Frafall - skoletapere - lekser Hvorfor gir vi feil medisin

I dag kunne vi høre på NRK og lese i blant annet Aftenposten at barn og unge er fanget i tidsklemmen. De har for lite fritid.  Undersøkelsen forteller også at barn og unge gjør mer lekser nå enn for ti år siden.  Dette kan med første øyekast synes som et paradoks. Hvis vi har skoledebatten i bakhodet med fokus på disiplin, basisfag, lærerkompetanse, nasjonale prøver, kvalitessikring på den ene siden og frafall og gutter som skoletapere på den andre bør det ringe noen bjeller.  Disse tingene henger nøye sammen. Nå skal jeg begrunne hvorfor:

Hjernen vår er fremdeles et stort mysterium.  Det er lite vi vet om hjernen, men hjerneforskningen er i rivende utvikling og kunnskapen utvides stadig. Ett av områdene vi har lite kunnskap om er læring. I følge hjerneforsker John Medina er det eneste vi vet er at

hjernen ser ut til å være designet for å løse problemer knyttet til det å overleve i ustabile utendørs omgivelser, og å gjøre slikt i konstant bevegelse. 

Hvis vi skal designe de mest hjernefiendtlige læringsomgivelsene vi kan tenke oss skal vi lage klasserom: stimulifattige, stressende omgivelser hvor en ikke skal bevege seg. Dette slår spesielt ille ut for gutter som har dobbelt så stort behov for bevegelse som jenter. Dette er vår biologiske arv fra tiden på savannnen i følge antropolog Richard Wrangham.

Videre kan en ta debatten om multitasking. I følge Medina er det omtrent umulig for hjernen vår å multitaske når det kommer til oppmerksomhet. Dette ser vi på at produktivitet i kontorlandskap er mindre enn i mer rolige omgivelser. Hjernen vår blir stresset og en stresset hjerne er mindre produktiv. Ser vi på skolene våre er dette slike stressfylte omgivelser, de fleste barn og unge jobber i stressfylte landskap, også kalt klasserom. Som Medina sier: skolene våre er designet slik at mesteparten av den virkelige læringen må skje hjemme. Men Medina er av den grunn ingen tilhenger av lekser, tvert i mot. Når vi snakker om multitasking har vi en tendens til å se oss blind på digital teknologi, men i et analogt klasserom foregår det også mye multitasking - mange ting en skal ha oppmerksomhet på samtidig.

Når vi tenker læring er det rart vi fortsetter med modeller vi vet ikke virker. Hvor vanskelig det er å bli kvitt synet på barn og unge som læringsmaskiner det bare er å stappe kunnskap inn i. Sitt ned og lytt så lærer du. Vi vet dette IKKE virker for de aller fleste av oss. Kanskje med unntak av de av oss som har valgt å bli lærere/utdannere da. Nylig viste en undersøkelse at bare 10% av det som ble undervist i en forelesning ble husket. Men dette er ikke ny kunnskap. Hermann Ebbinghaus påpekte allerede på 1800-tallet at folk glemmer 90% av hva de lærer i klassen innen 90 dager, for de fleste faller glemselens slør innen timer etter endt klasse.

Så når stadig mer av barn og unges hverdag går med til 
a. å tilbringe tiden i omgivelser som hjernemessig ikke er bra for læring
og 
b. den utvidete skoletiden medfører mer lekser, ikke mindre er vi da på riktig vei?  

Er det slik oppvekst vi vil gi våre barn?