Utdanning er viktig, kunnskap og kompetanse er viktig. Verdens befolkning er i kraftig vekst, og antallet som søker og skaffer seg kunnskap og kompetanse øker. Kunnskap er av de ressursene det ikke blir mindre av jo mer du deler. Tvert i mot, når kunnskapen deles blir det mer av den. Men når det blir mer blir spørsmålet: hvilken kunnskap er det viktig å ha? Hvilken kompetanse vil bli etterspurt? Hva er det viktig å kunne - i et globalt informasjons- og kommunikasjonssamfunn? En gang i tiden var det å beherske latin en viktig kompetanse og dannelsesfaktor. I dag er det hyggelig å kunne latin, men ikke en kompetanse en forventer at alle skal kunne. Intergralregning er det viktig å kunne i dag? Og i så fall for hvem?
Utdanning er politikk, og politiske hensyn veier ofte tyngre enn utdanningsmessige hensyn. Ofte er det intensjoner som passer godt i et miljø som blir fullstendig meningsløse eller kontraproduktive i et annet. Ta for eksempel ønsket om "skole på hvert nes" som vi har her i landet. Vi har, i motsetning til i vårt naboland Sverige, en ideologi som går på desentralisert bosetning. Folk skal få lov å bo hvor de vil, og det er bra at vi bor spredt. Vi har og en formening om at det ikke skal være langt å reise til skole, og derfor har vi relativt mange skoler i dette landet. Vi har en struktur med få-delte skoler med 20, 30, 50 elever. Vi er og opptatt av skolen betydning for opprettholdelse av bygder og lokalsamfunn, og hvor 17. mai skal feires. Så langt så greit. Frem til neste krav: alle elever i dette landet skal få et likeverdig opplæringstilbud. Hva betyr det? Hva er likeverdig? Å gå på en byskole i Oslo med 30 elever og 10 nasjonaliteter og en lærer, eller en grendeskole med 10 elever, en nasjonalitet og en lærer, hvor ligger likeverdigheten i det? Videre kompetansekravet til den som skal undervise. I en bygd i distriktsNorge med en skole hvor det er 30-50 elever er det begrenset antall undervisningstimer for en lærer. Enten er løsningen da å ha en rekke lærere med fordypning i fagene sine tilsatt i deltidsstillinger, eller så har en lærere som ikke har fullverdig kompetanse i alle fag. Å skaffe lærere som har fordypning, og er villig til å jobbe deltid i skolen slik den nåværende strukturen er vil være en illusjon. Alså må disse desentraliserte skolene enten skaffe lærere som har fordypning i alle de fagene elevene skal ha eller godta lærere som ikke har fordypning.
Videre er det ensomt faglig for lærere på skolene sine, enten skolen er liten eller stor. For selv på en relativt stor skole vil det være få andre lærere med "ditt fag", så fagmiljøet vil for de fleste være begrenset.
Så ut fra et tradisjonelt ståsted står en mellom to valg: legge ned småskoler eller fire på kompetansekrav. (jeg har ikke tatt med økonomiske vurderinger her). Men nå er verden så bra at en trenger ikke det om en velger å tenke nytt og kreativt. Dersom en velger å ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologien, og ta den på alvor, vil alle barn, enten de har hjemmeundervisning, går på små grendeskoler, eller store byskoler, kunne ha tilgang til fagkompetanse i alle fag. I tillegg vil de lære seg fremtidens læringsmåte: on-line learning. Stadig flere universiteter og høyskoler legger nå undervisningen sin ut på nett, og stadig flere studenter tar on-line kurs. Elever som ikke lærer seg å bruke og utnytte disse læringsmåtene vil ha et stort handicap på det globale lærings- og arbeidsmarkedet. Dette er det ene. Det andre er at i stedet for å lære matematikk fra en lærer med begrenset kompetanse og interesse kan elevene få tilgang til verdens beste matematikklærere, språklærere/miljøer, realfagslærere uansett hvor de bor og går på skole. Lærerne vil og få et utvidet personalrom hvor de kan ha kontakt med kolleger over hele verden, eller landet hvis de foretrekker det.
Dette er ikke vanskelig å få til, hvis en vil. MEN det utfordrer en del etablerte modeller, forestillinger, mentale kart, lover, regler og avtaler. Modeller og strukturer som ble lagt i den tid og for et samfunn som ikke hadde tilgang til alt vi har tilgang til i dag, og som hadde helt andre utfordringer og muligheter. Rike Norge, med sitt no-profit offentlige finansierte fellesskole har alle muligheter for å gå forran og utvikle gode modeller her. Modeller som virkelig møter og utnytter de mulighetene som ligger der fremfor oss. Som gjør at vi kan beholde en desentralisert skolestruktur, hvis vi vil. Jeg hadde ønsket at vi kunne sette oss ned og virkelig se på dette. For lærerorganisasjonene er dette en kjempemulighet, for dette er ingen trussel mot lærernes arbeidsvilkår, tvert i mot. Dette vil kunne gi en annen hverdag, men på ingen måte noen verre hverdag. Dessuten endrer samfunnet rundt seg, og læreryrket er ikke fredet. Når Salman Kahn har 100 000 elever i måneden viser dette at der er bevegelser i systemet. Skolen må etterhvert tilby en merverdi som ikke kan finnes bedre on-line. Som Sugata Mitra sa: den lærer som kan erstattes av en datamaskin bør erstattes, og jeg vil tilføye for egne regning: vil bli det.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sier humankapitalen er vår viktigste ressurs, det er den vi skal leve av fremover. Ja, helt enig, og da må den forvaltes på best mulig måte. Vi har ikke råd til å la være, på grunn av de omkostninger dette er for enkeltindividet, men og for samfunnet, kollektivet.
Så jeg håper vi kan ta denne samtalen. Jeg utfordrer media, lærere, politikere og næringsliv. Kan vi ikke slutte å diskutere PISA og om pcer forstyrrer undervisningen og rating av skoler. Kan vi ikke se på hvordan dette nye landskapet åpner uendelige muligheter for oss, om vi tør ta dem i bruk. Norge er i en unik posisjon her - ikke la oss miste den.
No comments:
Post a Comment