Hvem sin kultur?

I morges fant jeg frem en bok fra studietiden: Spåket og symbolsk makt av den franske sosiologen Pierre Bordieu.  Bakgrunnen for at jeg ville lese denne om igjen var NUV-prosjektet Nye undervisningsformer som vi jobber med hvor vi lager ressurser for utdannere basert på narrativer og de gode historiene.  For et narrativ er alltid subjektivt, og i en kontekst, som Brunner påpeker.  Bordieu påpeker hvordan språk representerer en form for kapital (linguistc capital) som knyttes til andre former for kapital (økonomisk, kulturell, etc.) som definerer den enkeltes posisjon innen det sosiale rom.  Han påpeker også at ingen ord er nøytrale, alle ord farges ut fra vår bakgrunn og kontekst. Bordieu bruker ordet bonde som eksempel på et ord som kan oppfattes ulikt på bakgrunn av hvor vi kommer fra, i norsk sammenheng kan en bare trekke frem n-ordet for å vise til et begrep som er omstridt.  Men selv "uproblematiske" ord som "ren" kan oppfattes ulikt av ulike sosiale grupper.   Makt handler om posisjon til å definere innholdet i ordene og hva som er "riktig" diskurs.  Dette kaller Bourdieu symbolsk makt, eller symbolsk vold, og bidrar til sosial stratifisering. Hvordan du bruker språket avgjør din sosiale posisjon.

En særlig viktig arena for denne "maktkampen" er skolen, eller utdanningssystemet. Dette er en arena hvor våre holdninger, verdier og handlingsmønste formes. De bakhodemønstrene som avgjør våre valg og verdier, som vi ikke reflekterer over, som Boudieu kaller "habitus".  I følge Boudieu  innebærer utdanningssystemet en spesiell type objektifisering hvor formelt definerte kvalifikasjoner blir en mekanisme for å skape og vedlikeholde ulikhet, på en slik måte at det reduserer behovet for maktbruk. Ved å tilsløre forbindelsen mellom kvalifikasjoner tilegnet av individet og den sosiale kapitalen en arver i kraft av sosial bakgrunn, fungerer utdanningssystemet som en praktisk rettferdiggjøring av den etablerte orden. Det muliggjør at de som tjener  mest på det eksisterende systemet overbevises om deres egen verdi, mens det hindrer dem som taper mest på denne modellen i å se deres berøvelse.

Det som gjør Bourdieu interessant nå er den kampen om den symbolske makten som finner sted innen utdanningssystemet for tiden.

Den består av tre krefter:

det er de som tradisjonelt hadde mye av denne makten, lærerstanden og deres kulturelle gruppe, med de verdier og holdninger de står for,

så er det politikere og deler av næringslivet, som står for en del andre holdninger og verdier,

til slutt kommer teknologene og den digitale revolusjonen, som utfordrer begge disse makthegemoniene ved å åpne opp nye arenaer og maktstrukturer, en ny habitus.

Det siste kan vi se representert ved at en 20-årig kvinnelig blogger fra "gokk", med bleket hår og store rosa lepper blir kåret til medieNorges mektigste kvinne. Hun lever overhodet ikke opp til noen av de tradisjonelle kulturelle kodene for makt og innflytelse.

Og da er vi inne på det som inspirerte meg til å skrive dette blogginnlegget.  For på Twitter delte Bente N. Westermoen dette innlegget skrevet av hennes far, som er pensjonert lærer.  I det innlegget er han bekymret for det kunnskapssyn statsminister og kunnskapsminister står for.  Han er bekymret for vår kulturarv, representert ved norskfaget generelt. Han er bekymret for vår kulturarv dersom ikke Bibelens tekster blir formidlet i skolen. Han er bekymret for de verdier skolen og lærerstanden har formidlet gjennom tiår.

Dette er interessant, for innen sosiologien er vi skeptisk til objektive sannheter. Virkeligheten er sosialt konstruert.  Så når slike problemstillinger løftes står spørsmålene i kø:

hvem sin kultur?
hvem definerer hvilken kultur vi skal ta vare på?
hvem foretar utvelgelsene?
er kultur statisk?
er kultur det samme i dag som for 10-15-50 år siden?
hva er ikke kultur?

Vi snakker som om det at Norge er et flerkulturelt samfunn er noe som har skjedd de siste 10-15 år, men vi har alltid vært flerkulturelt. En fisker på Hamarøy har levd i en helt annen kontekst enn en kjøpmann på Bygdøy. I Bergen hadde ikke strilene noen bedre status blant fine byfruer enn det enkelte innvandrergrupper har i dag. På 70-tallet snakket Hernes og Knudsen om den resosialiseringen som fant sted blant enkelte sosiale grupper når de begynte på skolen.  Hvordan skolesamfunnet hadde andre kulturelle koder enn de hadde lært hjemme, og at de derfor startet bak de barna som hadde fått disse kodene inn med morsmelken.  Denne debatten døde hen på 80- og 90-tallet, og det er interessant at det var Kristin Clemmet som dro den frem igjen.

Skolen har alltid vært en ideologisk kamparena.  Helt siden Keiser Frederic den store i 1763 innførte allmen folkeskole i Preussen.  Hvem som forfekter og forvalter disse verdiene har variert. I vår omskiftelige tid, hvor vi gjennomlever endringer som er større og som skjer raskere enn noen generasjon før oss har opplevd er det ikke unaturlig at dette også får gjenklang i skolen. Hvorfor har vi skolen?  Hvordan hadde det vært hvis skolen ikke fantes slik Nils Christie spurte på 70-tallet?