Er det vi definerer som god læring og god kunnskap en fast, uforanderlig størrelse, slik kjemiske formler og matematiske beregninger er, eller er dette mer komplekst? Er det slik at kunnskap og kompetanse, og dermed læring er konstekstuelt? I klassikeren Oralty and Literacy tar Walter J. Ong for seg forskjellen i hvordan mennesker fra pre-litterære samfunn er forskjellig fra mennesker i litterære samfunn, og hvordan overgangen til skrift påvirker hjernene våre, kunnskapen vår.
Et ofte brukt bilde er sitatet fra Henry G. Ford om at hvis en hadde spurt folk om hva de ville ha hadde de ønsket seg en raskere hest, men han ga dem bil. Gjør tankeeksperimentet: hvordan forklarer du konseptet hest til en som aldri har sett noe annet enn biler? Er en hest en bil uten hjul som spiser gress i stedet for bensin, eller er hest noe kvalitativt annerledes?
Ong hevder at det er omtrent umulig å forklare pre-litterær kunnskap og tankegang til en som er del av det litterære regimet. Det preger oss så sterkt at vi klarer ikke tenke utenfor de rammene.
Gjennomlever vi tilsvarende endringer nå? Er læring i den digitale tidlsalder like fundamental som overgangen til skrift var? Er det sånn at når vi måler læring i den digitale ramme, at våre modeller fra den Gutenberske tidsalder kommer til kort? Har vi strategier for å forholde oss dette læringsuniverset? Når forskere viser til at elever husker lite av alt det de googler, er det fordi de googler, eller er det fordi de i dag leser så uendelig mye mer informasjon enn i det pre-digitale regimet? Det er mer informasjon i en utgave av New York Times enn det et menneske på 1800-tallet leste i et helt liv. Når internet "forstyrrer" "undervisningen" er det undervisningen eller internet det er noe galt med?
Det heter seg at dersom en kun har en hammer ser en spiker over alt. Er det slik at de som tenker læring har for få verktøy i verktøykassen sin? Kan en montere glassvegger med hammer og spiker?
Jeg bruker internet aktivt i min læring. Jeg kan overhodet ikke basere meg kun på den kunnskap og kompetanse jeg har tilegnet meg i det formelle utdanningssystemet. Ja, den har sin verdi, men er ikke nok. Jeg må være en livslang lærende. Men jeg kan ikke tilbringe tiden med å gå tilbake til det formelle utdanningssystemet eller på etter- og videreutdanningskurs. Delvis skyldes det at den kompetansen jeg trenger ikke finnes i det institusjonaliserte systemet, delvis kostandene (for meg og eventuelt min arbeidsgiver), ikke har jeg tid til det, og delvis fordi jeg ikke lærer slik.
Min læring finner jeg i mitt personlige læringsnettverk: det er i det digitale rom, på møter og konferanser, i samtaler, i mine egne refleksjoner, bøker, prøving og feiling, samarbeid, deling, etc. I det hele tatt har jeg en rekke verktøy i min verktøykasse som jeg bruker for å ha topp kunnskap og innsikt i mine kompetanseområder. Hvordan kan dette måles? Hvem skal måle dette? Hva er kriteriene for "måloppnåelse".
Jeg vet at uten mitt personlige læringsnettverk som befinner seg i det digitale rom, på internet, som finnes på grunn av andres rause deling av deres og andre kunnskap hadde jeg aldri hatt den kunnskap og kompetanse jeg har. Jeg håper at jeg med min deling, av eget og andres arbeid, kan bidra på tilsvarende måte til andres læring. Dette er en annen måte å lære på, en måte som vi alle vil måtte forholde oss til i det fremtidige læringssamfunnet. Bør ikke våre elever lære det allerede i skolen, og benytte disse strategiene på en god måte?
Hva er alternativet?
Kan vi fortsette å la store deler av utdanningssystemet befinne seg i den pre-digitale tidsalder fordi noen opplever at det digitale utfordrer det analoge? Har Norge råd til det? Tør vi det? Skal vi holde den analoge fanen høyt mens vi går ned for fulle seil?
Ja, ikt er ingen universalmedisin. Det er ikke slik at ikt brukt ukritisk gir gode resultater. Vi må lære å variere våre metoder og verktøy, og det innebærer nok også å endre praksis. Det er ikke slik som de så for seg på bildet under, at informasjon og kunnskap kan gis intravenøst via maskiner til elevene. De som trodde det vil bli skuffet. Ja, det er like galt å ukritisk tro at ikt er løsningen på alt som å ikke utnytte det der det er hensiktsmessig. Vi må ha en rikt utstyrt verktøykasse, som også inneholder fysisk aktivitet, kunst, lek, diskusjon, ustrukturert tid, refleksjon. Riktig bruk av ikt kan frigjøre tid og rom for slikt.
No comments:
Post a Comment