Saturday, February 27, 2010

Læreren – en hellig ku?

Vi har en del hellig kyr i den norske skole, størrelser som “alle” er enige om er av udiskutabel betydning for den gode skolen.  Klassen er en slik størrelse, boken (som nå blir sterkt utfordret) en annen, og ikke minst læreren.  Den høyt utdannete, godt betalte  lærer er det viktigste enkeltfaktor for elevens læring. Så det ropes etter stadig flere lærere i skolen, kompetansekravene skjerpes og selvfølgelig må lønnen opp. Da er det litt fasinerende at fra skoleverket kommer det røster som utfordrer dette synet.  Både Margreta og Jeanette har skrevet blogginnlegg som problematiserer denne tilnærmingen.  Det er og fasinerende å lese debatten som kommer i kjølvannet av disse innleggene.

Selvsagt er en god, inspirerende, engasjert lærer som ser sine elever og møter dem på deres læringspreferanser en stor hjelp og inspirasjon for elevene i deres læringsarbeid. En lærers jobb er å vise elever veier til læring, men som med den berømte hesten som du kan leie til vannet, den må drikke selv og det er eleven som må stå for sin egen læring.

På Online Educa Berlin i desember var personalized learning gjennomgangstemaet.  Til forskjell fra vår tilpassete undervisning, hvor eleven er objekt i sin egen læring, er eleven subjekt i sin egen læring i denne modellen.  Elevene har sine læringspaths og benytter ulike kilder og strategier for å nå sine læringsmål.

Når der er så ulike tilnærminger til læring og lærerrollen, og når ulike aktører kommer til så ulike konklusjoner om lærerens betydning, er det fordi vi snakker forbi hverandre?  Bakhodemodeller, uttalt teori og handlingsteori, paradigmer, lærings-, elev og kunnskapssyn, begrepene florerer, men hva ligger egentlig bak dem.

Den “stakkars” lærer som står i klasserommet: hva skal vedkommende levere?  Hva er egenlig bestillingen? Den lærende: hva skal de lære?  Den foresatte: hva kan de forvente av skolen?  Myndighetene: hva er bestillingen eller bestillingene?  Kommer det kryssende krav og forventninger, som er gjensidig utelukkende?

Ett av de første blogginnleggene jeg hadde på denne bloggen viste til et foredrag av Alexander Sokol, som satt opp ulike modeller for læring. Han startet foredraget med disse spørsmålene:

What’s the purpose of education?
How do people learn?

What am I supposed to do in the classroom?
What are my pupils supposed to do in the
classroom?
What are good learning materials?
What should be taught/learnt?
Who should reflect and what about?

Han skisserte noen forestillinger om den gode lærer og lurte på hvem vi identifiserte oss med? Og hvem vi var i vår praksis (det på engelsk er hans tanker, det på norsk er mine kommentarer).

A good teacher always plans a clear sequence of
themes that will be studied during the course and
controls the results when the theme is finished.

A good teacher always plans the themes so that
one and the same topic is dealt with several times
during the course, every time at a new level.

A good teacher does not plan any sequence of
themes to be studied, he/she deals with all of them
at once, paying special attention to those required
in a given context.

Den siste lærertypen er det den gode lærer?  Den som har alle planer i orden, som på forhånd har planlagt timen og som har orden i sysakene?

Uansett bygger dette på ulike læringssyn.  Hvis vi ser på modellen under og har læremiddeldebatten friskt i minne, hvilke læremidler passer til de ulike modellene?  Hvordan bruker vi læremidlene i de ulike modellene?

 

image

I oppfølgingen her kan en spørre seg, hvordan jobbes det i klasserommet?

Tell the learners what they don’t know, explain if
they have difficulties, control the results of learning.

Eller slik:

Pose problems to learners to show the limits of
knowledge, give tools for solving problems but
avoid giving solutions, help self-assessment.

Hvilken tilnærming måles lærere og elever på?

image

 

Sokol spurte og om hvordan læreren fremstod for elevene? Hva var lærerrollen?


I am the boss and I am responsible for everything. I know both
the subject and how it can be learnt much better than any
learner. I don’t like these ‘democracy’ games, so I don’t give
away anything. I do things – it’s my job and I am paid for it.


The learner should participate in decision making. There are many
things where I invite learners to participate, e.g. choosing specific
tasks or deciding on the sequence of activities. However, the most
important decisions should be made by the teacher.

 
The learner should be trained to make all the decisions related to
learning, starting from decisions on the aims of learning and
constructing the syllabus to the evaluation and assessment of both
the process and products of learning

Paradokset i skolen er at vi har noen uttalte mål om ferdigheter eleve skal lære, men praksis og måling fremmer noe annet.

Notice the pattern: We want better thinking and
learning strategies. We want connections to life
outside of school. We want understanding.
And we want other things. But by and large we
do not actually teach those things <…>.
This is the great paradox of education:
to a startling extent, we do not really try to
teach what we want students to learn.
(D. Perkins, 1995:70-71)

Og hva blir da målet/utfallet med læringsarbeidet?

There are lots of things my learners have to learn and practise.
I like the variety of forms and various problem solving
tasks but if I’ve got to choose between the amount of things I’ve
got to cover and the form of presenting them, I always go for
quantity. Covering the material is my priority.


Learning doesn’t happen if the material is just presented. It is
important that I keep to the syllabus but the form of work is not
of lesser importance. Sometimes I can sacrifice the content for
the form and give my learners a chance to discover the answer.


Learning skills are more important than the amount of material I
cover. I don’t really care how much we cover in terms of materials
as it will be much less than any learner will need in the future.
However, if my students have really learned how to learn, it is not
going to be a problem.

Det er vel få som vil bekjenne seg til den første her, men mange lever likevel etter denne når de fokuserer på pensumjaget.  Da oppstår igjen spørsmålet: hva skal egentlig eleven lære?  Memorerbar kunnskap eller kreativ problemløsning?  Innen hvilke rammer skjer det siste?  Sokol viste til Lundsteen:

If both teacher and child know both problem
and answer, we see non-creative problem
solving. <…> The minute the child doesn’t
know the answer, however, there is a room
for divergent thinking. <…> Problem solving
becomes even more creative when the child
doesn’t know what the problem is.
(Lundsteen 1989:17)

Og føyde til selv:

And even more if the teacher doesn’t know that either!

Så spørsmålet blir i hvilken grad skal læreren være en gatekeeper for læring?

The material offered to learners should be as simple as possible.
Most learners don’t need to know plenty of things about the
subject they are learning. Simple tasks are enough for most
learners.


It is important not to simplify the subject too much when teaching
it but I agree that learners need to be presented with useful
generalisations. These may not always be very simple but they
should not confuse the learner either.


The learner should work with real subject matter problems. It is
never a good idea to distort the subject for the sake of presenting it
to the learner. All details should be given to the learner and he/she
should learn to cope with them, as it happens in real life.

Hva er ansvaret for læreren?

Thinking about the process and products of learning is the
responsibility of the teacher. If something goes wrong, it is the
teacher’s job to notice it and introduce changes.


Both the teacher and the learner are responsible for the process
and products of learning. The learner should always be
encouraged to think about the process and products of learning
and share the conclusions with the teacher.


It is essential that the learner is involved in all types of reflections
about learning, not only about the process and products of learning
but also the methods and the aims. The learner should be given a
chance to make ALL decisions about his/her learning. With time,
these decisions become the sole responsibility of the learner.

Når jeg utfordrer lærere på disse spørsmålene svarer de alltid at de gjør alt dette,men ikke samtidig selvsagt.  Men hva er det egentlig som ligger til grunn for systemet vårt?  En ting er hva som sies i dokumenter og festtaler, men hva er de praktiske realitetene?

Skolen er i krise, javel, frafall er et stort problem, javel, elevene velger bort realfag og språkfag, javel.

Kjære kunnskapsminister:  jeg kunne ønske meg en kommisjon, tenketank, You name it, som startet med blanke ark. Den skulle startet med å spørre hva er utfordringene vi står overfor i dag?  Hvilken verden er det vi har med globalisering, multikulturelle utfordringer, miljøkrise, informasjonseksplosjon, raske endringer, instant access, aldersdemografi,  etc.  Hvilken verden er det våre barn skal forberedes til å møte? Hvilke kompetanser trenger de?

Og så “glemme” alt vi vet om skole og i stedet se på: når vi har disse målene, hvordan kan vi nå dem?  Hva har vi til disposisjon.  Hvordan må/kan læringen til den voksende slekt struktureres for å nå disse målene?

Gruppen som jobbet med dette burde vært bredt nedsatt: politikere, næringsliv, skolefolk, psykologer, hjerneforskere, miljøorganisasjoner, etc.

Jeg tror ikke den gruppen hadde kommet frem til den skolen vi har i dag.

“Problemet” er at dette handler om mye mer enn skole og utdannning.  Dette er en verdi og systemdebatt.  Hvilke verdier ligger vi til grunn for samfunnet vårt, hva er individets rolle, hva er samfunnets krav og forventninger? Likevel er det spørsmål vi ikke kommer unna, og det samfunnet som knekker den koden vil ha en fordel.  Dette handler om mye mer enn digital skole. Det handler om vår felles fremtid.

Jeg skulle og ønsket at lærerorganisasjonene kunne tatt en mer offensiv rolle og ikke forfekte et syn som en lokal fagforeningsleder sa en gang: at skolens fremste kompetanse er konserveringskompetanse.

Until you have reflected and determined what
has and what has not happened, you may
consider that nothing at all has happened in
your life <…> Something begins to exist only
after you have asked yourself – what have I done
and why – and answered it.
(Schedrovitsky 1989)

6 comments:

jeanette tranberg said...

Phu!Den var mektig June! Tror jeg må lese den flere ganger ... her var det mye mat c",)

joepett said...

Enig med Jeanette - her er det mye å tenke på! Det som mer og mer framstår som et hovedproblem er hvordan en overgang til det paradigmet Sokols alternativ 3 representerer innenfor de institusjonelle rammene vi opererer i.

Jeg sympatiserer med ideen om å starte fra scratch med å stille de grunnleggende spørsmålene (hva er hensikten med utdanning, osv). Jeg er helt sikker på at om vi gjorde det, ville ingen finne på å organisere skole eller læring slik vi gjør i dag. Det er modellen fra industrisamfunnet som består i kraft av kultur og føringer som legger all verdens hindringer i veien for endring.

Men hvor realistisk er en slik utnulling av alt skolen har forholdt seg til de siste 150 årene? Skolen har jo også et samfunnsoppdrag. Enten vi liker det eller ei er vi ikke bare en sorteringsmekanisme for arbeidslivet, men ideelt sett også en formidler av viktige fellesverdier. Når den lærende blir subjekt i sin egen læring og presumptivt velger hva han eller hun vil lære, blir disse funksjonene ivaretatt på andre måter? Eller er de ikke viktige?

Det er godt mulig at vi må oppløse skolen i sin nåværende form for å få til virkelig disruptiv fornyelse. Samtidig er jeg skeptisk til de gjeddene som lurer i sivet når de etablerte rammene oppløses og vi lærere eventuelt bare skal tilkalles av den lærende som en av mange ressurspersoner hun måtte ønske å forholde oss til. Hvem skal lønne oss? Hvem skal passe på våre rettigheter? Jeg leser romantiske fremstillinger av læreren i det nye paradigmet som en slag ekvivalent til middelalderens omreisende lærde som bare hengte opp skiltet sitt når de kom til en ny by og tilbød sine tjenester - men i vår tid da selvfølgelig et digitalt skilt på nettet. Tja, jeg er ikke så sikker på om det er en slik salgsvirksomhet av min egen ekspertise jeg vil bruke tiden på.

Jeg merker at jeg blir litt utålmodig i forhold til disse "paradigmepredikantene" som på sett og vis sier: lat som om verden slik vi kjenner den i dag ikke eksisterer, og forestill deg hvor fint vi kunne få det hvis bi bare gjorde sånn ... Det er den samme utålmodigheten som jeg føler i forhold til fantasy-litteratur. Forfatterne dikter opp sine egne universer der ingen jordiske eller menneskelige lover gjelder. Som tankeflukt er det sikkert moro, men har det noen relevans for meg?

Det jeg trenger mer av, er mer konkrete forslag til hvordan vi kan bende og bryte dagens institusjonelle rammer litt etter litt, slik at vi kan få til praktiske endringer i litt mer overskuelig framtid. Jeg kan også lage meg fantasier om hvordan den perfekte skole kunne ha vært. Vi skal sikkert tenke vågalt og radikalt også, men er det egentlig så fruktbart hvis det stort sett bare blir tankespinn?

(denn kommentaren ble så lang at jeg også kryssposster den som innlegg på min egen blogg)

June said...

@joepett: Takk for lang og interessant kommentar. Det må kunne gå an å ha to tanker i hodet samtidig. Vi lager konferansen Dei gode døma i Hordaland fylkeskommune som gjør nettopp det du etterspør: fokuserer på hvordan løse utfordringene innenfor dagens rammer, fokus på praktisk bruk og ikke en ønskeverden - det muliges kunst. Det må vi ikke slutte med - å se hva vi kan gjøre innenfor eksisterende rammer. det er utrolig mange dyktige skoleledere og lærerer som gjør en kjempejobb her.

På den andre side driver vi lappverk på et system som ikke fungerer helt etter intensjonene, og selvom ønskeskolen og fantasyskolen ikke lar seg realisere, kan en ha noen ideer om hvor en vil, hva en må finne løsninger på og hvordan de kan la seg løse innenfor den historikk, kultur, sosiale og praktiske rammer en rår over. Jeg tror vi kan få til mye, men vi sliter med å se skolen for bare trær.

June said...

og en ting til: frykten for uønskete løsninger må ikke hindre oss i å handle. Jeg ser ikke for meg de modellene du beskriver, men er redd skolen og lærere kan møte noe av de samme utfordringene som typografer og musikkindustri har møtt før dem, at utviklingen setter oss helt på sidelinjen fordi vi stritter i mot utviklingen av frykt for hva som kan ligge der.
Det arbeidsvernet som du frykter å miste er allerede tapt for mange bransjer, det er ingen lov som sier at det for alltid vil være et privilegium lærerne har. Gjeddene du snakker om, er der, og de blir stadig flere. De utfordrer de eksisterende modeller og paradigmer.

joepett said...

Ja, vi bør absolutt kunne ha minst to tanker i hodet samtidig. Jeg leser mye av det som skrives om det kommende paradigmeskiftet for læring med stor interesse. Jeg synes bare at det er et overskudd av luftige teorier og et underskudd på litt mer konkrete anvisninger på hvordan vi kommer videre fra der vi står nå - uten å starte helt på scratch.

Det som jeg ikke får til å henge i hop er at vi skal ha en nasjonal utdanningspolitikk med læreplaner og alskens krav - men samtidig skal vi ha elever (eller lærende, de skal vel ikke kalles elever lenger) som skal få lære det de har en lidenskap for å lære. Det skal være indre motivasjon som driver, ikke den gammeldagse masingen om eksamen og slikt.

Jeg kan se eksperimenter langs slike tankebaner som kan fungere så det suser i liten skala. Men en nasjonal politikk?

Lærerne som de nye typografene eller plateselskapsansatte? Ja, kanskje. Jeg ser jo en antagelig viktig forskjell. De jobber i kommersielle foretagender i et nådeløst marked. Vi jobber i en offentlig sektor som har andre bestillinger enn størst mulig overskudd på bunnlinjen. Jeg kan ikke selv med et scenario hvor en markedsliberlistisk koalisjon av H og Frp kommer i regjeringsposisjon se at de vil gjøre skolen til et marked der billigste aktør til å produsere flest PISA-poeng vinner anbudet.

Jeg tror nok at det kommer til å komme flere private tilbud. Noen av disse vil tilby modeller som vil utfordre oss og som vi bør lære av. Men å spå noen "skoledød" på linje med "avisdøden" vi ser hver dag, er etter min mening å overdrive de disruptive kreftenes styrke.

June said...

@joepett: joda, jeg følger deg langt på vei, samtidig må vi ikke glemme at Norge er en bitteliten øy i et svært hav. De disruptive kreftene kommer ikke fra vår lille andedam, de kommer fra andre sektorer og andre deler av verden. Vi ser ikke engang konturene av dette, tror jeg. Vi trenger ikke markedsliberalistiske filosofier hvis skolen mister sin relevans og legitimitet.
Det har sine fordeler at skolen er beskyttet og gjennomregulert, og det har sine utfordringer.
Jeg vil på ingen måte spå skolens død, men alle varsellamper lyser hos meg når en tror at skolen er hevet over de prosesser som finner sted i resten av samfunnet (ikke noe jeg beskylder deg for).

En nasjonal politikk trenger på ingen måte stå i motsetning til individuelle/lokale løsninger. Det kommer an på hvordan politikken er utformet. Dessuten er det ikke sikkert at det er innholdet som er det viktige, men strukturene.

Jeg synes det er flott å diskutere og problematisere disse problemstillingene. Håper at mange flere røster blir hørt, og at det ikke bare blir en intern diskusjon mellom spesielt interesserte i bloggosfæren.