Wednesday, November 30, 2011

Blogging og SoMe - 15 minutes of Fame

Blogg og andre sosiale medier er et fasinerende univers. Det skjer så mye og det er så vitalt, og verdenen er full av overrraskelser. Den store komplekse verden kan brått bli veldig liten. I følge en undersøkelse er en gjennomsnittlig Facebookbruker kun 3,74 grader vekke fra hvem som helst på Facebook. Det vil i praksis si at du har venner eller venners venner som kjenner dine helter og idoler, for eksempel den amerikanske presidenten. I en verden med 7 milliarder mennesker er det ganske så fasinerende, og Facebook med sine 350 millioner "innbyggere" er jo nå verdens tredje største land, bare slått av India og Kina som har langt over 1 milliard hver.

Jeg har denne høsten oppfordret alle skolelederne jeg har holdt foredrag for om å komme seg på sosiale medier, da spesielt Twitter. Selv begynte jeg å twittre av ren nysgjerrighet, blogging satt litt lengre inne. Jeg synes blogging var litt skummelt. Jeg var redd for å miste kontrollen over meg.  Ved å trå inn i det offentlige rom som bloggosfæren er var jeg redd for å miste min trygge "anonymitet". Det å stå frem med meninger, holdninger og kompetanse gjør en sårbar.  Hva om det jeg skriver er dumt?  Hva om noen reagerer? Hva om jeg skjemmer meg ut?  Denne frykten for å bli "avkledd" holder nok mange tilbake, spesielt om en er i stillinger hvor en på andre måter er synlig og profilert og skal håndtere en balanse mellom profesjonelt image og privat image, samtidig som en har en arbeidsgiver å ta hensyn til. Så er det dette med tid da.....

Jeg kom etter noen runder med meg selv frem til at jeg som jobbet med IKT i skolen, IKT og læring ikke ville ha legitimitet om jeg ikke tok dette skrittet. Hvordan kunne jeg oppfordre andre til bruk av IKT om jeg ikke gjorde det selv, og da var SoMe (sosiale medier) en naturlig del av dette bildet. Så jeg tok tastaturet fatt.

Hva skal en blogge om, hvem skal en være i det sosiale rom? Jeg valgte å blogge som privatperson, og ikke som prosjektleder for Den digitale skole. Delvis fordi å blogge var nytt og ukjent, delvis fordi det ga et større handlingsrom. Jeg visste ikke hva jeg skulle blogge om, hvordan det ble motatt og hvordan jeg ville trives med dette. Jeg fant ut at jeg ville skrive om det som falt meg inn, når det falt meg inn.  Det som hjertet er fullt av renner pennen, - unnskyld tastaturet- over med, så IKT-relaterte temaer dominerer på min blogg.

Jeg kan si mye om de erfaringer og tanker jeg har gjort meg etter at jeg begynte å blogge, men vil her kun trekke frem et par.

Det første er at på den ene siden er det mye jeg ikke skriver fordi jeg føler jeg slår inn åpne dører eller det er for banalt, og de gangene jeg gjør det likevel forundres jeg av responsen. Det er jo tydeligvis ikke åpne dører.  For det andre ser jeg at innlegg som jeg enten nesten fikk vondt i magen av å trykke på publiser av eller som jeg vurderte å la gå i papirkurven er de som får størst respons. Mitt innlegg om spill er et slikt. Jeg vurderte å la det gå i papirkurven, av ulike grunner, og nå er det det innlegget jeg har skrevet med flest treff - takket være anbefaling fra VG Nett.

Da er jeg tilbake til hvorfor jeg mener at skoleldere må komme seg på SoMe. For det hersker så mange myter om farene med sosiale medier. Skolene (og andre) ser på dette som et univers som må begrenses og kontrolleres, og som elevene må beskyttes mot. Mine erfaringer er stikk motsatt: folk er høflige, hyggelige og reflekterte. Selvsagt finnes det sider vi ikke liker, men SoMe er en refleksjon av verden forøvrig, og den har dessverre sider vi ikke liker.

Men ungdommen er på nett enten vi liker det eller ikke.  Dette universet er for viktig og for sentralt til at vi kan overlate det til tilfeldigheten hva de unge får med seg på godt og vondt, og av kompetanse, holdninger og ferdigheter. Det er bare en måte å skaffe seg innsikt, kunnskap og kompetanse om dette feltet: det er å være der selv, å delta. Å uttale seg på bakgrunn av synsing, fordommer og andres uttalelser vil ikke gi en reell forståelse av hva dette er. Det gir heller ikke kompetanse til å ta "riktige" grep i en skolehverdag.

Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger fra skoleledere som har kastet seg på SoMe, og da spesielt Twitter.  Jeg får tilbakemeldinger på at jeg har ufarliggjort dette universet for dem, de ser at det er så mye mer enn Facebook og Rosablogger, og de ser nye muligheter. Jeg må si at slike tilbakemeldinger gleder meg utrolig.  Da når jeg ut til nye grupper.  Denne bloggen er en blogg for spesielt interesserte, og de fleste som til vanlig er innom her, er jo lesere som allerede er interessert i og tilstede i det digitale univers. Lesertallene er relativt stabile, så jeg må jo innrømme at når det første "sjokket" over all trafikken fra vg.no har lagt seg, er det jo gøy å bli lest av så mange. Så frem til de skiftet anbefaling på Lesernes VG nøt jeg mine 15 minutes for Fame, og tenker det er kjekt med sosiale medier ;)

4 comments:

Ege said...

Jeg hadde stor motvilje mot blogging, før jeg selv startet med min blogg. Det var så ufattelig mye negativt å lese på nettet, at jeg følte det ville bli som å tråkke på en bikube.
Så valgte jeg å prøve. Og trives veldig godt med det. Det er alltid noe nytt, bilder er den store overraskelsen der, og jeg ser at mulighetene ligger der.

Facebook holder jeg meg langt unna, jeg testet det, men følte det ikke var for meg. Twitter gidder jeg ikke prøve. Google+ får sjansen, men egentlig liker jeg best bloggen. Tror det holder med den. Så langt...

June said...

@Ege: Takk for kommentar :) Kjekt å lese at du har gode erfaringer med å blogge :)og alle mulighetene du ser. Alle SoMe er ikke for alle, og det gjelder å finne det som passer for deg. Jeg har mange jeg har valgt vekk, av ulike grunner. Men Facebook er jeg på, og Twitter kan jeg ikke klare meg uten. Google+ har jeg ikke helt falt for enda. Kanskje jeg har nok med dem jeg allerede bruker?

Lektor Lund said...

Gratulerer med dine minutter i søkelyset :-)
Jeg var jo mye tregere enn deg til å komme i gang med å blogge, men "Tanker" var en av de første skolebloggene jeg begynte å lese og en som var på å sette meg i bevegelse mot en ny måte å tenke på, både ift skole generelt og ift IKT-bruk. Selv om det satt litt langt inne, det å skulle blogge selv, og selv om bloggingen er nokså sporadisk, er det jo litt morsomt. Jeg er usikker på om det utgjør noen forskjell, det jeg skriver, men om ikke annet er det greit å få skrevet av seg litt, i blant.
Det nest siste avsnittet i dette innlegget ditt bør skrives ut(!) og henges opp på alle landets lærerrom. Man må prøve selv for å forstå hva det handler om.

June said...

Takk Henning :) Det du skriver om bloggen min gjør meg glad og ydmyk. Det svarer vel på ditt eget spørsmål: om det gjør noen forskjell. Jeg tror det gjør en enorm forskjell. Det er noe med stemmer som må høres. Dersom bare de som maler et dystert bilde tar til penn og tastatur blir jo blidet helt forvrengt. Du gjør absolutt en forskjell med din meget gode blogg :) Stå på.