Det vanskelige multikulturelle informasjonssamfunnet og ytringsfrihet.

Je suis Charlie er tre ord som i dag dominerer mediebildet. Bakgrunnen for disse ordene er en tragedie vi enda ikke aner rekkevidden av. Denne tragedien har brakt temaet "ytringsfrihet" på agendaen. Ytringsfrihet - smak på dette ordet! Smak på det godt og lenge, dette er et begrep som er et unntak i verdenshistorien.  I disse dager siteres Voltaire flittig: "jeg er ikke enig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det". Dette er ord som ble ytret under den franske revolusjon på 1700-tallet. Det er sterke ord, men mener mange av dem som sier disse ordene dem virkelig?  Kan man på den ene siden hevde at en er for ytringsfrihet, og samtidig snakke om ytringsansvar og krenkelse?  Er ikke lakkmustesten på ytringsfrihet hvordan vi håndterer ytringer vi ikke liker?

I Norge er vi stolte av vår ytringsfrihet, eller vår påståtte ytringsfrihet. Blant våre skampletter står rettssaken mot Agnar Mykle for hans bok: Sangen om den røde Rubin.  Mange husker bråket rundt Life of Brian, som ble beskyldt for å være blasfemisk.  En film som kanskje er mer aktuell enn noen gang. Begge disse kunstproduktene utfordret vår forståelse av ytringsfriheten. Noen ble krenket av hva disse menneskene formidlet og ønsket deres ytringer stilnet. I begge disse tilfellene ble det gjort rettslig, uten at forfatterne måtte bøte med livene sine. I dag ville ingen kommet på å forby disse ytringene. Men både Mykle og folkene i Monthy Pyton utfordret rammene for vår ytringsfrihet.

Siden den franske revolusjon har idealet om ytringsfrihet, fulgt av blant annet religionsfrihet, vokst frem som en selvfølge i de europeiske demokratier og eksportert til den nye verden. At dette ikke har vært like enkelt viser alle de religiøse grupper som flyktet fra Europa til Amerika fordi det var vanskelig å dyrke sin religion i den gamle verden.  Men selv om USA ble en frihavn for annerledestenkenede, unngikk ikke dette landet ytringsfrihetsutfordringer, noe blant annet klappjakten på folk som ble mistenkt og beskyldt for å ha komunistiske sympatier fikk erfare under McCarhty-tiden, her kan nevnes navn som Robert Oppenheimer, Orison Wells og Charlie Chaplin.

Takket være våre liberale holdninger til ytringer, meninger, politiske og religiøse ståsteder har Europa vært en del av verden hvor mange som har blitt forfulgt for sine aktiviteter på disse områdene har søkt seg til. Europa har vært en frihavn for politisk og religiøst forfulgte.  Det er bra. Problemet er at det som gjorde Europa til denne frihavnen er ikke nødvendigvis lett å håndtere. For vi har her noe som holdes hellig over alt annet: ytringsfrihet. frihet til å ytre, -politisk, religiøst, kunstnerisk.  På samme måte som noen ble støtt av Mykle og Life of Brian, blir nå noen støtt av ytringer som vi har måttet venne oss til å respektere og akseptere.

Da kommer spørsmålet: fordi noen opplever seg krenket av ytringer skal de da ikke fremsettes?  Hvor går grensen for vår ytringsfrihet? Ved enkeltmenneskers eller gruppers følelser, politiske ståsteder, religion, eller ved lovverket?

Nå er det ikke alltid slik at selv om det er lov er det nødvendigvis klokt eller nødvendig, men hvem skal i så fall gjøre den vurderingen? Hvem har rett til å pålegge andre å begrense deres lovlige ytringer fordi de føler seg støtt? Grupper som er mange og sterke nok til å målbære denne opplevde krenkelsen, eller har vi alle denne retten? Skal vi ha et samfunn hvor ingen skal føle seg krenket av andres ytringer, eller er denne retten forbeholdt noen utvalgte? Skal vi  vi lage et minste multiplum av hva som det er greit å ytre seg om?

Det siste kan bli et temmelig trangt samfunn.

Eller er det sånn at prisen en betaler for å leve i et demokrati med ytringsfrihet for alle at dersom det er ytringer en ikke liker, eller føler seg krenket av, er den eneste en kan kreve selvsensur fra seg selv?
At en faktisk må lære seg å forholde seg til at ikke alle ytrer seg på måter alle liker?
At dette er en rett som er grunlaget for alle andre rettigheter i et multikulturelt samfunn?
At alle som ønsker å benytte seg av sin rett til å ytre sine meninger må gi den samme retten til alle andre, så lenge ytringen er innenfor lovverket?

Er det å prøve å pålegge selvsensur, snakke om ytringsansvar, og at ytringer ikke skal krenke en farlig måte å innsnevre ytringsrommet?

Etter hvert som vi blir mer global og jo mer multikulturell vi blir, jo mer krevende blir denne øvelsen, - ytringsfrihet. Men er det slik at når den blir mer utfordrende, så blir den også viktigere? Hvordan skal vi håndtere alternativet? Vil vi ha et samfunn hvor noens oppfatninger skal legge begrensinger på andres ytringer og kunstuttrykk?

Ytringsfrihet er enkelt når vi alle er enige og ytringer ikke gjør vondt. Det er når ytringene gjør vondt at vi ser hvor mye Voltaires ord er verdt.