NHO og Læringslivet

I dag skal jeg på NHO sin årlige konferanse.  Tittelen for årets konferanse er Læringslivet.  Jeg må gratulere NHO med en veldig god tittel. En kul tittel, og nokså treffende for det samfunnet vi lever i.

Livslang læring har vært et mantra i flere år allerede. NHO går høyt ut på banen i forhold til utdanning. NHO er opptatt av at utdanning skal møte næringslivets behov, og Kristin Skogen Lund vil at alle 5 åringer skal i barnehagen for å sikre grunnleggende ferdigheter. De mener også at det er en "vill vekst" i studietilbud i riket, og vil stanse den. NHO vil også at lærere skal få prestasjonslønn og flere karrieremuligheter.

Jeg vil først si at jeg synes det er bra at NHO prøver å koble to sektorer som i alt for stor grad lever i separate sfærer: utdanning og næringsliv.  Jeg mener at alle hadde vært tjent med mindre tette skott mellom disse sektorer. Vi prøvde med konferansene Disruptiv Education å koble sammen utdanning og næringsliv. Når NHO tar tak i dette er det fordi utdanning og næringsliv er likeverdige parter eller skal Næringslivets Hovedorganisasjon definere utdanning?  Hvilken horisont og krav skal vi ha når vi tenker utdanning?  Hvilke krav og forventninger skal vi ha til utdanningssystemet?

Albert Einstein er kjent for å ha sagt at vi ikke kan bruke de samme strategier til å løse problemer som dem som skapte dem. Han sa også at tegnet på galskap er å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat.

Når det gjelder utdanning sitter jeg ofte med følelsen av at det er nettopp det vi gjør.

Jeg har jobbet med ikt og læring i mange år. Ofte får jeg (og alle som jobber med dette) spørsmålet om forskningsresultater på at ikt i utdanning virker.  Forskning er bra og viktig!! Men utdanning er ikke som naturvitenskap og teknologi.  Innen de sistnevnte vitenskaper gjør en eksperimenter, og så anvendes eksperimentresultatene i praksis. Slik fungerer det ikke innen utdanning. I utdanning kommer forskningen etter praksis.  Vi opererer med praksisbasert forskning. Det vil si at for å ha noe å forske på må noen tørre å gå ut i det ukjente og prøve nye ting og etablere praksis. Når en går ut i det nye og ukjente betyr det at en ikke nødvendigvis finner den "perfekte" løsning på første forsøk. Derfor er det viktig at skoler er lærende organisasjoner. Innen utdanning er det ikke slik at "one size fits all".

Ta ikt og læring: i takt med erfaringslæring og teknologiutvikling ser ikt-praksis i skolen veldig annerledes ut i dag enn bare for få år siden.  Men den er langt fra perfekt. Dette til tross for at vi har mye kunnskap om og forskning på ikt og læring.  Vi har mye kunnskap og forskning om læring. Likevel opplever vi frustrerte elever i skolen. Elever som siteres på at de vil ha pc´er ut av klasserommene. Det jeg leser er ikke at de vil ha ut pc´ene, men at de opplever en mangelfull opplæring, en opplæring som ikke utnytter de digitale mediers potensiale for læring.

Når en ser bakover i forhold til læring i stedet for fremover mister en potensiale og muligheter.  Ta Khan Academy.  En kan ikke forske seg frem til denne formen for læring FØR den er tatt i bruk.  Khan Academy oppstår fordi noen ser noen muligheter, etablerer tilbud og praksis.

MOOC er et annet slikt fenomen. MOOC ble ikke vedtatt av noen formelle organ, men oppstod fordi noen kreative sjeler så muligheter og fikk sjanse til å realisere dem. Nå er MOOC på "alles" lepper. Før vi så MOOC i praksis var det få som så det som en mulighet, og fremdeles er de skeptiske røster mange.


Så jeg ser frem til temaet Læringslivet - hva er utdanning i det post-industrielle informasjonssamfunn?