Jeg ser i DN at Universitetet i Bergen vil kreve motivasjonsbrev, og at andre universiteter vil skjerpe karakterkrav. Jepp, for feilen ligger, som alltid, hos studentene, det er ingenting galt med studiene og studiestedene. Bare de "riktige" studentene studerer blir alt så mye bedre.
Tankene går tilbake til når jeg selv begynte mine studier ved Universitetet i Bergen, på slutten av 80-tallet. Da var de fleste studier åpne, hadde du fullført gymnaset, uansett karakterer var det bare å immatrikulere seg, så lå der en verden av muligheter fremfor deg. Som ung og uerfaren var det ikke nødvendig å låse seg til et studieprogram for 3 år. Nei, du kunne stille opp om høsten og "prøve" fagene, se om dette var noe for deg. Hvis ikke faget svarte til forventningene kunne du hoppe på et annet fag. For å få en grad måtte du sette sammen fag innenfor en svært romslig ramme. I dag må ungdommen vite allerede på vgs hva de vil studere, og gis ikke denne modingssjansen som vi fikk, de må velge fastsatte studieprogrammer.
Så gitt dagens snevre modell, er frafall nødvendigvis negativt?
Jeg vil påstå at det avhenger av årsaken til dette frafallet. Når ungdom finner ut at et fag/studie ikke passer for dem er frafall bra. Et studie er en lang og kostbar affere, og det får store konsekvenser om du velger et studie og yrke du ikke trives med. Jeg leste ett sted at leger er den yrkesgruppen som i størst grad angrer på sitt studie- og yrkesvalg. Så trist for oss alle. Ved å gjøre valgmulighetene mindre reduserer vi ikke frafall, tvert i mot, vi øker sjansen for feilvalg.
Institusjonene bør heller se på studietilbudene sine - hvorfor faller studentene fra? Kan det skyldes kvaliteter ved studietilbudet? Som i alle andre bransjer gjelder det samme prinsippet: når du begynner å klandre kundene dine ligger du dårlig an.
No comments:
Post a Comment