En morgen våknet jeg til nyheten om at Utdanningsforbundet vil ha sertifisering av lærere, og dette skulle debatteres på landsmøtet. Denne problemstillingen husker jeg fra min tid som tillitsvalgt og landsmøtedelegat i Utdanningsforbundet. Det er den evige debatten om hvordan heve læreres anseelse og respekt, og selvsagt lønn. Samtidig leser jeg dette innlegget av tidligere tillitsvalgtkollega Jon Severud fra Hordaland om gårsdagens skole og barnehage. Kjente toner fra den kanten, han har tidligere skrevet Ubehaget i skolen. Det blåser en lærervind over skolen - mer fokus på fag og kunnskap skal løse alt. Men som tidligere lærer, undervisningsinspektør og rektor vet jeg at det er ikke så enkelt.
Når skal vi sette hovedpersonen i fokus? Eleven? Vi sier vi gjør det, men jeg vet ikke om jeg synes det er tilfellet. Vi ser alt for ofte på elevene som "læremaskiner". Vi ser ikke alltid på dem som "hele" mennesker. Våre barn begynner på skolen når de er 5-6 år. De tilbringer brorparten av den våkne tiden på vei til og fra skole, på skole eller gjør lekser. I vårt vellykkete sosialdemokrati opptrer vi som om barn og unge lever rolige, harmoniske liv med sunne måltider, en hjemmetilværelse tilpasset 50-tallets idealsamfunn med varmt måltid sammen med en harmonisk familien når de kommer fra skolen, så fokusert leksetid med opplagte, kompetente og hjelpsomme foreldre som støttende trer til i hjemmearbeidet, som har god tid. Så fylles resten av dagen med oppbyggende fysisk aktivitet før poden legger seg til en god natt søvn, står opp får en solid og god frokost, med ditto matpakke, klar for en ny dag. Hvor mange lever slik? Noen gjør, men på langt nær alle norske barn.
Barn er en del av samfunnet vårt på godt og vondt, og veldig sårbare for det. Vi kjenner alle til Maslows behovshierarki, og noen behov må møtes før andre kan oppfylles. Skolegang er ikke det som ligger i bunn. Problemet i norsk skole er ikke at ikke lærerne er kompetente eller sertifiserte. Problemet er at når skoledagen tar en stadig større del av livet til barn og unge er det ikke nok å være lærer. Skolen skal løse stadig større deler av sosialiseringsfunksjonen i samfunnet. Jeg har endelig hatt nok av kolleger som har sukket: jeg utdannet meg til å bli lærer, men jeg jobber som hobbypsykolog. Elever som burde vært sykemeldt (hadde de vært voksne hadde de blitt erklært arbeidsufør og sykemeldt) blir tvunget inn i et overfylt klasserom, forventet å lære og oppføre seg, og det er lærers ansvar å følge opp. Dette kan være elever med alvorlige psykiske diagnoser. Er de heldige får de gå til samtale med BUP eller PPT en gang i uken, men det er lærers rolle å tilrettelegge i hverdagen. I klassen vil det også befinne seg elever med ulike lærevansker, elever som blir mobbet, elever som opplever vold og overgrep, elever som kommer til kort på andre måter. Det er ikke tall på alle de timer som blir brukt i møter om disse elevene. Det er ikke det at ikke skolen bryr seg om dem, men de passer ikke inn i systemet. Om læreren har dokorgrad i matematikk hjelper det ikke disse elevene. Faglig dyktige lærere er viktig, men skolen må ikke overse behovet for annen fagkompetanse heller. Hvorfor skal bare lærere jobbe i skolen? Hvorfor skal ikke psykologer, leger, kunstnere og andre som jobber med andre sider av mennesket også inn i skolen? Disse utfordringene løses ikke av å sertifisere allerede kompetente lærere. Hva med en større bredde av kompetanse inn i skolen? Hva med en større bemyndiggjøring og tillit til dem som jobber som lærer i skolen? Hva med disse søte, små - våre håpefulle, de fortjener en god hverdag, en god skole som ivaretar hele dem. Frafall har mange årsaker.
No comments:
Post a Comment