I en sammenheng for ikke så lenge siden fikk jeg spørsmål om hvor kompetent jeg anså meg i forhold til en del digitale verktøy. Rune Krumsvik benytter mentometersystemer på sine foredrag hvor deltakerne skal si noe om hvor digitalt kompetente de anser seg å være på en skala fra 1-10. Hvor digital kompetent er så jeg, jeg som jobber med digital skole og hva vil det si å være digitalt kompetent? Og er det å være digitalt kompetent en endimensjonal størrelse? Kan det måles på en skala fra 1 – 10?
Jeg må innrømme at jeg har en stor ydmykhet i forhold til min digitale kompetanse, det er så utrolig mye jeg ikke kan. Er vel da i kategorien bevisst inkompetent, samtidig blir jeg slått av hvor vanskelig “enkle, selvfølgelige” ting kan være. For eksempel Twitter, det utgis bøker på 300 sider for å lære folk om et kommunikasjonsverktøy på 140 tegn(a minute to learn, a lifetime to master?). Der er en masse synsing og opplæring i hvordan bruke Twitter. Det arrangeres dagskurs i bruk av Netvibes, noe som tar nix tid å lære. Det dannes grupper på Facebook for folk som er lei av Farmville-oppdateringer og invites, når det er gjort i to klikk å blokkere applikasjonen.
For meg er Delicious en tjeneste jeg ikke kan klare meg uten, gratisversjonen av Dropbox er full, LinkedIn begynner å få mening, RSS/Google reader er blitt overfylt så jeg til tider gir opp å lese alt jeg abonerer på. Det er helt naturlig å bruke Google docs for dokumenter jeg skal dele, ulike former for videokonferansesamtaler/møte sparer meg for reisetid, YouTube og Spotify er nettsteder jeg ikke reflekterer over at jeg bruker, slik kan liste fylles av “gamle verktøy” som er helt nødvendige i min hverdag. Men det at jeg bruker disse gjør det meg digitalt kompetent?
Klarer jeg å finne og installere de nødvendige drivere dersom jeg gjør endringer i programvare på maskinen min, eller klarer jeg å forhindre virus på maskinen? Er jeg i stand til å bedømme om det nettverket jeg logger meg på er sikkert nok for mitt bruk? Er jeg i stand til å skille sensitive data fra ikke sensitive data? Opptrer jeg klokt og forstandig på nett, for eksempel: når jeg gir uttrykk for meninger og holdninger på nettsteder og nettforum opptrer jeg da på en klok måte, og er bevisst at der er et større publikum der ute enn dem jeg i første rekke er oppmerksom på? Er jeg i stand til å vurdere de kildene jeg bruker?
Jeg har en vennekrets på Facebook, den er forsåvidt grei. Den har jeg kontroll over i den grad mine privacy-innstillinger muliggjør det. I skrivende stund har jeg 560 followers på Twitter og lesekretsen min her på bloggen varierer med hvor hyppig jeg publiserer. Hvem følger meg på Twitter og hvorfor? Hvem leser bloggen min og hvorfor? Noen selvsagt fordi de kjenner meg og jobber med meg på en eller annen måte, men de andre? Er det fordi jeg skriver så interessant eller er det fordi jeg har den jobben jeg har, og er interessant i kraft av den? Kanskje en kombo?
La oss, for the sake of argument, anta at de som følger meg på Twitter og blogg gjør det fordi det jeg skriver er spennende. Gjør det meg digitalt kompetent? Det at jeg bruker alle disse verktøyene som er nevnt og flere til, har følgere på nettsteder har jeg da den kompetansen som trengs i det digitale samfunnet, og hvis så er tilfellet, hvorfor har jeg det? Gjennom utdannelse, gjennom sosialisering, gjennom “sære” interesser, gjennom jobbkrav? Det at jeg kanskje er digitalt kompetent på noen arenaer, gjør det at jeg behersker de andre? Hvis jeg ikke gjør det, er det et problem? Har jeg evner, ferdigheter og holdninger til å utvide min kompetanse og trenger jeg det? Hvem er det sitt ansvar? Kan jeg lene meg tilbake og si at jeg er digitalt kompetent, eller må jeg hele tiden være i en utvikling? Er digitalt kompetent i dag det samme som i morgen?
De som i dag er født før 1980 og har en viss grad av digital kompetanse, har de noen fellestrekk? Hvorfor er dette så “enkelt”, spennende og utfordrende for noen, mens det er så skremmende, farlig og vanskelig for andre? Hvorfor behersker noen sosiale medier med den største selvfølgelighet, mens de må ha teknisk support for å installere programmer på maskinen sin. De samme som installere disse programmene er gjerne helt hjelpeløse på sosiale medier.
Eller er vi kommet der at ordet digitalt kompetent er en blindvei, vi må ha noen mer fruktbare ord? Digitalt kompetent er og et paradigme…….
7 comments:
Jeg tror du er inne på noe når du tenker at "digital kompetanse" kanskje ikke er det beste ordet.
Jeg tror det er snakk om mange ulike faktorer. Det er grunnleggende at man ikke er redd datamaskinen, og vet hvordan mus og tastatur fungerer. Men derifra tror jeg det er mange faktorer som spiller inn.
For å bruker et skriveprogram, så må man ha behov for eller glede av å skrive. Facebook krever sosiale ferdigheter. Myndighetenes sider krever kunnskap om rettigheter og økonomi. IT er ikke bare en ny ferdighet, men en annen måte å gjøre så mange ting vi gjorde ikke-digitalt tidligere.
På den andre sida så er også IT-feltet ikke bare en ting. Det kan være driftsarbeid, sikkerhet, programmering, brukerstøtte, nettverk, mobiltelefoner, store datasystemer. Og disse krever ulike egenskaper: nøyaktighet, kreativitet, problemløsning, menneskekunnskap, det å se det store eller lille bildet.
Ja, Marit, jeg er enig med deg. Det digitale feltet er mangfoldig. Noe er IT-spesifikt, mens noe handler som du sier om det vi gjorde ikke-digital før. Samtidig som det faktum at vi gjorde det ikke-digitalt ikke betyr at det er likt når det gjøres digitalt. Selvom det kreves sosiale ferdigheter på FB, er det kanskje sosiale ferdigheter av en litt annen karakter enn i RL. Det å kommunisere skriftlig via digitale medier er noe annet enn å snakke med folk ansikt til ansikt. Hva innebærer disse endringene?
Folk følger deg sannsynligvis fordi du oftere skriver noe interessant enn ikke. Det i seg selv gjør deg vel ikke digitalt kompetent, men det kan hende du benytter deg av din digitale kompetanse for å skrive noe interessant? Og kanskje relevant?
For at det du skriver skal føles relevant for andre, er det kanskje ofte et poeng at det er noenlunde aktuelt eller oppdatert? At det er aktuelt forutsetter kanskje at du og din kompetanse utvikler deg/seg og er i endring? Akkurat som vi for å beherske facebook, som stadig endrer layout og privacy-settings, må være i endring? Vi må beherske nye rammer.
Jeg tror kanskje det er der vi viser oss som digitalt kompetente. Og etter å virke utjevnende på kjønnsforskjellene foran skjermen, tror jeg det er der den viktigste ringvirkningen av facebook ligger;
Evne til kompetanseutvikling.
Takk for bra spørsmålsrekke. Med gode spørsmål, kjennes det nesten ut som om vi ikke trenger svar.
June: jeg så du uttrykte det jeg forsøkte å si i fortsettelsesposten.
Når jeg hører "digital kompetanse" tenker jeg lett teknisk kompetanse, men jeg tror ikke det er det viktigste aspektet.
Ny teknikk har også tidligere forandret hvordan vi gjør ting (landbruk, penger, elektrisitet...). Vi går spennende tider i møte.
Thomas: gode poeng, både med facebook som "kjønnsutjevnende" og viktigheten i å beherske nye rammer.
@Marit: jeg skal ikke ta ære for tanken om at sosiale medier, som facebook, også får jenter til å flokke seg rundt datamaskinen. Husker ikke hvem som nevnte det, men jeg hørte det første gang på ITU-konferanse på UiO om sosial web og læring (soialweb08)... som jeg skriver veldig lite fyldig om her...
@June syns ellers det er morsomt at du trekker et skille ved 1980. Som 80-modell har jeg følt, igjen nokså ustrukturert, på skillet:)
Thomas: takk for hyggelig tilbakemelding og mange gode poeng. Det du sier om rammer er viktig, rammer som hele tiden endrer seg.
Grensen satt ved 1980: egentlig ikke enkelt å sette noen grense, for de er svært flytende og forsåvidt preget av erfaringer. Når var det første møtet med en datamaskin og hvike erfaringer er gjort. Til syvende og sist handler det vel om "a state of mind" (får ofte høre at jeg har upåklagelig nynorsk ;)) )
Mye handler likevel om hvilken verden en kjenner. Min datter på 17 har aldri hørt om telefonkiosk -hva gjorde vi før mobiltelefonen? (det er like selvfølgelig å spørre om vi hadde biler da jeg var liten, siden vi ikke hadde mobiltelefoner, vi hadde vel ikke TV heller da?) Leksikon er tungvindt og mangelfulle. Bøker kan like gjerne befinne seg bak en skjerm som mellom to permer, og musikk har ingen fysisk størrelse (CD-er er helt utenkelig). Derav valget på 1980. De som er født etter det er nok vokst opp i en annen teknologisk virkelighet enn dem født på 70-tallet og før. Men hva som er digital kompetanse opp i dette er en annen skål. Ny teknologi er den som er kommet etter at du ble født. Ergo sum biler, fasttelefoner og bøker er ikke teknologi ;).
Marit: jeg så kommentaren din etter at jeg hadde skrevet og publisert de påfølgende innlegg og det slo meg at du var inne på mye av det samme :)
Her er mange fruktbare tanker som vanlig! Jeg tror du har helt rett i at Krumsviks måling av digitale ferdigheter med én skala er for enkel – det er sikkert snakk om mange sett av ferdigheter. Hvor stor korrelasjonen er mellom hvert av disse, varierer sikkert fra person til person. Men noe tror jeg er overførbart – kanskje kommer det av noe så enkelt som det Marit peker på ovenfor, at en ikke er redd PC'en.
Leser akkurat nå en bok av David Perkins (Making Learning Whole) der han refererer til et begrepspar brukt av noen psykologer på Stanford: entity learners versus incremental learners. De første er de som sier når de skal lære noe: «Enten skjønner du det, eller så gjør du det ikke». De sistnevnte har et syn på på intelligens som mer elastisk, de tenker at det går an å prøve og prøve for så å lykkes til slutt. Så påpeker Perkins at mange entity learners gir opp veldig fort – når de ikke skjønner noe. Og dette er ofte mennesker som har lykkes veldig bra med noen typer læring. Lyder det kjent? Voksne som har sust gjennom skolen og lykkes med utdanningen sin og har skjønt alt – men som ikke skjønner IKT. Så gir de opp.
Et annet begrep fra samme bok som virker relevant når vi snakker om hvorfor det er så vanskelig for noen å lære digitale ferdigheter: reactance (fra en forsker som heter Brehm). Dette er en reaksjonsmåte hos folk som føler at valgfriheten deres begrenses: vanligvis fører dette til reaksjoner på en skala fra passiv motstand til rene opprør. Tving lærere til å bruke data. Se på reaksjonen. Et av eksperimentene referert i boka er fra et universitet hvor det ble satt opp skilt på diverse toalettavlukker: «Vær så snill å ikke skrive på veggen». Noen var skarpere: «Ikke skriv på veggen!» Og noen var undertegnet av politiet. Ingen steder var det skriblet mer enn de hvor tonen var strengest og den antatte autoriteten til de som satte opp skiltet var størst ... Motivasjon innenfra virker som alltid best; problemet er selvfølgelig bare hvordan en skaper den.
Tenkte også på den morsomme bloggposten til Steve Schwarts her om dagen da jeg leste det du skrev om det du ikke vet. Han fastslo at No One Knows What the F*ck They Are Doing. Dette utbroderer han mer i kakediagrammer med følgende tre sektorer: The shit you know. The shit you know you don't know. The shit you don't know you don't know. Hensikten med all utdanning er å øke størrelsen på de to første kakestykkene og gjøre den siste minst mulig.
Post a Comment