Thursday, November 1, 2012

Rystende eller konserverende? Teknologi i utdanning.

Om litt under to uker arrangerer vi konferansen Disruptive Education 2012. Hovedtaler på konferansen er Clayton Christensen. Clayton Christensen er kjent for sine teorier om disruptive innovasjoner. Det Christensen har hevdet lenge er at den eneste sektor som ikke har blitt vesentlig endret som følge av teknologisk utvikling er utdanning.  Den måten utdanningssystemet har tatt i bruk ny teknologi har vært fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og fullstendig feil. Vi har tatt i bruk teknologien som såkalte sustaining innovations, det vil si til å underbygge eksisterende systemer og prosesser. I stedet for å utnytte teknologiens potensiale til å gå inn i det som Christensen kaller areas of non-consumption, det vil si de deler av utdanning som ikke allerede er dekket av de eksisterende ordninger, setter vi strøm på eksisterende praksis.

Christensen hevder i sin bok Disrupting Class fra 2008 at vi vil se en boom i onlinelæring, og at dette vil bikke en kritisk masse i 2014. Det som er tilfellet med disruptive innovasjoner er at det først er såkalte "mindreverdige tilbud".  Det er løsninger som ikke kan måle seg med de etablerte i kvalitet, men fordi de etablerte er blir for gode og komplekse, dekker disse nyskapningene nisjer i markedet som ikke de etablerte bransjer dekker. Etter hvert vil disse nye løsningene bli bedre og bedre, før de "undergraver" fundamentet til de etablerte og ta over markedet.

Dette har vi sett i bransje etter bransje, telefonmarkedet og avismarkedet er to bransjer det er fristende å nevne. Det som imidlertid er verdt å merke seg er at de etablerte bransjer kan være oppmerksomme på denne nye teknologien, men evner ikke å utnytte den for innovasjon og nyskapning. Noen av de første til å ta i bruk elektrisitet var gasslampebransjen.  I stedet for å lage elektrisk belysning ble elektrisiteten brukt til å tenne gasslampene. Effektivt, en fikk tent lampene raskere men ikke innovativt. Tilsvarende var Kodak blant de første til å se på digital teknologi innen fotografering, men likefull førte den digitale teknologien til Kodaks fall.

Nå har vi to store sammenvende bransjer som  utfordres av disrupsjon. Dette er mektige bransjer, med lange tradisjoner og som er underlagt veldig mange markedsregulerende mekanismer: utdanning og bokbransjen. Disse to er så tett vevd sammen at det er vanskelig å se den ene uten å samtidig se den andre. Bokbransjen danner grunnlaget for det kunnskapsfundament skolen står på ved å produsere læremidler, og utdannere produserer læremidler.  Utdannere er stort sett mennesker med stor interesse og engasjement for bøker, og utdanningsmarkedet er en økonomisk gullgruve for forlagene.  Begge sektorer er sterke, og områder som politikerne er opptatt av, som de gjerne vil mene noe om.

Videre er det mange som har en egeninteresse i at utdanning i sin nåværende form består.  Utdanning siler: den skiller de "smarte" fra de "ikke-smarte", og vi som har brukt tid og penger på å skaffe oss formelle kvalifikasjoner, kvalitetssikret ved anerkjente institusjoner, ser med skepsis på halv- eller ustuderte røvere. Det eneste som kan kompensere er om de har mye penger eller berømmelse.

Dette er en modell som i vårt informasjonsrike, kunnskapsintensive, globale tidsalder ikke er levedyktig.  Kunnskap og informasjon er i motsetning til råvarer ikke en begrenset ressurs.  Tvert i mot.  Det er en ressurs det blir mer av jo mer vi deler. I en verden med 7-8- 9 milliarder mennesker trenger vi all den kompetanse, innovasjon og kunnskap vi kan få.  Vi trenger å dele på kunnskap og informasjon, vi trenger å utnytte ressursene til det ytterste.  Derfor kan vi ikke ha en modell hvor tilgang til kunnskap og kompetanse er forbehold de hvis "foreldre har gjort alle de riktige valgene" (for å sitere Sebastian Thrun på Disrupt SF 2012).

I en verden med rask ending, med eksponensiell vekst i informasjon/ny kunnskap og et næringsliv i endring trenger vi dynamiske utdanningsinstitusjoner.  Men vi trenger ikke bare det.  Vi trenger mennesker med faktisk kunnskap, med glød, engasjement og interesse for kunnskap, det de holder på med.  Mennsker som lærer, men også som avlærer og relærer.

Tidligere kunne en som lærer gå inn i et klasserom og ha begrenset kunnskap om det en skulle undervise i. (Tre års lærerskole ga undervisningskompetanse, men ikke doktorgrad i faget, med mindre du har nødvendige poeng i ped.)  En kunne ha sin lærebok, ha sitt monopol på kunnskap og være orakelet i klasserommet, som definerte for de lærende.  Denne tiden er forbi. Nå kan de lærende google alt du sier, og ofte har de mer informasjon enn det du har. Videre hjelper det deg lite om du har gjort det bra på en eksamen, om du ikke evner å anvende det du har lært. Når behovet for kunnskap, kompetanse og innovasjon kobles sammen med nye teknologiske løsninger og en modell (utdanning) som ikke makter å levere (for få får tilgang, frafall, produserer ikke den kompetansen næringslivet etterspør) er tiden moden for disrupsjon.

Dette skjer da også nå i stor stil. Denne artikkelen skriver om at Udacity får $ 15 M for å fortsette sitt angrep på høyere utdanning. Denne artikkelen skriver om en ny bilett til Harvard og MIT: en internet-tilgang. Men kanskje er det ikke her disrupsjonen vil finne sted. George Lucas solgte sitt selskap til Disney for $ 4 Millarder, og vil bruke av dette på utdanning. Hvordan vil en som har jobbet med sci-fi tilnærme seg utdanning?  Eller er de disruptive krefter i de mange små start-ups vi ser rundt omkring? Når barn i Etiopia lærer seg å lese via tablets og hacker Android etter 5 måneder, vil vi da se nye modeller fra disse landene? Når Peter Thiel betaler studenter for å kutte ut college hva er dette et symptom på? Er det på tide å føre noen andre samtaler? Vil der dukke opp en Steve Jobs innen utdanning som ryster like mye i utdanning som Apple har gjort innen telefon og musikk? Apple var ikke innen telebransjen eller musikkbransjen, men kom utenfra som en disruptiv kraft.  Dette vil vi prøve den 12. og 13. november.  Håper mange blir med på den samtalen, både på Fornebu og etterpå.

2 comments:

JaO said...

Mye interessant her. Jeg er enig i at skolen står overfor en stor utfordring. Men skolen har endret seg mer enn det som Clayton sier. Sammenligner jeg hvordan det var som elev på 1960-tallet og det jeg selv utsetter mine elever for nå på egen skole, så er det to ulike verdener. Dessuten så mener jeg fortsatt at ingenting kan slå møtet mellom elever i det fysiske rom hvor en deler sin kunnskap og jeg som lærer veileder elevene. John Hattie skriver mye vettugt i sin siste bok "Visual learning for teachers" om hva som gir best læring. Og her kommer teknologi langt bak, det er andre viktige ting som må på plass først, og så kan teknologien støtte opp om dette. En har mer en nok forskning som kan si oss hva som gir best læringseffekt, men vi lærere har enda ikke tatt dette innover oss. Der kan jeg være enig om at dagens skole ligner mye på da jeg selv var elev.
"The biggest effects on students learning occur when teachers become learners of their own teaching, and when students become their own teachers." John Hattie 2010. Det vil si at når jeg setter av tid til å reflektere og kartlegge effekten av den læringen som skjer at jeg blir den lærende i forhold til min egen rolle som lærer, og dette må skje i samspill med medkolleger. Det samme med elevene, når de blir sine egne lærere og deler den kunnskapen de får underveis og reflekterer over den. Det spennende er når de blir på en måte selvgående her og får kompetanse inn mot livslang læring. Og da snakker vi ikke om teknologi.

June Breivik said...

Hei JaO og takk for kommentar oginnspill. Hvor mye skolen har endret seg kommer nok mye an på hvor en befinner seg og hvem som er lærer. Min erfaring er at det er veldig stort strekk i laget. Jeg tror strekket i laget er større enn noen gang før. Noen elever går i en skole og får en undervisning som er veldig ulik den fra 60-tallet, og bra er det. Andre får en opplæring som nok ikke har endret seg så mye.

Hattie skriver mye bra og hans forskning er interessant. Jeg ser ikke helt at dette står i motsetning til bruk av teknologi. Til syvende og sist handler jo dette om hvilke tilnærminger vi har. Jeg synes diskusjonen teknologi - kompetanse er interessant. Hva er læring i en digital hverdag? Jeg anbefaler å se på forsøket fra Etiopia og Sugata Mitras Hole-in-the-wall experiment.

Tar en hjerneforskningen på alvor sier John Medina at vår hjerne ser ut til å være designet for å løse problemer knyttet til det å overleve i ustabile utendørs omgivelser, og å gjøre slikt i konstant bevegelse , og vår evne til å lære er utviklet i forhold til det, stikk motsatt av hvordan vi har designet våre klasserom. Hvorfor blir ikke denne rammen utsatt for samme kritiske vurdering som teknologi?