De som ville se at dette kom til å skje kunne lett sett det. Det er mange som har spådd papiravisenes død. Men neida, folk vil ha nyheter på papir, nyheter trenger en redaktør, og nyheter kan kun formidles av utdannete journalister. Dette var mantraet fra bransjen helt til tallene ble så blodrøde at de ikke lengre var til å overse, og etablerte aviser og tidsskrifter legges ned. Paradokset er at til tross for massiv avisdød har vi aldri konsumert mer "avisstoff". Det innholdet vi tidligere måtte til avisene, og etterhvert radio og fjernsyns begrensete sendinger, for å konsumere, har vi nå ubegrenset tilgang til gjennom ulike digitale kanaler. Den jevne mann og kvinne er nå blitt sin egen redaktør, og siler hvilke saker de vil lese om. Min nyhetsstrøm er for eksempel kjemisk fri for sport og det meste av kjendisstoff. Vi er også blitt nyhetsprodusenter, journalister, ved at vi formidler nyheter gjennom vår deling av saker, og at vi selv skriver og tar bilder som legges på nett. Sånn blir vi en del av nyhetsstrømmen, sammen med de deler av pressen som evner å omstille seg.
Som det ble sagt, de som er gatekeepers og stakeholders i det eksisterende paradigmet, i dette tilfellet avisene ved redaktør og journalist, motsatte seg selvsagt denne utviklingen. Ingen kunne erstatte dem. På samme måte ser vi at taxinæringen ikke liker Uber. Men disrupsjon treffer bransje etter bransje. Ingen bransje vil forbli urørt, selvom noen tror de er hevet over naturlovene.
Den bransjen jeg tenker på er selvsagt den jeg selv er en del av. Jeg diskuterer ofte dette temaet, og får syrlig tilbake: har det påvirket hva vi gjør i klasserommet? Nei, det har stort sett ikke det. Enn så lenge kan lærere, ikke bare landet over, men verden over, lukke døren til sitt klasserom og være "the gateway to learning" - sage on the stage. Mantraet er vi trenger fagutdannete lærere, vi må organisere læring og utdanning slik at elevene forstår, vi må ha kvalitetskontroll, vi må ha kompetente ledere til å passe på at opplæring skjer etter boken. Denne retorikken er så parallell til avisdiskusjonen: rektorene er redaktørene, lærerne er journalistene og lærebøkene er avisene. Men på samme måte som journalister mistet autoritet og respekt etterhvert som behovet for deres tjenester svant, slik opplever også lærerne det.
Du kan ikke vedta å gjenreise en tid som ikke finnes.
For hvilket problem er/var skolen svar på? Svaret er: knapphet.
En gang i tiden var kunnskap og informasjon et knapphetsgode forbeholdt de få. Kunnskap og informasjon var et fysisk produkt som enten befant seg mellom to permer, eller lastet ned på internminnet hos den enkelte (bedre kjent som hukommelse). Måten å få tilgang til denne verdifulle varen var å befinne seg i fysisk nærhet av den: enten ved å eie eller få låne relevante bøker, eller tilgang til disse menneskenes muntlige formidling av det materialet som lå på internminnet. Derfor var det en fordel å komme fra møblerte hjem, hvor det var bøker en kunne lese. Det var bibliotekene og faglig stab som ga universitetene status og eksklusivitet. Folk var villige til å betale dyrt både med tid og penger for tilgang til kunnskapens kilder.
For å effektivisere og sørge for at flest mulig fikk tilgang til et minimum av denne verdifulle varen laget vi skoler med klasser , og satt lærere med relevant informasjon nedlastet til å formidle.
Problemet er at all denne kunnskapen og informasjonen er nå tilgjengelig for hvem som helst fra hvor som helst, den er bare et tastetrykk unna. Og ikke bare det, vi har tilgang til uendelig mer av den enn vi noen sinne kunne drømme om. Så hvorfor skal vi da forholde oss til de tradisjonelle utdanningsinstitusjonenes begrensete univers? Hvorfor skal de definere og begrense vår læring?
Vi lever ikke lengre i kunnskapssamfunnet. Vi lever i læringssamfunnet. Læring er blitt en naturlig del av vår hverdag. Vi lærer over alt og til alle tider, ikke bare mellom 9 og 3, når vi sitter pent på stubben vår innenfor klasserommets fire vegger. Det er lite effektivt, og gir begrenset læringseffekt. På samme måte som nyheter ikke lengre er svart skrift på hvitt papir er ikke læring det det en gang var.
Vi kommer til fortsette å lære, mer enn noen generasjon før oss, men ikke slik de ble opplært.
Og ja, argumentet om at vi trenger mennesker. Ja, det gjør vi, det har vi alltid gjort. Folk sluttet ikke gå på konserter selvom de fikk tilgang til opptak av artistene. Vi slutter ikke gå på teater selvom vi kan se film i stuen vår. Men hoveddelen av vårt kunst og kulturkonsum er ikke konserter eller teater, men digital tilgang til kulturprodukter.
Trenger vi de institusjonaliserte læringsfellesskapene hvis eneste fellesnevner medlemmen har er det årstallet de var født? Når vi blir fri fra de begrensninger vi har vært underlagt, kan det dannes nye læringsfellesskap?
Disrupsjonen kommer. Det er ikke et spørsmål om, men når, og hvordan.
No comments:
Post a Comment