Digital kompetanse – forts.

Har ikke helt lyst å slippe begrepet digital kompetanse.  Rett etter at jeg hadde publisert forrige innlegg stilte vampus følgende spørsmål på Twitter:

Et godt spørsmål. For ved å bevege seg ut i det offentlige rom som sosiale medier risikerer en alltid å drite seg ut, i en eller annen form. Det er noe av de som gjør det skummelt for mange, og som er en terskel å bryte.  Men vi “voksne” har en helt annen oppfatning av hva det vil si å “drite seg ut” enn de unge. De kan synes vi er tåpelige og dumme,og vi kan synes de er utleverende. På den andre side, hvem vil vi lese om/følge i det sosiale univers disse sosiale mediene representerer?  De som er skikkelige, ordentlige, feilfrie og ufarlige eller dem som byr på seg selv, har noen “tabber” og utfordrer en del tabuer? Hvorfor er rosabloggene så populære?

Da er jeg tilbake til digital kompetanse? Hva er nå det? Må vi innse at det faktum at vårt samfunn er blitt gjennomdigitalisert har gjort/gjør noe med alle våre samhandlingsmønstre, sosiale koder, kompetansebegreper, etc og slutte å gjøre det til noe “sært” og spesielt ved å gi det prefixet digitalt? Eller er vi ikke modent for det enda?  Ved å sette digitalt forran lager vi noen barriærer, for noen blir de høye.  Når vi snakker basisferdigheter som lesing, skriving og matematikk og sidestiller digital kompetanse, hva er det da vi gjør? Når en leser tekst i digital form er det digital kompetanse eller er det lesekompetanse?  Når en skriver med penn/blyant, er det skrivekompetanse, mens når en skriver på et tastatur er det digital kompetanse? Trenger elevene strengt tatt å skrive for hånd?

Når de fleste sider ved livene våre på en eller annen måte er preget av bits and bytes, enten vi vet det eller ikke, enten vi liker det eller ikke. Når sosiale koder endres, omformes eller forkastes på bakgrunn av nye verktøy for tilegnelse, lagring og formidling av informasjon og kommunikasjon, er det ikke da på tide å heve blikket litt?  Det er neppe tilfeldig at antropologen Mike Wesch har markert seg sterkt innen dette feltet. Anropologer ser på samfunn og samfunnsstrukturer.

Hva gjør pedagoger – de ser på læring.  Verktøyenes betydning for læring.  Men hva er læring, innen hvilke rammer skjer læring, utfordrer dette universet våre ideer, begreper og tankeforestillinger om læring?  Har vi firkantete briller, som gjør at vi bare ser firkanter og ikke sirkler?  Må det hete digitalt ditten og digitalt datten bare fordi det benyttes elektroniske verktøy? 

Mange er dem som tar til ordet for nye kompetansebegreper og kompetanser for det 21. århundre. Howard Gardner er en av dem.

Jeg mener at ja, vi skal bruke digitale verktøy, ja, vi skal  bli digitalt kompetent, men er redd for at vi parallellforskyver vårt eksisterende univers ut i den digitale sfære og på veien kan glemme noen viktige forutsetninger:

Det er viktig å oppleve mestring, det er viktig å tørre å drite seg ut, enten det er på sosiale medier eller i det analoge univers, det er viktig å kunne kommunisere, ikke alle er like gode på alt, men alle er gode på noe, tør å spørre om hjelp, del din kunnskap, ha en viss grad av ydmykhet i ditt møte med utfordringer, vær kritisk, men ikke mistroisk, vær deg selv, lær å lære, vær frimodig, vær nysgjerrig, utfordre komfortsonen din. 

Sannheter står for fall, og jeg tror at mange av de sannheter som vi i dag omgir oss med i forhold til læring, sosiale medier, digital kompetanse har et kort liv (ikke alle selvsagt).  Det ser jeg ikke som noe problem, med mindre det forhindrer oss å handle, prøve, utvikle oss. Løsningen er nemlig ikke å finne i gårsdagens svar, men ei heller i gårsdagens spørsmål.  De digitale verktøyene åpner for så mange nye, spennende muligheter som vi ikke engang har kunnet forestille oss.

Så tilbake til digital kompetanse: digitalt kompetent eller kompetent?