Hårete mål?

Skolen er et univers med lange tradisjoner.  Det er mange vedtatte sannheter rundt skolen, og hva som er ”Den gode skole”.  De aller fleste av oss har gått på skolen, og en skole som er temmelig lik. Variasjoner over temaet skole er lite, selv om noen har gått på på Montesorriskole, andre på Steinerskole. For de aller fleste har skolen vært bygd opp rundt det som den tidligere utdanningsministeren Kristin Clemmet omtalte som ett-talls tyranniet: en klasse, ett fag, en lærer og en undervisningstime. Hun prøvde ved å endre opplæringsloven og oppheve klassebegrepet å løse opp på denne modellen. Men denne modellen/dette paradigmet er så rotfestet at da fikk bare keiseren nye klær og det ble basislærer og basisgrupper; same shit, new wrapping. Dette ble erkjent av de skolepolitiske myndigheter som da går tilbake til den gamle modellen. Vi har laget en modell hvor det eneste ungene i en klasse/basisgruppe har til felles er det året de er født.  Modellen og innholdet tar overhodet ikke hensyn til modning, fysiske og kognitive ferdigheter, progresjon, hva eleven kan på forhånd.  Riktignok har vi etablert noe vi kaller tilpasset opplæring, men spørsmålet blir da: tilpasset i forhold til hva? I forhold til årets læreplan. En læreplan som overhodet ikke tar hensyn til hvor denne tilpasningen tok eleven året før. Slik kan to-språklige elever ha begynneropplæring i et språk de behersker flytende, og elever som knapt kan norsk settes til norskopplæring med de samme krav og forventninger som norsktalende. Tilsvarende for andre fag.  Vi kaller det enhetsskolen, og trekker frem alle de gode sider ved denne skolen: at direktørsønnen går i samme klasse som fabrikkarbeiderdatteren, at alle får like muligheter, at evner, og ikke sosial bakgrunn skal avgjøre hvor du havner hen på den sosiale rangstigen når du er ferdig med utdanningen din, at alle kjenner alle og vi ikke får sosial segregering. I denne skolen skal alle nå sitt læringspotensiale. Likevel viser undersøkelse på undersøkelse at det skjer en sosial reproduksjon i den norske skolen, vi kaller det reproduksjon av ulikhet.  Dette var sosiologene svært opptatt av på 70-tallet. Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes og Knud Knudsen skrev mye om dette.  På 80-tallet stilnet det rundt problemstillingen, før Kristin Clemmet, utdanningsministeren fra Høyre tok det opp igjen.  Skolen reproduserer ulikhet, og kanskje enda verre, denne trenden er sterkere i sosialdemokratiske Norge enn i andre europeiske land. En ubehagelig sannhet?

Skolen har vært gjennom utallige reformer, og det snakkes om en reformtrøtthet i skolen.  Men hvor mye betyr disse reformene egentlig? Ett munnhell er jo at den finnes ikke den reform/læreplan som ikke kan tilpasses min undervisning, en annen er Bend Over, Here It Comes Again, eller BOHICA. Ansvar for egen læring har blitt fullstendig misforstått omtalt som skyld i egen fiasko.

Vel, så kommer en ny og revolusjonerende(!?) endring i skolen: digital kompetanse. Ved PCers inntreden i skolen endres praksis – eller ikke….  PCer og andre digitale verktøy settes inn i et eksisterende regime, et eksisterende kunnskaps- og elevsyn, og reproduserer samme ulikhet.  De som var vinnere i det analoge systemet er de samme som lykkes i det digitale. I stor grad fortsetter praksis som før, med strøm på.  Vi har et lærerstyrt paradigme, de samme kunnskaps- og kompetansemål, de samme evalueringsformer og evalueringskriterier, vi stenger for Facebook og andre sosiale medier på skolen, vi kjøper systemer som skal kontrollere pc-ene til elevene, vi har eksamen uten kommunikasjon på et verktøy som er bygget for kommunikasjon, vi er opptatt av fysisk fremmøte på den fysisk lokaliserte skolen, vi er opptatt av form og ikke resultat.  Skolen får kosmetiske endringer, men under overflaten er ting i stor grad som før. 

Anne Cathrine etterlyser spill i skolen, og mange prøver å utvikle såkalte edu-spill, uten at den helt store suksessen har inntruffet enda. Dette er fordi den type teknologi, den type læring passer ikke inn i det eksisterende regimet. Det er for skummelt, for ukontrollerbart.   Akershus fylkeskommune har, som jeg har vært inne på tidligere, valgt å trekke seg fra det interfylkeskommunale samarbeidet om å utvikle digitale læremidler for vgs. Begrunnelsen ligger i at skolene skal kunne velge selv. Mye av svaret ligger nok i at skolene driver med dobbel bokføring.  Læremidlene fra NDLA erstatter ikke eksisterende boklig læremateriell, men kommer som ett tillegg. Videre er det et sterkt uttrykk/signal for hvor lite praksis hos det store flertallet av lærere har endret seg.   Hva da når et u-land (?) som Sør-Korea vedtar at fra 2014 skal alle lærebøker i barneskolen være digitale, og fra 2015 skal alle skolebøker være det.  Dette er et varslet prosjekt, som og skal omfatte tilleggsmateriell og eksamen.  Målet er og at skolen skal tilby digitale løsninger slik at eleven ikke blir hindret sin skolegang om de av ulike grunner ikke kan møte opp på skolen.  Dette er hårete mål.  Det finnes sikkert nok av røster som vi dømme dette tiltaket nord og ned, men mitt spørsmål er:  hva gjør det med en nasjon å vedta ett slikt mål?  Ikke bare skolen. Hva gjør det med disse barn og unge å gå i en slik skole?  Hvem vil disse være når de kommer ut på det globale arbeidsmarkedet? Sør-Korea er ikke en nasjon som Norge finner det ”naturlig å sammenligne seg med”.  Hvor står de landene vi finner det naturlig å sammenligne oss med (som stort sett er Europa)? Finanskrise er vel det ordet som først detter inn i hodet.

Da vil jeg tilbake til våre skolemodeller, - og spill. Hva om vi i stedet for bøker, karakterer og tester utviklet spill som gjorde den ”samme” jobben. Det snakkes mye om 21st Century skills. Problemløsning, samarbeid, kommunikasjon, digital kompetanse, kulturell kompetanse, sosial kompetanse, etc. Dette er ferdigheter som er viktig i spill.  Om spillene var bygd opp som quests og levels, hvor oppgaver måtte løses noen ganger alene, andre ganger i team, hvor en akkumulerte kunnskap og kompetanse for å level up. Hvor vi i stedet for tradisjonelle tester så hvor elevene stod kompetansemessig ved hvilket level/nivå de hadde nådd. Hvor ikke klassen var læringsrammen, men det teamet du dannet i ”spillet”. Det ville si at en kunne være del av mange team, og at mens noen kanskje hadde større fokus på språk, var det andre som hadde større fokus på realfag. En kunne kombinere fagene. Behovet for fysisk samhandling og bevegelse kunne ivaretas gjennom en annen måte å organisere våre skoler på, og spill ville bare være ett av flere verktøy i den pedagogiske verktøykassen.   Er jeg far out nå? Jeg tror jeg er det for de fleste som tenker rundt skole.  Skole er da ingen lek, læring er ingen lek, kunnskap og kompetanse tilegnes ikke slik. Kanskje. Poenget er uansett at våre elever skal ut i en verden i endring, de må ha forutsetninger for denne. I en global sammenheng. Hvor vil Kunnskapsnasjonen Norge plassere seg i dette landskapet?  I teorien har vi en unik posisjon: vi har penger, en kunnskapsrik befolkning, lite sosiale problemer – alt ligger til rette for oss.  Gjør vi det?  Tør vi si som Nike: just do it?

Se forøvrig Guttorm Hveem sitt tips om spill i undervisningen.
denne kan og være av interesse:  Law Students in Need of Epistemic Experience