Thursday, November 15, 2012

Learning by Sharing

Da er omsider konferansen Disruptive Education 2012 over. Vi prøvde å ta debatten om kunnskap og kompetanse i det post-industrielle samfunn. Perspektivene var mange, men noe som gikk igjen var undervurderingen av arbeidsrelatert læring i forhold til den som gis ved de forskningsbaserte institusjonene. Både LO, ved Kristian Tangen, og Virke, ved Vibeke Madsen, snakket om at vi har noen holdninger hvor sistnevnte har høyere status enn førstnevnte, og at vi må endre på dette.  Vi må i større grad anerkjenne den arbeidslivsbaserte læringen som likeverdig med den forskningsbaserte.

Clayton Christensen holdt et langt og interessant foredrag om disrupsjon innen utdanning. Han påpekte veksten innen onlinelæring, og hvordan denne organiseringen av opplæringstilbudet virker disruptivt.  Dette var interessant nok, men det som jeg synes var mye mer spennende er et annet aspekt han var inne på, som jeg vil kalle Learning by Sharing. For Christensen mente at vi kunne la elevene lære hverandre.  Han fortalte en historie om en som ville bli regnskapsfører, men slet med å få til studiene sine. Til tross for iherdig jobbing fikk vedkommende bare middelmådige resultater. Etter endt utdanning ville noen tilfeldigheter at han ble satt til å undervise de fagene han hadde slitt med, og plutselig "gikk der opp et lys" for vedkommende. For nå måtte han selv sette ord på og forklare begrepene, han måtte gjøre det til sitt, og først da forstod han hva han hadde studert.   Clayton Christensen mente at vi i større grad måtte bruke dette virkemiddelet i skolen.

Å la elevene/studentene lære hverandre har i utgangspunktet ingenting med digitale medier å gjøre, men digitale medier gir nye rammer og muligheter til denne prosessen. For ved å dele egne tanker, refleksjoner, undringer, fortolkninger, erfaringer må de bearbeides for formidling.  Denne formidlingen kan innta mange former: "foredrag", video, film, tweets, kommentarer på Facebook, blogginnlegg, kommentarer på andres blogginnlegg, animasjoner, bilder - det er i grunnen bare fantasien som stopper. Det at en skal formidle informasjon til andre, som ikke er læreren, gjør noe med ens egen bearbeiding av stoff. En vil også få tilbakemeldinger på om andre forstod hva en prøvde å formidle, noe som gir ytterligere refleksjon.

I sosiale nettverk er det ofte slik at 10% bidrar/deler og 90% følger. I skolen er vi vant til at samarbeid er fusk, og gratispassasjerer liker en ikke.  Men hvem er det som til syvende og sist kommer best ut? Den som deler, den som bidrar, den som må bearbeide sine tanker og input og dele dem på for eksempel sosiale medier? Gir gratispassasjerer ris til egen bak? Er det på tide at vi ser med litt nye øyne på å la elevene styre mer av denne prosessen? Det heter seg i sosiale medier at "You are what you share". Bør vi få et utdanningssyn som heter "Learning by sharing"?  I et slikt univers er sosiale medier en naturlig del av undervisningen/læringsarbeidet. Den som deler er den som lærer?

2 comments:

Christian Rangen said...

Godt sagt, godt skrevet.

Mange av oss bruker "teach-back" som undervisningsform. Studentene får ulike oppgaver, ulike deler av pensum. Dette forberedes individuelt og "læres deretter bort" til andre i samme gruppe. Med riktig fasilitering kan dette være en kraftfull og tidseffekktiv måte å øke læringsuybytte i klassen. Sosiale medier gjør det mulig utover klasserommet, men prinsippet er fortsatt det samme. "teach back"; du lærer mest. Alle lærer mye.

Christian Rangen said...

.