si at roboter/teknologi tar over stadig flere yrker. Aksjemeglernes skjebne begynner etterhvert å bli kjent, på godt og vondt. At journalistyrket trues av det samme er det vel færre som vet. Narrative Science produserer artikler for aviser og magasiner basert på algoritmer som analyserer statistiske data fra sportsbegivenheter, finansielle rapporter og offentlige dokumenter. I Norge vil Statoilsjefen erstatte det som kan erstattes på norsk sokkel med datamaskiner og roboter. Ingen yrker ser ut til å gå fri, som denne artikkelen antyder: Get ready to loose your job.
Læreryrket skal ikke tro de er skjermet for denne utviklingen. I fjor fikk vi ett nytt ord i språket vårt: MOOC. Massive Open Online Courses. Coursera som er den største av dem kommer til å passere 3 millioner coursereans før det er ett år gammelt. Mange sier at disse tilbudene ikke kan erstatte campusopplevelsen. Mon det? Vi må ikke tro i vår vestlige boble at dette ikke vil få betydning. For å sitere Sebastian Thrun: "for at du skal gå på et universitet må dine foreldre ha gjort mye riktig". I en verden med mer enn 7 milliarder mennesker, hvor halvparten er under 30 er det intet alternativ å gå på et campusbasert tilbud. For å få tilgang til det skal du befinne deg på riktig geografisk plassering, i riktig sosialt lag, kunne de riktige språkene, ha gått på de riktige skolene og ha mulighet til å sette av flere år til studier. De fleste har ikke det. Da er disse MOOCene pennies from heaven. Alle med en nettoppkobling kan delta. Jeg tror personlig ikke at MOOCene er den endelige formen, men det har åpnet en pandoras eske. Utdanning vil aldri bli det samme igjen, det vil aldri ha samme eksklusivitet som vi er vant til, og campus er for alltid utfordret. Det betyr ikke at ikke campusbasert utdanning ikke vil fortsette i en eller annen form, men noe er endret. Hvilken revolusjon innen læring som potensielt ligger innen gamebased learning kan vi bare ane.
Så hva betyr dette? Den digitale revolusjonen endrer samfunnet vårt. Vi må tenke nytt. Det er ingen selvfølge at dette gir en velstandsøkning for samfunnet vårt. Store, transnasjonale selskaper som Google, Amazon og Facebook bidrar ikke til fellesskapet ved at de betaler skatt. Det er noen få som genererer enorme formuer, som disse artikkelene viser: Digital capitalism produce few winners,
Facebook paid no income taxes in 2012, Tax-DodginG It's a $20 trillion dollar global industry and it starts here.. Når vi har et samfunn som baserer seg på fellesskap og skattemoral har vi da en utfordring. Hvordan håndtere dette? Er dette greit? Hva betyr dette når dette er fremtidens næringsliv? Når stadig flere "varer" og tjenester flyttes over i skyen? Hvordan fungerer nasjonalstatene i et slikt regime?
Jeg har ikke svaret på hvordan håndtere disse utfordringene, men jeg ønsker dem løftet til det offentlige ordskiftet. Jeg vil at det er dette journalister skriver om, jeg vil at våre beslutningstakere, politikerne, tar tak i dette, og ikke snakker som om vi lever på 50-tallet enda og har en næringstruktur deretter. Jeg vil at næringsliv skal stimuleres til disruptiv, nyskapende næringsvirksomhet og ikke bare effektivisere den vi allerede har utviklet. Jeg vil at skolen utnytter rått disse nye teknologiske mulighetene, og ikke lar seg skremme av "dette nye", av endring og utfordringer, og dyrker myten om at skolen på 50-tallet var den optimale. Jeg vil at i stedet for å fokusere på å ramme de svakeste i samfunnet vårt, dem som er syk, enten det er en dag eller ett år, at vi fokuserer på å skape et samfunn hvor vi har råd og plass til alle. Hvor en kan bidra til vekst og yrkesaktivitet som ikke er belastning på helse, hvor det ikke skjer utstøting fra arbeidsmarkedet fordi du har passert en magisk aldersgrense. Hvor det er rom for ulikhet også mht yrkesevne. Muligheten er der. Norge er enormt priviligert med alle våre ressurser. La oss utnytte dem. Når den industrielle revolusjon fant sted skjedde det store samfunnsmessige endringer, både politisk og sosialt. Trenger vi noen tilsvarende endringer for det post-industrielle samfunn? Et globalt informasjonssamfunn. Endringen kommer enten vi vil eller ikke, men er vi beredt?
No comments:
Post a Comment