Pisk eller gulrot?

I høst har jeg hatt fem klasser i Master i skoleledelse hvor temaet har vært IKT og læring.  Dette er et stor og komplekst tema, og i en Master med et vidtfavnenede ambisjonsnivå sier det seg selv at dette temaet nok får mindre plass enn jeg skulle ønske.

Som tidligere skoleleder har jeg all respekt for omfanget og kompleksiteten i skolelederrollen. For å overleve og for å få dagen til å gå opp må en prioritere.  Dessverre er ofte IKT et slikt område som blir offer for kapasitetsbegrensninger. Mange skoleledere overlater dette "fagfeltet" til engasjerte lærere. ITU Monitor viser at bruken av IKT har gått tilbake i grunnskolen og hatt en vekst i vgs. Videre viser Rapporten "Monitor 2010 – Samtaler om IKT i skolen" at utfordringene nok er større enn de kvantitative tallene indikerer.

Mitt inntrykk er at det er lett å tilskrive skoleledere (og lærere) dårlige holdninger til IKT og læring som begrunnelse for manglende utvikling. Min erfaring er at så ikke er tilfellet.  IKT og læring er et stort og komplekst område, og det krever tid, interesse og engasjement å både tilegne seg det og å holde seg  oppdatert. Mange sliter med å finne veien inn. For andre er det som betegnes som "hygienefaktorer" en hindring. Det er et tankekors at digital kompetanse lovfestes som basiskompetanse uten at de fysiske forutsetningene for gjennomføring av dette kravet legges til rette. Det er stor forskjell på en laptop pr. elev i vgs og ett datarom på 300 i barneskolen. Hvor både maskiner og nett har sett bedre dager. Selv i velstandsNorge har ikke alle barn tilgang til slikt utstyr hjemme. Jeg fikk vite i dag at i Oslo kommune gjelder bærbarpc-ordning kun allmenfagselever, ikke yrkesfagselever.  Hva er det for slags forskjellsbehandling?

Både lærere og skoleledere trenger oversettere.  De trenger kompetansepersoner som kan være veiledere og pådrivere for å vise dem inn i "Digitalien", det digitale univers sine mange muligheter. I går hørte jeg på fremtidsforsker Lars Kobro som sa at innovasjon sjelden kommer innenfra bransjen selv.  Dette fordi våre modeller er så sterkt preget av etablert praksis at det er vanskelig å se nye muligheter.  Han viste til ulike mer eller mindre kjente uttalelser som vi i dag trekker på smilebåndet av.  Min tidligere sjef, Opplæringsdirektøren i Hordaland fylkeskommune, etterlyste pedagogene i forhold til fokus forskning og innovasjon på IKT og læring.  Mange av de kjente "guruer" og innovatører på området kommer fra andre fagfelt. (dette er på ingen måte ment som noen diskredit til alle de meget dyktige og kreative lærere der ute som bruker IKT forbilledlig i egen praksis).

Etter å ha jobbet tett på lærere i grunnskole og videregående skole, samt skoleledere i mange år er min konklusjon at vi trenger ikke flere tester, krav, lover og forskrifter (pisk) for å få IKT implementert i skolen på en god måte. Dersom dette oversettes for skolefolket, utstyret er på plass, vil praksis komme. Men det trengs tydelig ledelse, og prioriteringer. Dersom mulighetene synliggjøres vil de fleste lærere og skoleledere ønske å møte kravene om digital kompetanse i alle fag. De tilbakemeldingene jeg får tyder hvertfall på det, og jeg møter mange skolefolk.  Merkelig om det kun er de superpositive som kommer min vei. Men mange synes det er vanskelig.

Vi har fått et Senter for IKT i utdanningen. Dette Senteret bør bruke sin kompetanse og kapasitet til å nå ut til Norges skoleeiere (rådmenn og fylkesrådmenn) om hvilke grep det bør ta på eget bruk for å få fart på denne utviklingen. Se på de skoleeiere som får dette til, hva er det de har gjort? Trekke veksler på de ressurspersonene som faktisk finnes.

Myndighetene må og ta konsekvensene av egne vedtak og gjøre noe med den håpløst foreldete eksamensordningen.  Den MÅ tilpasses dagens (ønskete) praksis. ALLE vet at eksamen er den mest styrende faktor for innholdet i skolen, like it or not.

I går startet aksjonen "PC til eksamen".  Helt utrolig at dette ikke er en selvfølge i 2011. Her må det følges med i timen hos alle innvolverte aktører.