Norge - ikke så ille likevel?

I et land hvor det er typisk norsk å være god, kom det som et sjokk at vi ikke var best på utdanning når Pisa-tallene begynte å rulle inn over oss. Her måtte noe gjøres, norske lærere gjorde ikke jobben sin, elevene var late og foreldrene sviktet. Dette til tross for at på mange områder utmerket norske elever seg, for eksempel ved utenlandske universiteter, og norsk produktivitet var høy. Men det manglet ikke på politisk elendighetsbeskrivelse.

Hva sies da når det dukker opp andre undersøkelser enn PISA? Som for eksempel denne som viser at vi ligger på andre plass i verden, bare slått av finnene på "literacy". Literacy er viktig for allmennkunnskap, men også for evnen til å lære, en grunnleggende ferdighet i vårt kunnskapssamfunn.  En ferdighet du ikke bare må beherske i skolen, men gjennom hele livet.  Jill Walker Rettberg kom med følgende kommentar når jeg delte denne: "Kan godt være enig i at man bør måle mer enn test-resultater for å se hvor "literate" folk er, men fikk en litt uggen følelse av at denne listen bevisst prioriterer den rike vestens kulturarv - antall bøker i bibliotek og antall aviser regnes som viktige og da scorer selvsagt Europa høyt. Jeg vil jo gjerne bo i et slik land, men det virker litt kulturavhengig da... Man kan vel velge andre kriterier som gir andre resultater? Men for all del, bra å utfordre PISA-regimet. Det måler også bare et aspekt av verden..."

Og hun har gode poenger, men det samme argument kan brukes mot alle slike tester som sammenligner på tvers av nasjoner.  Argumentet kan også brukes som et klasseargument: dette er middel- og overklassens verdier og kultursyn.

Men jeg tenker at vi i Norge skal glede oss over resultatene og se på hva er det vi gjør som bidrar til slike gode resultater og ta vare på de kvaliteter. Det er tross alt ikke så ille her på berget som enkelte vil ha det til.