Det blir hevdet at pedagogikken er i krise nå ved starten av det 21. århundre. Vi ser at gårsdagens løsninger ikke virker, men vet ikke hva vi skal gjøre for å løse de svære utdanningsutfordringene vi står overfor. Politikerne kommer med en del panikkartete løsninger: flere timer undervisning (mer av det som ikke virker), høyere karakterkrav for inntak på lærerskolen, mer testing, sertifisering for lærere, etc.
Jeg har vært to dager på brukerkonferanse med It's learning, som forsåvidt var interessant nok ( se referat hos Anne Cathrine Gotaas på rIKT liv). Det var en del gruppeøkter der, hvor vi skulle diskutere deling og delingskultur, og hvordan få det til (lurer på om det hadde vært mulig med en norsk utgave av Wikiversity, tilpasset ulike aldersgrupper? Er et godt eksempel på delingskultur). Der var i vår gruppe, vgo, en representant fra forlagsbransjen, og å høre på han var litt som å få tilsnakk som uskikkelige unger. Bøker er det som gjelder, all forskning viser det, med digitale tilleggsressurser.
Rune Krumsvik var der og, og holdt et innlegg. Etter innlegget ble det kommentert fra en av gruppemedlemmene at han befinner seg for mye i det tradisjonelle klasserommet, og for lite over i det digitale klasserommet, ut i cyberspace. En bra observasjon, som jeg er helt enig i. Vi diskuterte og bloggingens plass i skolen.
Men tilbake til start, er pedagogikken i krise? Prøver vi å reparere et system som er gått ut på dato? Guruene innen utdanningsutfordringene vi står overfor, kommer riktignok ikke fra pedagogikkens kretser, men det skjer likevel mye bra fra skolefronten. Når det gjelder hva som er løsningen, synes jeg det etter hvert tegner seg et bilde av en skole etter en litt annen modell enn den jeg gikk på. Jeg har her tre ulike videoer som sier noe om skole, lærerrolle, elevrolle, læring, m.m. Tør politikere (og skolefolk) ta slike "disruptive" grep overfor skolen?
Hun som har laget 3 steps har og en bra blogg.
2 comments:
Javisst!
Ho som har laga 3 steps er heilt "to the point". Slik lærer eg og. Men kva lærer eg og kvifor?
Eg er ein motivert lærar som fylgjer med på det som skjer i den digitale verda. Og eg lærer mykje rart.
Men eg er smerteleg klar over at eg rører meg blant folk som ikkje har det same tilhøvet til den digitale verda som eg har.
Eg møter elevar og lærarar som er vilt begeistra over bruk av digitale verktøy i læringsarbeidet, og eg møter lærarar og elevar som helst vil bruka penn og papir.
Eg møter elevar som som tykkjer det er heilt fantastisk å jobba sjølvstendig og kommunisera med elevar og lærarar digitalt, og eg møter elevar som tykkjer det er heilt på trynet og torkar vekk øyeblikkeleg. Det er røyndomen.
Ja, Arvid, der er et stort skille mellom teori og praksis. Men det jeg tror det koker ned til er akkurat det du peker på: vi er ulike og har ulike preferanser og behov. Jeg er helt på linje med deg der. One-size doesn't fit all.Det er det som er så flott og så vanskelig.
Post a Comment