Den digitale skole en retur til skolen i Athen?

Mange som tar til orde mot ikt i utdanningen gjør det med den begrunnelse at det dehumaniserer. Teknologien fremmedgjør og vi må ikke glemme den menneskelige interaksjonen. Jeg vil hevde at det stikk motsatte er tilfellet. Teknologien bringer mennesket og samhandlingen tilbake til utdanningen.

Mennesker trenger mennesker, og vi er sosiale "dyr". Det verste overgrep en kan gjøre mot et menneske er å overse og ignorere det. Vi lever på mange måter etter prinsippet all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, og barn som føler seg oversett kan ofte ty til destruktiv atferd bare for å bli sett. Vi har vel alle sett og hørt Pink Floyds "An Other Brick in the Wall" om hvordan elever blir en gruppe og ikke individer i et standardisert utdanningssystem. Lærere som klager på at de ikke får tid nok til hver enkelt elev, hvor mye de enn forsøker og ønsker.  Det hevdes at vi lever i "se meg-tidsalderen" og dette viser hvor viktig den sosiale anerkjennelsen er. Mange lærere har undret seg over at elever som tilsynelatende finner skolen fullstendig uinteressant og saboterer det pedagogiske, og ofte sosiale, opplegget likevel stiller trofast på skolen hver dag, og ofte kommer tilbake til skolen etter at de har sluttet. Dette handler om se meg-faktoren. Vi søker det sosiale fellesskapet og vi ønsker å bli sett, oppleve mestring og bli anerkjent.

Det hevdes at (ny) teknologi er den teknologien som er oppfunnet etter at du ble født, eller etter at du ble 30 (alt ettersom). Teknologi som er eldre enn dette er såkalt "usynlig". Du forholder deg til den som en naturlig del av din hverdag og reflekterer ikke over den eksistens, med mindre den av ulike grunner skulle forsvinne. Slik sett er det vel de færreste av oss som tenker over elektrisitetens vidunderlige verden før vi får strømbrudd. To andre teknologier vi ikke reflekterer over er boktrykkerkunsten og skrift. Men verken bøker eller skrift er fra evighet til evighet, begge deler er "ny" teknologi, som har hatt vidtrekkende samfunnsendrende konsekvenser, og som ikke ble mottatt med udelt glede når de ble innført.

Den gamle mester og filosof Sokrates, som levde i et pre-litterært samfunn, var lite begeistret for denne nye teknologien og den fremmedgjøring av kunnskap, kompetanse og kognitive ferdigheter. Når informasjonen ble løsrevet fra mennesket og nedskrevet uten kontekst ville kunnskapen forvitre og degenereres, kvalitetssikringen forsvant når møtet mellom mennesker uteble. Mange av Sokrates argumenter er som et ekko av dagens motstand mot de mange digitale løsningene, det være seg videoer, MOOC, læremidler på nett, wikipedia. I dag argumenterer en at ikt virker fremmedgjørende, kunnskapen blir dårligere og mer fragmentert, en kan ikke stole på nettet, mennesket reduseres til en maskin, det er asosialt.

For det første: hva er mer sosialt med å lese en bok på papir enn å lese noe digitalt? Kan noen forklare meg det? Å lese på papir (med unntak av høytlesning for andre) er en solitær opplevelse. Av grunner jeg ikke skal utdype for mye i dette innlegget kan det å lese på nett betraktes som en tilsvarende solitær opplevelse, men det kan også i høyeste grad være en sosial opplevelse. Der kommer deling, sosial web, nettverk og annet inn. På den måten kan lesing bli en sosial opplevelse gjennom digitale medier. Mennesker kobles sammen til en felles leseopplevelse, med alt det medfører.

For det andre: hva er sosialt med å høre på en (lærer)monolog, for å løse oppgaver alene på papir, uten kommunikasjon og samhandling med andre elever i et klasserom hvor en sitter pent på rekker eller alene hjemme på leksepulten sin? Hva er mer sosialt med det enn å samskrive på nett, diskutere i digitale foraer, se andres oppgaver, løse oppgaver i spill og quests? Jeg har virkelig problemer med å se hvordan den tradisjonelle modellen er mer sosiale enn alle disse nye måtene for samhandling på nett er. Tidligere skrev vi brev til hverandre. Hva er mer sosialt med ett brev, som det tar ukevis å få svar på enn den skriftlige kommunikasjonen som finner sted i sosiale medier. Forskjellen er at en i dag kan samhandle med mange flere enn en kunne via trykte medier.

For det tredje: kunnskapsforvitring. Tidligere kunne lærere ha monopol på kunnskap. Lærere kunne refere til boken, som vi alle vet ikke alltid var/er oppdatert, og hevde at dette var "sannheten". Elevene måtte godta lærerens versjon, og bokens, akseptere det som riktig, og reprodusere svarene. I dag kan ikke læreren forvente en slik uinnskrenket autoritet siden elevene når som helst kan google det læreren sier. Det vil si at a. læreren må virkelig vite hva vedkommende snakker om og ha god kompetanse, b. elevene blir kildekritiske, både til bok, lærer og det de finner på nett. c. elevene har tilgang til flere kilder og det siste av kunnskap. Dette kan da ikke anses som et tilbakeskritt?

For det fjerde: Det er ikke slik at når det kommer noe nytt skal alt det gamle ukritisk kastes ut. Det er vel heller slik at en får flere verktøy i verktøykassen. En tømrer bruker fremdeles hammer selv om vedkommende nå også har spikermaskin. Det vil si at å ha foredrag/forelesning eller annen form for tradisjonell undervisning er ikke "forbudt", ut eller på annen måte i konflikt med det digitale. En kan faktisk skrive om de digitale løsninger, muligheter og utfordringer i en bok, eller holde et tradisjonelt foredrag om dette uten å være i konflikt med det en "prediker". I skolen kan en fremdeles samle elever/studenter til undervisning/foredrag og ha utbytte av det. Det som har skjedd er at vi har fått flere muligheter, og tid og ressurser som ble brukt til "manuelle" oppgaver blir nå "frigitt" av digitale løsninger og vi kan bruke tiden vår på en annen, og kanskje mer fruktbar måte. På samme måte som en håndverker velger verktøy ut fra hvilke oppgaver som skal løses, må vi innen utdanning velge blant alle de verktøy og muligheter vi rår over.

Det som er interessant er at i denne digitale tidsalder hentes mye av antikkens tenkning og ferdigheter frem igjen. Sokrates og Platon får ny betydning. Vi begynner å bli opptatt av retorikk og storytelling, ethos, logos og pathos.  Samtale, dialog, refleksjon, argumentasjon, kritikk blir dimensjoner i formidling. Vi ser til kunst og kultur, teater og musikk for å formidle ulik kunnskap og informasjon, billedmediet er sterkere enn noen gang. På en måte er vi gjennom den digitale inntreden gått i ring tilbake til det pre-litterære Athen. For vi er nå sosiale i mange kanaler: det digitale åpner nye dører og muligheter, men det betyr ikke at det fysiske møtet mister sin verdi. Tvert i mot, vi verdsetter det nok mer enn noen gang. Gjennom digitale medier har vi flere måter å samhandle på, se hverandre, bidra, oppleve mestring. Det frigir også tid til det fysiske møtet, hvis vi vil, noe mange lærere opplever gjennom flipped classroom-modellen. Kanskje kan en si at den digitale skole er mer menneskelig og mer sosial enn den pre-digitale? Kanskje vil møtet mellom utdannere og de lærende i fremtiden være mer likt Sokrates Athen-skole enn industrisamfunnets klasserom?