Oversharing?

I vår opplyste tid står tabuer for fall, kreft, barn med Downs syndrom, HIV-smitte, bare for å nevne noen var tidligere unevnelige lidelser.  Dette er blitt sider ved livet vi etter hvert har fått et avskappet forhold til Det er helt "normalt" å ha fått en kreftdiagnose.  Å dele hva en går gjennom i behandlingen av denne ville på ingen måte regnes som oversharing.

Det sies at på nett skal en være personlig og ikke privat, men hvor dette skillet går er ikke lett å si, og det er en generasjonsgreie.  De unge deler andre ting enn de mer voksne bloggerne.  De såkalte rosabloggerne deler av seg selv på en måte som ville vært uhørt for et par tiår siden. Men vi har fortsatt tabuer: rusmisbruk er ett slikt, psykiske lidelser et annet. Fysiske sykdommer klarer vi greit å forholde oss til, men psykisk sykdom er noe vi ikke snakker om.  I vårt vestlige samfunn skal vi være sterk, vakker, ha mange venner, god økonomi, leve interessante liv og ha god jobb og utdanning. Og vi skal være glad. Tenk positivt-bølgen velter inn over den vestlige verden, og du er din egen lykkes smed. Vi synes det er ubehagelig å forholde oss til andres smerte. Er du såkalt vellykket har du bare med å ta deg sammen å slutte å synes synd på deg selv.  Det å føle at en kommer til kort i en verden hvor "alle andre" tilsynelatende har det bra, kan være en utfordring. Det er noe som heter delt smerte/byrde er halv smerte/byrde. Selvom statsminister Bondevik stod frem med sin depresjon er det ikke stuerent.  Det til tross for at 15% av befolkningen til enhvert tid er rammet, og 50 % blir rammet av en psykisk lidelse en eller annen gang i livet.

Når da en ung og vellykket jente står frem og blogger om sine depresjoner treffer hun mange. Hun hylles som modig fordi hun gjør noe som veldig mange ville advart henne mot: oversharing. Hun utleverer sin svake og mørke sider på nett. Hun bryter ned tabuer. Så når Utøya-ofre forteller at det er bedre for dem å blogge enn å gå til psykolog, mangler det ikke på advarsler fra fagfolk.

Et annet tabu er mobbing.  Alle er enige om at mobbing er en uting, men ord er en ting, handling er noe annet. Å stå frem som en som blir mobbet er ikke lett, som et offer, som den svake. Vi vet alle som har jobbet med mobbesaker at de er utrolig vanskelige å løse.  En ting er de fysiske overgrepene, som er i mindretall. Har en konkrete hendelser kan en lettere ta tak i dem, noe annet er den sosiale eksklusjonen som finner sted. Den er vanskelig og uhåndgripelig, og utrolig vond for dem som opplever det.  For mange ungdommer er igjen nettet et sted å ty til i mangel av andre kanaler. De siste dagene har det sirkulert en video laget av en ung gutt som forteller hvordan han opplever tilværelsen.  Videoen er hjerteskjærende, og treffer dypt.  Likevel opplever han å få sjikanerende meldinger i kommentarfeltet. Hva sier dette om empati og innlevelse?  Han har vist en modighet og styrke som det står respekt av ved å poste denne videoen, som med all tydelighet er vond å lage. Men noen finner alså at det gir dem rett til å tråkke på denne gutten med sine ufølsomme kommentarer.  Han har fått mange støtteerklæringer, og en av dem som kanskje treffer mest er dette motsvaret fra en voksen mann, som bruker guttens form og innhold for å vise at han er ikke alene, og at mange tenker på han.

Det som skjer på nett angår ikke bare dem som står frem.  På samme måte som Wencke Foss i sin tid gjorde det den gang nesten uhørte å fortelle at hun hadde fått en sønn med Downs syndrom, og at hun hadde brystkreft, tråkker disse modige ungdommene opp nye spor.