May the force be strong in us all

The force is strong in this one. De som har hørt meg holde foredrag vet at jeg liker sci-fi generelt, og Star Wars spesielt. Det er mye vi kan trekke ut av ikke bare sci-fi, men fiksjon generelt for å illustrere våre daglige utfordringer. Sci-fi, selvom det handler om en imaginær fremtid, handler det i bunn og grunn om vår nåtid satt i et fremtidsunivers. I fjor kom den etterlengtete 7 episode av Star Wars, og som fan har jeg selvsagt sett den. På grunn av tilfeldigheter har jeg sett den ikke bare en gang, men tre ganger. Og med ulike personer hver gang. Deres tilbakemeldinger har gitt meg ulikt perspektiv på filmen.

Det jeg likte med filmen var hovedpersonene: en kvinne og en mann. Jeg burde selvsagt ikke hatt mer å si om den saken. Men dessverre er det mye å si. Ta kvinnen først: hun får være rollekarakter på sine egne premisser. Hun må ikke reddes av noen mann, det spilles ikke på kropp, kjønn, sex eller andre variabler vi er vant til at det fokuseres på hos kvinner. Som kvinne synes jeg det er befriende med en film hvor ikke kvinner fremstilles på bakgrunn av (middelaldrende) menns seksuelle fantasier. Hun får være en person, ikke en kropp eller kjønn. Derfor digger jeg også Rey.

Når det gjelder den andre hovedpersonen Finn, er han som mann også flott karakter. Han får lov å være mer kompleks, og vise svakhet, uten at han blir ynkeliggjort. Desverre er hudfargen hans noe en ikke kommer utenom. Fremdeles er vi ikke der at vi er fargeblinde. Men dette tror jeg er en generasjonsgreie, hvertfall håper jeg det, for kommentaren fra en av den yngre garde som jeg så filmen med var: kvinne og svart mann, så 2012..... move on.

De to første gangene så jeg filmen med nordmenn, av ulike generasjoner, og vi diskuterte rollekarakterene. Den siste gangen så jeg den med personer som var fra ulike europeiske nasjoner. Da fikk jeg et perspektiv jeg ikke hadde fått fra noen av de norske mennene. Vedkommende som var blodfan av Star Wars likte ikke denne filmen. Begrunnelse: kvinnene var for sterke og mennene for svake. Han, som overhodet ikke er noen machomann, likte ikke den endrete maktbalansen mellom kjønnene han opplevde filmen hadde. Vedkommende, som er fransk,og verdens søteste og hyggeligste mann, hadde denne reaksjonen. Jeg oppfatter det som en kulturforskjell, for ingen norske menn hadde sagt dette til meg. Men det fikk meg til å tenke, og det er derfor jeg skriver dette blogginnlegget. For rollene var snudd på hodet. Nå fikk menn den rollen kvinner vanligvis tildeles. 

Sett i lys av de siste tiders hendelser, spesielt i Sverige og Tyskland, er debatten om kvinnesyn plutselig blusset opp. Kvinner blir bedt om å passe seg, ta forhåndregler, etc. Jeg er blant de mange som blir kraftig provosert og forbannet over det som blant annet skjedde i Køln på nyttårsaften. Vi kan overhodet ikke akseptere slik atferd eller de holdninger som ligger til grunn. Men jeg skulle ønske at dette var unike ekstremtilfeller. I USA er street harassment noe jenter må forholde seg til daglig. Jeg har ungdommer som forteller om hvordan pene jenter plukkes ut i kø på utesteder i metropolen New York og settes ved bord hvor de er godt synlige, som en slags markedsføring av stedet. Når norsk politi advarer jenter mot å ta taxi hjem alene legger det urimelige begrensninger på kvinners bevegelsesfrihet. Når jenter blir bedt om å "kle seg anstendig" og  jentekropper skal gjemmes vekk er det sterke signaler vi sender til den oppvoksende slekt. Når en av fire jenter ved amerikanske universiteter har opplevd et overgrep hvilket samfunn er det da vi har? Derfor håper jeg at The Force Awakens signaliserer en ny trend innen film, og en holdningsendring. Ikke med ubersexye Tomb Raider heltinner, men tøffe, selvstendige jenter som Ray, og flotte menn som Finn.

 May the Force Be With Us All.