Sunday, December 29, 2013

Utdanning anno 2014

På tampen av et innholdsrikt 2013 gjør jeg meg noen tanker.

Etter å ha jobbet med ikt og læring siden 1980-tallet opplevde jeg at det skjedde virkelig noe i 2013. Fra å være noe for spesielt interesserte gikk "digital læring" inn i hverdagsspråket.  Når jeg snakker med folk (ikke-utdannere) bruker de fleste internet for læring, men de ser ikke overføringen til skolen. Når jeg forteller om online-tilbud fra universiteter og høyskoler, ofte omtalt som MOOC blir det uten unntak mottatt positivt. Som da vi i høst var i San Fransicso, MOOCenes hjemby. Vi var i en salong og fikk manikyr, damen i 20-årene som stelte neglene våre spurte hva vi gjorde der, vi fortalte at vi blant annet skulle møte Coursera, og hva Coursera var.  Hun ble i fyr og flamme over å få vite at dette tilbudet eksisterte og skrev ned nettadressen, dette skulle hun sjekke ut. Eller en annen dame jeg traff, en dame i slutten av 40-årene fra Australia, som jeg viste disse kursene til, hvor en helt ny verden åpnet seg. Hun fortale om hvordan hun allerede brukte internet for læring, men dette var en revolusjon, noe hun også skulle dele med sine barn i begynnelsen av 20-årene. Eller en far jeg traff som entusiastisk forteller om hvordan sønnen på ti bruker YouTube for å lære seg å spille gitar og sette seg inn i bestemte musikkgenere og deres utvikling.

Jeg kjenner jeg blir så trøtt av alle dem som skal dømme MOOCene nor og ned, og kategorisere dem som mindreverdig til de tradisjonelle tilbudene. Hva er det som er så fantastisk med de tradisjonelle utdanningsmodellene? Dersom de er så bra, hvorfor skal de da reformeres hele tiden? (Når det er sagt: jeg sier ikke at MOOCene er det endelige svaret, eller at de i sin nåværende form er perfekte heller. )

Auditorier verden rundt tømmes for studenter, studenter som ikke møter til forelesninger fordi de nå finner de samme emnene tilgjengelig på nett.  Studenter sliter etter endte studier med høy gjeld og vansker med å skaffe seg jobb. OG høyere utdanning er kun for de få (fremdeles).

I vår utdanningsmodell "one size fits all" reproduserer vi ett sett av begrenset kunnskap og kompetanse på bekostning av nyutvikling og variasjon?

Dersom vi gjør denne tankeøvelsen:

glem alt du vet om utdanning og utdanningsmodeller og se for deg verden anno 2014.  Du har fått i jobb å lage et utdanningssystem for det globale informasjonssamfunn. Et utdanningssystem som skal være effektivt, tilpasset den enkelte elev, forholde seg til en global verden i endring og utvikling, møte praktiske og sosiale behov i samfunnet, sørge for at alle når sitt potensiale, at alle har de nødvendige grunnleggende ferdigheter, at elevene blir livslange lærende.  Et system som utnytter alle de praktiske og teknologiske muligheter som finnes i verden i dag.


Hvordan ville ett slikt system sett ut i 2014 - helt uavhengig av det systemet vi har i 2013?




Det er en vanskelig øvelse - og jo mer fast du sitter innen det eksisterende systemet jo vanskeligere er det. Det er som med sykling, har du først lært det kan du ikke avlære sykling. Eller som å forsøke å forklare hva en hest er til en som aldri har sett en hest: en hest er en bil uten hjul, men med fire bein, og med snorer i stedet for ratt.





Det er vanskelig å snakke digital utdanning. Ta MOOC. På mange måter er MOOC et forsøk fra de etablerte institusjonene å klemme det eksisterende paradigmet inn i et nytt, digitalt paradigme. Det snakkes som akredditering, studiepoeng, tilpassning, studiekvalifikasjoner, inntak, eksamen, etc. Elementer fra et analogt, fysisk utdanningssystem. Verdier som ikke nødvendigvis har relevans i et digital læringsunivers. Derav alle disse merkelige konstruksjonene som sMOOC, xMOOC og hva de heter alle.

Vi er så fanget i det eksisterende paradigmet at vi ikke klarer å fange dette nye.

Informasjonsrevolusjonen startet ikke med Tim Berners-Lee og internet.  Den startet ca. i 1450 når en herremann ved navn Gutenberg omgjorde en vinpresse til en boktrykningsmaskin.  Før denne oppfinnelsen, denne disruptive innovasjonen, tok det tre år å produsere en Bibel. Det var dyrt og eksklusivt, så Bibler og bøker var noe forbeholdt de få.  Gutenberg trykket 180 kopier av Bibelen. Hans produksjon av Bibler var 2000 ganger raskere enn den metoden som hadde eksistert frem til da. 20 millioner Bibler trykkes på 5 år.



Forstod hans samtidige hva dette betydde?

Dersom en gikk på gaten på 1400-tallet og spurte folk:

På en skala fra 1-10 hvor sannsynlig tror du det er at Mr. Gutenbergs oppfinnelse vil

- underminere den katolske kirkes autoritet
- starte reformasjonen
- endre vitenskapen

bare for å ta noen eksempler.  Hva ville folk svart?

Den prosessen Gutenberg satte i gang eskalerte når verdensveven ble lansert, og som en konsekvens av den måtte utdanning også endres.

Den informasjonen som tidligere var låst inne i hoder, auditorier og biblioteker er kun ett tastertykk unna.  En trenger ikke lengre flytte seg fysisk for å få tilgang til den.  Det er en illusjon å tro at en har større utbytte av å sitte passivt i et auditorie å lytte til stoff formidlet fremfor i egen stue via en dataskjerm. Læring er ikke det samme som å gå på jobb, eller å gå på teater.  Dessuten hvorfor skal informasjon memoreres? Jeg trenger ikke lengre huske i form av memorering og reproduksjon, fordi alt er et tasterykk unna.  Når informasjonen var i en bok, eller i lærerens hode, måtte jeg huske, fordi å gå gjennom bøker tok for lang tid, og læreren kunne ikke stå klar som et orakel og gi meg de svarene jeg nå raskt kan finne på internet. Huske er ikke det samme som å lære, eller kunnskap. Men huske er en konsekvens av læring, slik kunnskap er det. Kompetanse er noen praktiske og kognitive ferdigheter.

Trenger vi utdanningsinstitusjoner?

Det kommer an på hva som skjer der.

Mennesker trenger mennesker - det fysiske møtet er fremdeles viktig. Men hva skal skje i det fysiske møtet? Det flippete klasserommet er populært. Men det er det samme kunnskapssynet som ligger til grunn.

Kanskje må utdanning i fremtiden fokusere mer på samhandling, kommunikasjon, handlinger, og mindre på den reproduktive kunnskapen som en kan tilegne seg digitalt. På kreative prosesser, problemløsning, utforskning. På evne til å finne og bearbeide informasjon, vurdere kilder, bruke kilder. På effektiv å sortere i store informasjonsmengder. På informasjonskompetanse.

For tiden er det så mye fokus på teknologi og hvordan teknologi kan effektivisere læring.

I 2014 ønsker jeg meg en ny diskusjon:

HVA skal vi lære

HVA er kunnskap

HVA er kompetanse

HVORDAN skal vi strukturere oss for å oppnå disse målene

Jeg kunne ønske meg at vi kom sammen og så på disse spørsmålene, og utnyttet de fantastiske muligheter vi i dag har.

Tidligere utdanningsminister Trond Giske var i januar på utdanningsmessen BETT i London, og var etter besøket ikke særlig imponert. Han synes lite hadde skjedd på ikt-fronten med hensyn til læring. Dersom ikke noen grep tas tror jeg ikke verken han eller så mange andre vil være imponert etter 2014 heller.

Vi kan ikke fortsette å la ikt i skolen være keiserens nye klær. Eller som det mer uformelt sies: same sh**, new wrapping. Vi må tørre å ta mer fundamentalt i denne problemstillingen.  Den angår oss alle!

 




6 comments:

Vebjørn Tveiterås said...

Dette er en interessant debatt. Hva mener du selv vi skal lære? Og hvordan skal vi lære det? Det virker som at du er tilhenger av MOOC; hvordan kan dette tas i bruk i høyere utdanning?

Jeg skulle gjerne sett en prøveordning der de vanlige forelesningene ble bare vist online, og så ble tiden som vanligvis brukt til forelesninger heller brukt til spørretimer og gruppe-diskusjoner. Det ville krevd mer disiplin av studentene, men de ville til gjengjeld få en mer tilpasset undervisning. De færreste stiller jo uansett spørsmål i forelesningene.

Vebjørn Tveiterås said...

Og for å gjøre det lettere for studentene, så kunne man vist forelesningene på storskjerm til faste tider i auditorier. Da ville de hatt noe de "måtte" møte opp på, som senker kravet om selv-disiplin.

Kjetil Endresen said...

Bra refleksjoner, enig i det meste. Jeg tror det vil bli mindre struktur, og at både "skole", "bedrift", "stat", "organisasjon" og "personliv" blir mer flettet sammen i møte med kunnskap og kompetanse.


Ellers, spørs om alle er enige i at "hva er kunnskap?" er et nytt spørsmål, ei heller om det blir løst i 2014. ;) Godt nyttår!

June Breivik said...

Takk for kommentarer, Vebjørn. Hva jeg mener vi skal lære? Tja, godt og stort spørsmål.

For meg handler det ikke så mye om hva vi skal lære men hvordan. Hva vi skal lære vil variere avhengig av fag og utvikling. Men hvordan er noe annet. Jeg mener at vi må ta de nye mulighetene på alvor og utnytte det læringspotensialet og den fleksibilliteten som ligger i dem. Jeg personlig er ikke tilhenger av "same-time". Same-time er kun relevant i situasjoner der personer skal samhandle for å løse oppgaver eller aktiviteter. Og selv der er det ikke alltid nødvendig.

Det betyr ikke at ikke mennesker trenger å møtes.

Takk for kommentar, Kjetil. Hva er kunnskap er ikke noe nytt spørsmål, på ingen måte. Men jeg savner det aspektet i dagens utdanningsdebatt. Blir nok neppe løst i 2014 heller ;)

Godt Nytt År til dere :)

Vebjørn Tveiterås said...

Same-time er et godt begrep. Det kjente jeg ikke til. Du har et veldig godt poeng at same-time ofte er unødvendig. Same-time er jo veldig ressurskrevende, så hvorfor sløse ressurser når det ikke er behov for interaksjon?

magnushs said...

Takk for spennende innlegg, June. Jeg er enig i at det er litt slitsomt med de som dømmer MOOC nord og ned, på samme måten som andre har hyllet det som det endelige svaret på alle utfordringer i utdanningssystemet. Folk er forskjellige, og ingen utdanningsmodeller er flopp eller suksess for alle. Men MOOCene åpner for at de som er motiverte kan få god hjelp til å lære seg nesten hva som helst. Det er da vakkert!

2013 ble det store MOOC-året for meg også. Jeg tok to kurs i høst, og skal i gang med et nytt i januar. Denne gangen om romersk arkitektur sammen med elever jeg er historielærer for i videregående. Selve kurset blir spennende, men jeg er minst like nysgjerrig på hvordan min rolle endres fra å være lærer til å bli medstudent.

Og det blir selvfølgelig også interessant å se hvordan elevene takler kurset. De gjør det jo fordi jeg har foreslått det, og har nok ikke en like sterk indre motivasjon som MOOC-studenter ellers har. Blir det bare et nytt skoleregime hvor jeg må gi prøver og sette anmerkninger på de som kommer uforberedt til historietimen (=kollokviegruppa)? Vet ikke, men det blir spennende å se.