Det snakes mye om realfagskrisen i dette landet. Vi har sektorer som skriker etter kvalifisert arbeidskraft, likevel velger ikke de unge disse fagene, og kommer ikke ut med adekvat kompetanse. Kan det tenkes at realfagene er gått ut på dato, at vi gir våre unge håpefulle 50 år gammel kunnskap som ikke er up-to-date? Vel, i følge Jim Batterson, en tidligere NASA ingeniør, som var Senior Advisor til Commonwealth for STEM Initiatives under the Kaine Administration og Rick Lally som er Chairman Emeritus Hampton Roads Technology Council møter ikke dagens realfag (science) realitetene i det 21 århundre. Det holder ikke med den matematikken og naturfagen "vi" fikk når vi tok vår utdanning. Det mangler en nøkkelkomponent i dagens teknologi og realfagsutdanning. e i education bør stå for engineering. Behovet for innvovasjon i dagens globale økonomi er påtrengende. Verden er flat, det vil si at det er en global konkurranse, og innovasjon er nøkkelen. Innovasjon er et barn av "engineering", ikke av matematikkk og realfag. Alt i følge Jim Batterson. Vi må derfor satse på STEM utdanning. STEM står for: Science, Technology, Engineering and Math. Men sier Batteson, mange tror at å satse på STEM utdanning er å ta enda ett matematikkurs, men det blir feil. Hva vi må gjøre er noe fundamentalt annerledes. Vi må introdusere enginering design i skolene. Hovedforskjellen er at realfag handler om å oppdage den naturskapte verden, ved bruk av vitenskapelige metoder. Engineering er å oppdage den menneskeskapte verden, hvor en benytter seg av engineering processes for å løse problemer og bringe nye verdier til samfunnet. Og det er dette innovasjon handler om understreker Batterson.
Ved MathScience Innovation Center prøver de å gjøre noe med dettte. Her har de virtuelle klasserom, her gjør de bruk av simuleringer, her undervises det i nanoteknologi, og engineering. Her vil de være et senter for 21 ch skills. De bestemte seg for noen år siden å slutte å fokusere på "Standards of Learning" som deres nøkkeloppgave, men på fremtiden. Dette handler om å flytte elevenes pensum fra et 20 århundre til et 21 århundres innhold. Teknologien handler ikke om innhold, men om hvordan lære å være tilpasningsdyktig, hvordan lære seg seg selv, hvordan endre seg, å lære hvordan endre seg. Hele poenget er å ta kunnskapen og anvende kunnskapen. Learning by doing. For eksempel å ta en virtuell tur til skiløypene, og lage en løsning på hvordan få en skadet person ned fra skiløypen. Eller teste om et hus tåler en tornado. Dette er et lysår fra vårt fokus på penn og papir i matematikkundervisningen. Elevene må kunne håndregning i følge norsk utdanningsregime. Noe Conrad Wolfram mener er en "complete waste of time".
Batterson spør hva trenger dagens unge for å delta i den politiske, sosiale, økonomiske og logiske verden i det 21. århundre? Hva trenger barn og unge for å bli borgere i det 21 århundre? Det er dette vi må diskutere.
Dette er ikke umulig å få til. Ved Clover Hill Elementary har en gymlærer snudd opp ned på hele skolens måte å organisere undervisningen. De blander timene og fagene sammen. De bruker blant annet fysikktimene til å kombinere barnas oppfinnelser med kroppsøving. I kunsttimene bruker elevene matematikk. Dette gir i følge lærerne dybdelæring hos eleven, fordi fagene ikke ses i isolasjon, men i sammenheng. Elevene kan lære mens de er i bevegelse, i stedet for å sitte ned og lære. Dette gir ikke bare eleven økt læring, men og lærerne, de har et profesjonelt læringsfellesskap.
Starbase Victory er et annet eksempel. Dette er for fjerde til sjette klasse. Målet er å gjøre det interessant for elevene å lære. Det er i følge dem ingen grunn for at elevene skal hate matematikk. Starbase Victory er åpent for alle, uavhengig av evner og økonomi og alle deltar.
Saturday, May 26, 2012
Wednesday, May 23, 2012
Lek er undervurdert
Det er mye snakk om tiger-mødre, og at vi stiller for lite krav til våre barn og unge. Det sies at de er late, kravstore og udisiplinerte. Vel, jeg deler ikke det inntrykket. Jeg har inntrykk av at de er ambisiøse, alvorlige, måltettet og svært opptatt av skole. De tar unna en altfor stor arbeidsbyrde lærerne legger på deres skuldre. Når jeg reiser med offentlig transport hører jeg de unge diskutere skolearbeidet sitt, hvordan de velger vekk sosiale aktivieter til fordel for pugg og prøveforberedelse. Jeg synes dette er trist og skremmende. Jeg tror det er en farlig utvikling. Det er stor bekymring for frafallet i den videregående skolen, men la oss ta en titt på barn og unges liv.
De starter når de et ett år i barnehagen, en barnehage som skal ha faglige mål, de settes i aldersgetthoer, styrt av voksne. Aldersgetthoer de forblir i de neste 15-20 årene. De begynner på heldagssskole som 5 åringer, en skole som er opptatt av fag, fag og atter fag. De små må tidlig lære seg disiplin, arbeidsvaner og å sitte stille. De kommer slitne hjem fra skolen hvor de møtes av nye organiserte aktiviteter, styrt av voksne, det være seg fotball, musikk, turning, eller annet. I tillegg til lang skoledag er det og forventet at de skal gjøre lekser. "For skolen makter jo ikke å gi ungene læring i løpet av de lange skoledagen". Ungene må ha arbeid med hjem.
For barn og unge er såkalt "ubunden" tid nærmest fraværende. De unge er ikke ute med hverandre, de er hjemme og holder kontakten med jevaldrende ved bruk av sosiale medier. Leken i gaten er borte. I stedet får en vokseninitiert lek med ujevne mellomrom i skoletiden. En lek som er på de voksnes premisser, med de voksnes regler. Ungene blir lydige og uengasjerte dukker som følger de voksnes instruksjoner. Fri lek blir et fremmedord. Læring mellom generasjoner forsvinner, fordi de unge lærer ikke fra andre barn og unge, men fra voksne.Vi tror at dette skal gi effektivitet og kompetanse. I stedet ser vi at de unge går lei, blir utbrente og dropper ut av videregående skole. I følge Stuart Brown er det ikke rart, for det motsatte av lek er ikke arbeid, men depressjon. En hjerne som ikke får leke krymper. I følge Brown er vi laget for lek. Det er et fysisk behov på linje med søvn og drømmer. Vi lærer gjennom lek, vi bearbeider opplevelser og følelser gjennom lek. Vi trenger lek for å utvikle oss som harmoniske, kreative mennesker.
Dr. Stuart Brown says humor, games, roughhousing, flirtation and fantasy are more than just fun. Plenty of play in childhood makes for happy, smart adults -- and keeping it up can make us smarter at any age.
Brown har derfor utviklet et eget fag ved Stanford: from play to innovation.
La dette være klart, jeg er ikke motstander av verken barnehage eller heldagsskole, tvert i mot. Jeg mener at det er viktige og nødvendige institusjoner. og jeg har all mulig respekt for dem som jobber der og jobben de gjør. Men jeg er skeptisk til hva vi fyller dem med, krav og forventninger, ikke minst fra politisk hold. Den gangen skoledagen var en liten del av barn og unges liv var det riktig og viktig å være veldig fokusert på fag, kanskje var det og nødvendig med lekser, når ikke elevene gikk på skolen hver dag. Men nå når de går på heldagsskole mener jeg at det må lages rom for lek og ubunden tid, og at de må få fri når skoledagen er slutt. Barn må få tid til selv å bestemme hva de vil gjøre, ha tid og rom til ikke-voksenorganisert aktivitet, til hverandre. Dersom det er uenighet i dette, se Browns foredrag selv, og vurder. Er våre barns liv for målrettet?
De starter når de et ett år i barnehagen, en barnehage som skal ha faglige mål, de settes i aldersgetthoer, styrt av voksne. Aldersgetthoer de forblir i de neste 15-20 årene. De begynner på heldagssskole som 5 åringer, en skole som er opptatt av fag, fag og atter fag. De små må tidlig lære seg disiplin, arbeidsvaner og å sitte stille. De kommer slitne hjem fra skolen hvor de møtes av nye organiserte aktiviteter, styrt av voksne, det være seg fotball, musikk, turning, eller annet. I tillegg til lang skoledag er det og forventet at de skal gjøre lekser. "For skolen makter jo ikke å gi ungene læring i løpet av de lange skoledagen". Ungene må ha arbeid med hjem.
For barn og unge er såkalt "ubunden" tid nærmest fraværende. De unge er ikke ute med hverandre, de er hjemme og holder kontakten med jevaldrende ved bruk av sosiale medier. Leken i gaten er borte. I stedet får en vokseninitiert lek med ujevne mellomrom i skoletiden. En lek som er på de voksnes premisser, med de voksnes regler. Ungene blir lydige og uengasjerte dukker som følger de voksnes instruksjoner. Fri lek blir et fremmedord. Læring mellom generasjoner forsvinner, fordi de unge lærer ikke fra andre barn og unge, men fra voksne.Vi tror at dette skal gi effektivitet og kompetanse. I stedet ser vi at de unge går lei, blir utbrente og dropper ut av videregående skole. I følge Stuart Brown er det ikke rart, for det motsatte av lek er ikke arbeid, men depressjon. En hjerne som ikke får leke krymper. I følge Brown er vi laget for lek. Det er et fysisk behov på linje med søvn og drømmer. Vi lærer gjennom lek, vi bearbeider opplevelser og følelser gjennom lek. Vi trenger lek for å utvikle oss som harmoniske, kreative mennesker.
Dr. Stuart Brown says humor, games, roughhousing, flirtation and fantasy are more than just fun. Plenty of play in childhood makes for happy, smart adults -- and keeping it up can make us smarter at any age.
Brown har derfor utviklet et eget fag ved Stanford: from play to innovation.
La dette være klart, jeg er ikke motstander av verken barnehage eller heldagsskole, tvert i mot. Jeg mener at det er viktige og nødvendige institusjoner. og jeg har all mulig respekt for dem som jobber der og jobben de gjør. Men jeg er skeptisk til hva vi fyller dem med, krav og forventninger, ikke minst fra politisk hold. Den gangen skoledagen var en liten del av barn og unges liv var det riktig og viktig å være veldig fokusert på fag, kanskje var det og nødvendig med lekser, når ikke elevene gikk på skolen hver dag. Men nå når de går på heldagsskole mener jeg at det må lages rom for lek og ubunden tid, og at de må få fri når skoledagen er slutt. Barn må få tid til selv å bestemme hva de vil gjøre, ha tid og rom til ikke-voksenorganisert aktivitet, til hverandre. Dersom det er uenighet i dette, se Browns foredrag selv, og vurder. Er våre barns liv for målrettet?
Tuesday, May 22, 2012
Hva vil det si å være digitalt innfødt?
Jeg skrev et blogginnlegg hvor jeg forsvarte bruken av begrepet digitalt innfødte, og innlegget ga kommentarer og flere blogginnlegg. Debatt er bra, og dette er et felt som bør belyses fra mange sider. For spørsmålet er ikke om disse digitalt innfødte er ferdigprogrammerte eller ikke. Spørsmålet er om de vokser opp i et samfunn som er kvalitativt forskjellig fra det samfunnet vi, digitale imigranter, vokste opp i. Sånn sett opplever jeg at debattantene snakker forbi hverandre. Vi har ulike referanserammer for våre begreper.
Argumentene for og i mot går i begge retninger. Marc Prensky innførte begrepet digital innfødte, Don Tapscott har skrevet om Growing Up Digital, Grown Up Digital, Wim Veen skriver om Homo Zappiens, John Palfrey og Usr Gasser har skrevet Born Digital, en bok som kommer som et konsekvens av et forskningsprosjekt, hvis formål er:
Born Digital is an initiative of the Digital Natives project, an interdisciplinary collaboration of the Berkman Center for Internet & Society at Harvard University and the Research Center for Information Law at the University of St. Gallen. The aim of the Digital Natives project is to understand and support young people as they grow up in a digital age.
Da jeg skrev om fremveksten av det post-industrielle samfunn på 90-tallet var det et veldig omdiskutert begrep. Daniel Bell skrev om The Comming of Post-Industrial Society, Krishan Kumar skrev From Post-Industrial to Post-Modern Society. Det manglet ikke på kritiske røster. Mange hevdet begrepsbruken feil, empirien manglet og dette samfunnet det post-industrielle samfunn var ikke kvalitativt ulikt industrisamfunnet, og mye av kritikken gikk på at de elementer som var i industrisamfunnet og ville være i det post-industrielle. Spesielt ble Bells teorier, fra 1976, kritisert og motargumentert. I dag er det vel få som vil hevde at vi fremdeles lever i industrisamfunnet, eller at informasjon og kunnskap ikke danner fundament i økonomien på en helt annen måte enn i industrisamfunnet. Tvert i mot søker en å møte dette nye samfunnet og dets utfordringer.
Når det gjelder våre barn og unge vokser de opp i en verden som er kvalitativt ulik den "vi" vokste opp i. Dette handler ikke bare om hvilke kompetanser den enkelte har, men hvilke kompetanser som er i samfunnet rundt dem. Det handler om hva de forventer fra verden rundt og hva verden rundt forventer av dem. Vi er ennå i tidlige faser av dette universet. Det er veldig behagelig å avvise begrepet digitalt innfødte, og ty til empiri som viser at barn og unge ikke er så digitalt kompetente som mange tror begrepet innebærer. Selvom du er analfabet i et skriftbasert kultur, betyr ikke det at du ikke er preget av dette samfunnet. Det er annerledes å vokse opp i et samfunn hvor all informasjon må huskes og læres utenat, enn å vokse opp i et samfunn med skriftlige kilder. Tilsvarende er det annerledes å vokse opp i et samfunn hvor all informasjon er et tastetrykk unna enn i et samfunn hvor autoritetene satt på all informasjon. Det er annerledes å vokse opp i et samfunn hvor du fra barnsben av er oppdratt til å være konsument til selv å bli produsent.
Endringene samfunnet går gjennom er mange. Spørsmålet er hvorvidt disse endringene påvirker oss. Vel, hva er et menneske? Rent genetisk har vi ikke endret oss siden steinalderen. I følge John Medina er vi biologisk konstruert til å lære mens vi er i konstant bevegelse, utendørs, i ulendt terreng. Sånn sett er vi alle steinaldermennesker. Medina sier at dette er stort sett det vi vet og kan si med sikkerhet om læring. Men vi er ikke steinaldermennesker. Sosialisering og impulser gjør at vi ikke opptrer, tenker og resonerer som steinaldermennesker. Flere stiller seg spørsmålet: hva gjør internet med hjernene våre, eller om Google gjør oss dum.? Noen avviser kategorisk at internet gjør noe med hjernene våre, andre mener internet gjør. Vel, den samme Medina sier at klart internet gjør noe med hjernene våre. Alt vi gjør påvirker hjernen vår: lek, utendørs opplevelser, lesing, samtaler, fysisk kontakt og selvsagt internet. Spørsmåler er ikke hva, men hvordan, og om dette i så fall er negativt eller ikke.
Ved å kategorisk avvise tanken om digitalt innføde er det lett å bli populær. Mennesker er programmert til å ikke like endring. Vi blir og programmert fra fødselen av til å sile informasjon. Ikke noe galt i det, det er en måte å overleve og fungere på og kalles sosialisering. Sånn sett er det behagelig å avvise idéen om de digitalt innfødte som en myte, for da slipper vi å ta inn over oss en del (ubehagelige?) problemstillinger, som for eksempel: må vi endre praksis, møter vi de unges behov og forventninger, er den praksis vi har hensiktsmessig? Når det blir brukt som bevis at det er nok av barn og unge som ikke er såkalt digitalt kompetent flyttes fokuset fra det som virkelig er utfordringen: det post-industrielle samfunn er annerledes enn industrisamfunnet, slik jordbrukssamfunnet var annerledes enn industrisamfunnet, og et literært samfunn er annerledes enn et illierært, et samfunn med informasjons- og kommunikasjonsteknologi er annerledes enn et uten. Dette må få konsekvenser for hva vi tenker om kunnskap, kompetanse, læring, elev- og lærerrolle, utdanning bare for å nevne noen. Vi må se elefanten i rommet. Når OECD nå lanserer skills, og det stilles spørsmål ved om skills are becomming the new currency, eller at skills tar over for oljen som handelsvare må vi spørre oss om vi fokuserer på de riktige tingene. Vi må ikke se bakover å lete etter bevis på at vårt verdensbilde stemmer, at intet er nytt under solen. Ja, mennesker er mennesker, og vi gjennomgår ingen biologisk revolusjon. Så barn og unge kommer ikke ferdigprogrammert til skolen. Men samfunnet har endret seg. Det gjør og sosiale strukturer, rammer, tenkemåter og læringsmuligheter. Er disse studentene slik "vi" var? Vi kan holde barn og unge i det analoge univers, oppdra og lære dem etter det analoge univers, måle dem etter det analoge univer og finne at ingenting har endret seg. Eller en kan stille andre spørsmål, gi dem andre utfordringer og se om ikke de reagerer annerledes. Neil Postman skrev Teknopolis og Vi morer oss til døde, og viste til hvordan mennesker på attenhundre-tallet kunne konsentrere seg om muntlig informasjon mye lengre enn dagens mennesker, og så dette som et tegn på forfall takket være blant annet fjernsynets stadige skiftninger.
Så til syvende og sist er ikke spørsmålet om digitalt innfødte er en myte som må knuses. Spørsmålet er hvordan forholder vi oss til dette samfunnet som har andre muligheter og utfordringer enn det samfunnet "vi" ble sosialisert inn i? Hvordan tar vi de unges hverdag på alvor? Hvordan forberedes de for en verden som vil være fundamentalt annerledes enn den hverdagen vi ble forberedt på? Hva betyr det når vi har et lærerkorps som mener at internet forstyrrer undervisningen? Og "Vi etterlyser nå en bevisst strategi for hvordan PC og Internett skal støtte undervisningen i skolen". Dette fra en faggruppe som snakker om metodefrihet i sin undervisning.
Fører vi de riktige debattene? Har vi det riktige fokuset? Til syvende og sist er diskusjonen om digitalt innfødte er sann eller ikke lite interessant, spørsmålet er om begrepet er fruktbart i en debatt om et samfunn med nye utfordringer. Nye muligheter. Begrepet indikerer en endring. Ting tar tid. Daniel Bell snakket om det post-industrielle samfunn for 35 år siden. Det er vel først nå at dette er rimelig mainstream. De digitalt innfødte vil gjøre seg gjeldende. Matthew Fraser og Soumtra Dutta skrev boken Trowing Sheep in the Boardroom, om hvordan web 2.0 og social networking endrer våre liv, arbeid og verden. Vil det endre utdanning og? Endrer det utdanning og, eller stenger vi ned nettet som et forstyrrende element og sier at de unge ikke er digitalt kompetente? "Digital kompetanse er et eget felt, men det viktigste er det som vi alltid har lært dem Det fungerte bra for meg, og se de unge er ikke annerledes enn oss. Verden er som den alltid har vært". Dessuten ser vi oss blinde på den teknologiske biten, IKT, og glemmer at dette er del av et større bilde. AT IKT ikke kan ses kun som et verktøy, men at det er mye mer, og at vi er hele mennesker i denne digitale verden. Vi må se på måten vi samhandler, kommuniserer, erfarer i en verden med andre impulser. I et globalt samfunn, i et samfunn hvor stadig flere bor i byer, og har begrenset tilgang til naturopplevelser, mangelen på ikke-voksenstyrt tid i barn og unges hverdag, hvor skolegang tar stadig større del av barn og unges oppvekst.
Så til slutt vil jeg hevde at det å være digitalt innfødt er ikke en egenskap ved barn og unge, ser en på dem vil en se at det er mennesker, med all den variasjonen det innebærer. Å være digitalt innfødt er en "egenskap" ved det samfunnet de er født inn i. Det er noe helt annet.
Argumentene for og i mot går i begge retninger. Marc Prensky innførte begrepet digital innfødte, Don Tapscott har skrevet om Growing Up Digital, Grown Up Digital, Wim Veen skriver om Homo Zappiens, John Palfrey og Usr Gasser har skrevet Born Digital, en bok som kommer som et konsekvens av et forskningsprosjekt, hvis formål er:
Born Digital is an initiative of the Digital Natives project, an interdisciplinary collaboration of the Berkman Center for Internet & Society at Harvard University and the Research Center for Information Law at the University of St. Gallen. The aim of the Digital Natives project is to understand and support young people as they grow up in a digital age.
Da jeg skrev om fremveksten av det post-industrielle samfunn på 90-tallet var det et veldig omdiskutert begrep. Daniel Bell skrev om The Comming of Post-Industrial Society, Krishan Kumar skrev From Post-Industrial to Post-Modern Society. Det manglet ikke på kritiske røster. Mange hevdet begrepsbruken feil, empirien manglet og dette samfunnet det post-industrielle samfunn var ikke kvalitativt ulikt industrisamfunnet, og mye av kritikken gikk på at de elementer som var i industrisamfunnet og ville være i det post-industrielle. Spesielt ble Bells teorier, fra 1976, kritisert og motargumentert. I dag er det vel få som vil hevde at vi fremdeles lever i industrisamfunnet, eller at informasjon og kunnskap ikke danner fundament i økonomien på en helt annen måte enn i industrisamfunnet. Tvert i mot søker en å møte dette nye samfunnet og dets utfordringer.
Når det gjelder våre barn og unge vokser de opp i en verden som er kvalitativt ulik den "vi" vokste opp i. Dette handler ikke bare om hvilke kompetanser den enkelte har, men hvilke kompetanser som er i samfunnet rundt dem. Det handler om hva de forventer fra verden rundt og hva verden rundt forventer av dem. Vi er ennå i tidlige faser av dette universet. Det er veldig behagelig å avvise begrepet digitalt innfødte, og ty til empiri som viser at barn og unge ikke er så digitalt kompetente som mange tror begrepet innebærer. Selvom du er analfabet i et skriftbasert kultur, betyr ikke det at du ikke er preget av dette samfunnet. Det er annerledes å vokse opp i et samfunn hvor all informasjon må huskes og læres utenat, enn å vokse opp i et samfunn med skriftlige kilder. Tilsvarende er det annerledes å vokse opp i et samfunn hvor all informasjon er et tastetrykk unna enn i et samfunn hvor autoritetene satt på all informasjon. Det er annerledes å vokse opp i et samfunn hvor du fra barnsben av er oppdratt til å være konsument til selv å bli produsent.
Endringene samfunnet går gjennom er mange. Spørsmålet er hvorvidt disse endringene påvirker oss. Vel, hva er et menneske? Rent genetisk har vi ikke endret oss siden steinalderen. I følge John Medina er vi biologisk konstruert til å lære mens vi er i konstant bevegelse, utendørs, i ulendt terreng. Sånn sett er vi alle steinaldermennesker. Medina sier at dette er stort sett det vi vet og kan si med sikkerhet om læring. Men vi er ikke steinaldermennesker. Sosialisering og impulser gjør at vi ikke opptrer, tenker og resonerer som steinaldermennesker. Flere stiller seg spørsmålet: hva gjør internet med hjernene våre, eller om Google gjør oss dum.? Noen avviser kategorisk at internet gjør noe med hjernene våre, andre mener internet gjør. Vel, den samme Medina sier at klart internet gjør noe med hjernene våre. Alt vi gjør påvirker hjernen vår: lek, utendørs opplevelser, lesing, samtaler, fysisk kontakt og selvsagt internet. Spørsmåler er ikke hva, men hvordan, og om dette i så fall er negativt eller ikke.
Ved å kategorisk avvise tanken om digitalt innføde er det lett å bli populær. Mennesker er programmert til å ikke like endring. Vi blir og programmert fra fødselen av til å sile informasjon. Ikke noe galt i det, det er en måte å overleve og fungere på og kalles sosialisering. Sånn sett er det behagelig å avvise idéen om de digitalt innfødte som en myte, for da slipper vi å ta inn over oss en del (ubehagelige?) problemstillinger, som for eksempel: må vi endre praksis, møter vi de unges behov og forventninger, er den praksis vi har hensiktsmessig? Når det blir brukt som bevis at det er nok av barn og unge som ikke er såkalt digitalt kompetent flyttes fokuset fra det som virkelig er utfordringen: det post-industrielle samfunn er annerledes enn industrisamfunnet, slik jordbrukssamfunnet var annerledes enn industrisamfunnet, og et literært samfunn er annerledes enn et illierært, et samfunn med informasjons- og kommunikasjonsteknologi er annerledes enn et uten. Dette må få konsekvenser for hva vi tenker om kunnskap, kompetanse, læring, elev- og lærerrolle, utdanning bare for å nevne noen. Vi må se elefanten i rommet. Når OECD nå lanserer skills, og det stilles spørsmål ved om skills are becomming the new currency, eller at skills tar over for oljen som handelsvare må vi spørre oss om vi fokuserer på de riktige tingene. Vi må ikke se bakover å lete etter bevis på at vårt verdensbilde stemmer, at intet er nytt under solen. Ja, mennesker er mennesker, og vi gjennomgår ingen biologisk revolusjon. Så barn og unge kommer ikke ferdigprogrammert til skolen. Men samfunnet har endret seg. Det gjør og sosiale strukturer, rammer, tenkemåter og læringsmuligheter. Er disse studentene slik "vi" var? Vi kan holde barn og unge i det analoge univers, oppdra og lære dem etter det analoge univers, måle dem etter det analoge univer og finne at ingenting har endret seg. Eller en kan stille andre spørsmål, gi dem andre utfordringer og se om ikke de reagerer annerledes. Neil Postman skrev Teknopolis og Vi morer oss til døde, og viste til hvordan mennesker på attenhundre-tallet kunne konsentrere seg om muntlig informasjon mye lengre enn dagens mennesker, og så dette som et tegn på forfall takket være blant annet fjernsynets stadige skiftninger.
Så til syvende og sist er ikke spørsmålet om digitalt innfødte er en myte som må knuses. Spørsmålet er hvordan forholder vi oss til dette samfunnet som har andre muligheter og utfordringer enn det samfunnet "vi" ble sosialisert inn i? Hvordan tar vi de unges hverdag på alvor? Hvordan forberedes de for en verden som vil være fundamentalt annerledes enn den hverdagen vi ble forberedt på? Hva betyr det når vi har et lærerkorps som mener at internet forstyrrer undervisningen? Og "Vi etterlyser nå en bevisst strategi for hvordan PC og Internett skal støtte undervisningen i skolen". Dette fra en faggruppe som snakker om metodefrihet i sin undervisning.
Fører vi de riktige debattene? Har vi det riktige fokuset? Til syvende og sist er diskusjonen om digitalt innfødte er sann eller ikke lite interessant, spørsmålet er om begrepet er fruktbart i en debatt om et samfunn med nye utfordringer. Nye muligheter. Begrepet indikerer en endring. Ting tar tid. Daniel Bell snakket om det post-industrielle samfunn for 35 år siden. Det er vel først nå at dette er rimelig mainstream. De digitalt innfødte vil gjøre seg gjeldende. Matthew Fraser og Soumtra Dutta skrev boken Trowing Sheep in the Boardroom, om hvordan web 2.0 og social networking endrer våre liv, arbeid og verden. Vil det endre utdanning og? Endrer det utdanning og, eller stenger vi ned nettet som et forstyrrende element og sier at de unge ikke er digitalt kompetente? "Digital kompetanse er et eget felt, men det viktigste er det som vi alltid har lært dem Det fungerte bra for meg, og se de unge er ikke annerledes enn oss. Verden er som den alltid har vært". Dessuten ser vi oss blinde på den teknologiske biten, IKT, og glemmer at dette er del av et større bilde. AT IKT ikke kan ses kun som et verktøy, men at det er mye mer, og at vi er hele mennesker i denne digitale verden. Vi må se på måten vi samhandler, kommuniserer, erfarer i en verden med andre impulser. I et globalt samfunn, i et samfunn hvor stadig flere bor i byer, og har begrenset tilgang til naturopplevelser, mangelen på ikke-voksenstyrt tid i barn og unges hverdag, hvor skolegang tar stadig større del av barn og unges oppvekst.
Så til slutt vil jeg hevde at det å være digitalt innfødt er ikke en egenskap ved barn og unge, ser en på dem vil en se at det er mennesker, med all den variasjonen det innebærer. Å være digitalt innfødt er en "egenskap" ved det samfunnet de er født inn i. Det er noe helt annet.
Subscribe to:
Posts (Atom)