Kan en lærer klones?

Jeg satt for noen år siden i en workshop med en amerikansk lærer.  Han var en "annerledes" lærer og gjorde mirakler med veldig utfordrende elever på en skole i en amerikansk storby. Dette var elever som kom på skolen med våpen, som var tunge gjengkriminelle, som brukte stoff. Denne læreren hadde en egen evne til å nå disse elevene.  Begeistret utbrøt en av workshopdeltakerne: skulle ønske vi kunne klone deg. Kommentaren fikk meg til å tenke på hva som er noe av problemet i skolen, for det er nettopp denne tenkningen: kloning. Eller sagt med et annet ord: standarder.  Å være lærer er en kunstform. Å være lærer er møtet mellom mennesker.  Det skjer der og da.  God undervisning er som et noteark/partitur: notene forteller deg hva og hvordan et musikkstykke skal fremføres, men vi vet alle at resultatet varierer etter hvem som fremfører det, og fremføringen er ikke lik hver gang. Vi har alle våre favorittolkninger.  Og som alltid noen musikere/lærere er bedre enn andre.  Noen er gode på å lese noter, andre behersker også improvisasjonens kunst.

Det er dette som gjør utdanning/undervisning så fantastisk og så vanskelig. For du kan ikke standardisere. Læreren er som en dirigent i et symfoniorkester. Når dirigenten får alle i orkesteret/klassen til å spille på sine styrker i harmoni oppstår fantastisk musikk/læringsmiljø. Men skal alle spille førstefilolin, blir det kaos, eller om alle skal slå på tromme.

Som ellers er det noe alle i orkesteret må kunne: alle må kunne lese noter, alle må kjenne til hvilket stykke en skal spille. Men alle har ikke det samme bidraget. Alle kommer med sitt unike, men avgjørende bidrag.  Selv en paukespiller, som kanskje bare slår en eller to ganger i løpet av en konsert, er avgjørende der og da. Et viktig bidrag til helheten.

Som med alt annet: øvelse gjør mester, og der er noen grep en kan ta for å bli en god dirrigent.  En kan lære av mesterdirrigenter hva de gjør. Men til syvende og sist står en der med det orkesteret en har, og må få dem til å spille på sine kvaliteter for å lage god musikk. Dette kan ikke standardiseres. Det kan ikke reduseres til avkryssningsmål.  Ja, vi må få høre musikken, se resultatene, sørge for at alle kan spille.  Men like lite som det blir god musikk om alle er Pavarotti, blir det god læring og undervisning om alle lærere er like, eller gjør det samme.

Dette er kanskje selvfølgeligheter, men ofte når jeg hører diskusjoner om undervisning og vi snakker om undervisning snakker vi om eksemplarisk undervisning. Hva vi VET som virker. Ja, vi vet om masse som virker, og vi prøver det ut, men så viser det seg at det ikke virker alltid likevel. Vi glemmer den mennesklige og kontekstuelle dimensjonen. Det blir ikke nødvendigvis god musikk bare vi har det riktige sett av noter.  De skal spilles også, av hele orkesteret. Og dersom vi hører det samme musikkstykket om igjen hele tiden blir vi lei. Variasjon gjør det hele mer interessant.