Privacy vs Controll. Om internett, stenging, demokrati og borgerskap.

Arne Krokan skrev for noen dager siden en bloggpost som het: De fleste har lav digital kompetanse, og reflekterte rundt sine erfaringer med å holde workshops i bruk av sosiale medier. Jeg kan bare gi full støtte til disse erfaringene og refleksjonene, og har selv skrevet litt om dette før. Jeg slutter ikke å få "rude awakenings" i forhold til hvor lite mange faktisk kan.

Digital kompetanse er et stort begrep.  Det er vanskelig å definere og operasjonalisere delvis fordi det er et bevegelig mål, men og delvis fordi det er så omfattende. ITU har definert digital kompetanse som :

Digital kompetanse er ferdigheter, kunnskaper, kreativitet og holdninger som alle trenger for å kunne bruke digitale medier for læring og mestring i kunnskapssamfunnet.
(Digital skole hver dag, ITU 2005)

Men de kommer og med en utdypning av dette her. Dette er viktige poenger, men digital kompetanse er så mye mer. Vi har en veldig teknisk forståelse av digital kompetanse, og legger vekt på en del fundamentale tekniske ferdigheter.  Som når vår nåværende Kunnskapsminister står på talerstolen på Skolen i digital utvikling og sier at IKT/pc'er er KUN verktøy. Her står vår fremste beslutningstaker innen IKT og utdanning og kan komme med, unnskyld meg, en slik påstand. Da er det grunn til stor bekymring. Riktignok ligger denne uttalelsen et par år tilbake i tid, men det er lite som tyder på at "verden" har gått så mye fremover siden den gang.
 
Dette, etter min mening, farlige synet på IKT har vidtrekkende konsekvenser. Dersom en ser på IKT som KUN verktøy, fordi en mangler en større innsikt, kompetanse og erfaring med dette kraftige mediet, kan en foreta slike meningsløse vedtak som nå fattes i Oslo kommune. Både elever og lærere irriterer seg over internettbruk i timene og derfor vil Oslo kommune nå innføre verktøy som gjør det mulig å stenge for internettbruk i timene. Jeg kunne nå skrevet et langt innlegg om IKT i skolen, og argumentere for hvorfor jeg er mot dette vedtaket, men jeg har skrevet mye slikt før, og andre vil sikkert si noe klokt om emnet. Jeg vil heller løfte blikket litt og se på HVA er egentlig IKT, internett, stenging, digital kompetanse. Hvorfor er denne veien som Oslo kommune med flere går på må så farlig?
 
Veldig mange som synser om IKT og læring, internett, sosiale medier, og lignene er personer med begrenset egenerfaring med mediet. Stort sett er det oss "frelste" mot "de andre". "De andre" er raske til å tegne skremmebilder av vold, porno, nettavhengighet, id-tyveri, mobbing, u name it av farlige aktiviteter og konsekvenser av nettbruk. JA, dette er en del av nettets verden. Internett er laget av og for mennesker, og alle skyggesider som finnes i den "virkelige" verden finnes og i den virtuelle.  På samme måte som elever blir mobbet i skolegården blir de det på nett.  Nettet er ingen frisone hvor alle er bare snille og greie med hverandre.  Men på samme måte som vi ikke nekter våre barn og unge å gå ut kan vi ikke nekte dem å gå på nett fordi det er forbundet med farer og fristelser.  Vi må lære opp de unge til å håndtere og bruke de muligheter og fristelser som livet byr på. Så og de digitale.  Å stenge for dette for elever som kan være myndige (som mange er på vgs) er et overgrep og umyndiggjøring av voksne mennesker som hører andre samfunn til.
 
Demokrati, frihet, toleranse, åpenhet, privatliv er verdier ved vårt samfunn vi setter stor pris på, og som vi ønsker å bevare. Men ser vi på historien har ikke dette vært gjennomgående trekk ved samfunn. Tvert i mot, det hører mer til historiske unntak. Mange samfunn som har kjempet for frihet, likhet, brorskap har blitt erstattet av nye former for undertrykkende regimer.  Den franske revolusjon var en slik, den russiske en annen, den arabiske våren vet vi ikke enda, men hva vi ser fra Egypt ser ikke lovende ut. Dette til tross for at mange hevder at den arabiske våren viser kraften i internett.
 
Ja, det er kraftig potensiale i internet, på godt og vondt, og derfor ønsker mange å ta kontroll over nettet. Demokrati er ingen selvfølge, demokrati er ikke en medfødt kompetanse, demokrati er ingen naturgitt mentalitet og innstilling. Demokrati må læres og erfares. Demokratiet må vi kjempe for hver dag.  I sommer sa vår statsminister at vi møter vold med mer demokrati, like etter reises utfordringen om ytringsansvar.  Ytringsansvar for hvem?  Mot hvem?  Til støtte for hva?   Hva er demokrati?  Hva er frihet? Hvem er det som får sin stemme hørt i det digitale rom?

Hos forskning.no kan en lese denne artikkelen: Dobbeltmoralske internettregler. Her nevnes en del av de grep vestlige politikere tar for å kontrollere internettbruken.  Lover og reguleringer jeg var tenkt å omtale i denne artikkelen. Det kan høres så besnærende ut ved første øyekast, klart vi må beskytte opphavsrett og forhindre internettpirater, klart vi må beskytte våre unge mot overgrep på nett. Men her tas det i bruk regler og virkelmidler som langt overstiger intensjonen. Dersom nettet blir underlagt slike restriksjoner drepes i praksis kreativitet, ytringsfrihet, demokrati.

De som i dag sitter på makten er opptatt av å bevare den.  Det er ikke tilfeldig at Hollywood er blant dem som ivrer for SOPA. Ved sin kontroll av ulike lover og distribusjonskaneler sitter de i dag på et stort globalt hegemoni, den makten underholdningsbransjen utøver er ikke liten.  Likeledes er ikke forlagsbransjen i Norge blant de fremste talspersoner for deling på nett.

Internet, det digitale univers, er så omfattende og komplekst at en er nødt til selv å være en digital borger for å forstå omfang og rekkevidde. En er nødt til å høste egner erfaringer, på godt og vondt, en er nødt til å eksperimentere og reflektere over nettets vidunderlige verden.

Hva gir for eksempel noen amerikanske ungdommer rett til å definere hva du finner når du søker på internett? Hva gir dem rett til å bruke algoritmer basert på dine internettklikk for å finne "relevant" informasjon til deg? Er ikke dette en form for sensur? Bør ikke våre ungdommer og beslutningstakere reflektere over dette? Mark Zucherberg sier at det at det dør et ekorn i din hage er viktigere for deg enn at folk sulter i hjel i Afrika.  Hvem er han til å definere det?  Hva betyr det for en global verden med alle de utfordringene vi står overfor nå vår digitale verden skal bli så navlebeskuende? I hvilken grad blir vi i stand til å ta kvalifiserte beslutninger og valg basert på så begrenset informasjon? Skal vår informasjonshverdag begrenses til algoritmiske filterbobler?

Dersom jeg foretar et søk på den arabiske våren får jeg helt andre treff enn det en egypter vil få, vedkommende vil kanskje ikke få et eneste treff på emner som omhandler opprør. Hva betyr det for vårt og deres verdensbilde? Virker et slikt internett forenende eller segregerende?

Tilsvarende: hvem har gitt Facebook rett til all min informasjon og å komersialisere den? Har jeg gitt opp retten til meg bare fordi jeg ble medlem av et nettsamfunn? Ikke bare meg, men hele mitt nettverk og alle mine klikk?  Hvor demokratisk er det.  Det er det samme som det å ta patent på gener. Hvem har rett til å eie  våre gener?

Når samfunnet vårt formes av mennesker med makt og denne makten utøves gjennom digitale kanaler bør ikke våre unge oppdras til å aktivt forholde seg til denne, stille spørsmål og krav til denne, og ikke blind akseptere "autoritetene"? Akseptere at de "må beskyttes mot seg selv" ved at nettet stenges? At læreren har denne definisjonsmakten? At selvom din medelev velger å kaste vekk tiden på Facebook er du selv ansvarlig for din tidsbruk? At du er selv ansvarlig for din deltakelse og engasjement i et læringsfellesskap?

George Orwell malte et dystert 1984-bilde.  George Orwell var en glimrende observatør, for akkurat de tingene skjer i dag, men vi vet det ikke. Det foregår en helt bevisst kamp om tankene og meningene våre, av sterke interesseorganisasjoner, av myndigheter (what internet censorship looks like around the world).  Totalitære regimer trenger ikke bruke sensur, selvom Kina og India vil sensurere internett.  De bare benytter seg av algoritmer, og dermed dukker den informasjonen opp som de ønsker når du søker på nett. Dette gjøres det utstrakt bruk av i dag. Jeg har tidligere skrevet om Tankens makt i informasjonssamfunnet.  Mikko Hypponen snakker om tre typer angrep online: kriminelle og aktivister kjenner vi godt til, men han viser og skremmende eksempler på angrep fra myndighetene, selv i våre velfungerende demokratier er det sensur.  Jeg vil for egen regning føye til komersielle aktører og andre maktgrupperinger. Alle er de på utkikk etter å styre våre holdninger, valg og handlinger.

Noam Chomsky snakker om to ulike formål med utdanning: det ene er å opplysningstidens idealer, hvor de lærende skal læres opp til å tenke og lære selv.  Dette er jo vår såkalte uttalte teori. Det offisielle målet med utdanningen.  Men han snakker og om indoktrineringens formål, som spesielt har gjort seg gjeldende etter de opprørske 60-årene.  Ungdommen må lære seg å innordne seg, kjenne sin plass. Dagens generasjon i skolesystemet kalles ofte for den alvorlige generasjonen. Det er så trist, de drives av et karakter- og prøvejag jeg ikke kan huske vi har hatt før, de er forventet å prestere på alle livets samfunnsoråder, de skal være broilere som har kunnskap, kompetanse og erfaring som en 50-åring når de er 20, uten at de gis rom for refleksjon. Feilvalg er uhørt. Du har vær så god å vite når du er 14 hva du vil gjøre når du er 40. Og de må lære seg å akseptere autoriteter og stenging. Nettet forstyrrer, derfor tar vi det vekk. Dette synet er den opprørske 68-generasjonen en sterk eksponent for..... I denne sammenhengen anbefaler jeg denne artikkelen: who determines what is taught. Hvordan forbereder vi dem for fremtiden om de ikke blir gode digitale borgere? Når fremtidens utdanning formes av samarbeid, teknologi og blended learning, går vi da på fremtidens vei i vår skole, eller dras vi baklengs inn i fuglekassen? Oppdras våre barn og unge til å lære like fort som verden endres om de er underlagt streng internetkontroll?

Jeg må si jeg blir skuffet. Under andre verdenskrig stod lærerne opp mot nazismen og nektet å indoktrinere elevene.  I mange land gjør lærer en fantastisk kamp for frihet og demokrati.  Hvorfor er da noen av dem nå så opptatt av å få vekk dette skumle internet? (Heldigvis er det en stadig større gruppe som ser mulighetene og endrer sin praksis for å utnytte nettet.)  Dette som forstyrrer MIN undervisning. Det het seg at det ikke finnes den reform som ikke kan tilpasses MIN undervisning.  Men nå ser det ut som noe er kommet: internet.  Hvem skal ut?  Tradisjonell undervisning eller internet?

Internet er sterkt, mektig, farlig og med enorme muligheter.  I stedet for å fjerne det bør det i enda større grad inn som en del av skolen. De unge MÅ lære seg digital intelligens.  Når, hvordan, hva, hvorfor. Internet passer ikke alltid, men de unge må erfare når det ikke passer.  Hvordan kan de det når det stenges? Hvordan skal de blir fortrolige med alle de gode mulighetene som finnes der ute? Lærere bør diskutere disse emnene på personalmøter, lunsj og over en kopp kaffe.

Claude Bernard sa: "It is what we know already that often prevents us from learning.” Er det dette som er grunnen til at bruken av nye medier og læremetoder tar så lang tid innen skoleverket?

Jeg har mener vi må ta en stor og omfattende debatt på dette temaet, det er for viktig til at det styres av internetskeptikerne. Jeg er bare en liten blogger, min stemme er ikke mye i denne sammenhengen, ikke har jeg algoritmene på min side. Men det går ikke å tie i dette emnet.  Det er for viktig. Jeg håper flere lar sin røst høres. Stenger vi internet åpner vi en pandoras eske, som de er vanskelig å reversere.

Kunnskap er makt, og ved å stenge for den kraftigste kilde til kunnskap vi har går skolene feil vei!