Statsminister Erna Solberg snakket i valgkampen om drømmelæreren. Hvem er denne drømmelæreren, og er det den ene læreren du møter blant de mange lærere du har i løpet av din skolegang? Hvor stor andel av dine lærere er "drømmelærer"? Hva med marerittlæreren? Den som tar fra deg lærelyst, den du kvir deg til timer med?
Jeg tror jeg har møtt flere av sistnevnte enn førstnevnte i min karriere som elev i den norske skolen. Jeg husker spesielt en lærer vi hadde på det som den gang var gymnaset. Denne læreren var en lærer jeg likte godt, jeg gledet meg til hans timer, og det er vel da unødvendig å si at jeg også hadde toppkarakter i nevnte fag. Men dette var ikke tilfellet for flertallet av mine medelever. De kvidde seg til timer med denne læreren. Han var på ingen måte deres drømmelærer. Disse elevene opplevde hans sarkasme, faglige tilnærming og formidlingsform på en helt annen måte enn jeg gjorde.
For tiden pågår det en diskusjon på Twitter om kvalifikasjonskrav for en lærer, deriblant kravet om karakteren 4 i matematikk for å bli lærer. For å heve kompetansen i skolen skal lærer nå ha masterutdanning. Kort sagt: det er de skoleflinke som skal bli lærere, og de skal ha lang utdanning, master.
Bare for å si det først: jeg er ingen motstander av fagkunnskap. Har du nok kompetanse i ditt fag vil du i liten grad trenge læreboken med alle de nettressurser som er tilgjengelig i dag. Hvorvidt det er realistisk at alle har nødvendig fordypning i sine fag er en annen diskusjon. Med den desentraliserte skolestrukturen vi har i Norge vil det ved en rekke skoler være en utfordring.
Men det heter så vakkert: du kan lede hesten til vannet, men du kan ikke få den til å drikke.
Hvis du ikke klarer å nå gjennom til elevene og motivere dem til lærelyst, eller klarer å formidle på en måte som når gjennom til dem, hjelper det lite hvor lang utdanning du har, hvor mye fordypning og hvor gode karakterer.
Veldig mange av dem som blir lærere er slike som jeg: skoleflinke jenter som har vært vinnere i det eksisterende systemet. Vi går gjennom utdanningssystemet og kommer tilbake, med relativt begrenset yrkeserfaring, og reproduserer det systemet vi selv var vinnere i. Problemet er at bare en liten del av elevmassen er lik oss. Vi kan ha de beste intensjoner, men de utfordringer "de andre" elevene har vil av naturlige grunner bare være teoretiske øvelser for oss. Vi har ikke følt disse tingene på kroppen selv. Tar du ett fag lett trenger du ikke utvikle de strategier en som sliter med ett fag må utvikle. Hvordan når du gjennom til disse elevene?
Når jeg jobbet som skoleleder hadde vi en barne- og ungdomsarbeiderlæring, som ikke akkurat kan komme i kategorien skoleflink jente. Men denne ungdommen hadde et fantastisk lag med elevene. Det er ikke til å underslå at det finnes elever i skolen som sliter med læremotivasjon og som har atferdsutfordringer. Denne ungdommen håndterte disse på en måte som få av lærerne maktet. Blant annet maktet vedkommende å motivere dem for læring. Ikke fordi lærerne var dårlige, men fordi vedkommende visste av egen erfaring hva de slet med.
Ungdommen sluttet etter endt læretid, og fikk seg en annen jobb. Men som vedkommende sa: drømmen hadde vært å komme tilbake til vår skole som lærer. Noe som aldri vil skje, på grunn av inntakskrav til lærerutdanningen. Jeg tenker at norsk skole gikk der glipp av en fantastisk lærer.
No comments:
Post a Comment