Lenge leve Nøtteliten

De fleste kjenner barnesangen om Nøtteliten som skal på skolen. Han har en spennende reise på skoleveien, men når skoleklokka slår sitter Nøtteliten pent på stubben sin. Idealskole og mønsterelev. Men så er det nå en gang sånn at verden går videre.  Lenge var det fraværsgrenser i videregående skole, men så ble de fjernet.  Nå vil Utdanningsforbundet og Lektorlaget ha dem tilbake.  Lektorlaget begrunner det med at for slik er det jo i arbeidslivet.  Av og til tror jeg det hersker en del myter blant lærerstanden om hvordan det er i dette "arbeidslivet", for er det noe som ikke ligner på "arbeidslivet" så er det skolen.

For det første: det finnes mange yrker hvor arbeidstakerne sjelden og aldri ser hverandre. Det er ikke viktig, det viktige er at produktene blir laget.  Det kan skje på mange måter.  Lærer Nøttelitenskolen elevene å jobbe i slike omgivelser, og få den indre motivasjon og disiplin som kreves i slike omgivelser?

For det andre: i "arbeidslivet" deles det vanligvis ikke ut karakterer på utført arbeid.  Enten er det godt nok eller så er det ikke godt nok. Enten fungerer det eller så fungerer det ikke.

For det tredje: I arbeidslivet er det ikke slik at en samler en masse informasjon på minnet, hvor en ikke har noen klar formening om hva som er viktig og uviktig, men dette skal reproduseres til tester, uten kommunikasjon og nødvendige hjelpemidler. For eksempel vil en i arbeidslivet ha tilgang til internet.

For det fjerde: I arbeidslivet samarbeider man, det er ikke fusk å be andre om hjelp, eller bidra sammen til å skape et produkt, finne en løsning.

Produktet i skolen er den enkeltes læring.  Det kan oppnås på mange måter og mange steder. Skolen bør være mer kreativ enn å gå tilbake til gamle tiders Nøttelitenskole.  Det betyr ikke at ikke det kan ha noen hensikt å møte på skolen, men at skolen blir bedre av fraværsgrense er en myte. Hvorfor skal denne grensen innføres?  Fordi det gjør vuderingsjobben til lærerne lettere? Kanskje er det da vurderingsformene som en bør se på?