Thursday, January 10, 2013

Hvem er skolen til for?

Det som er kjekt med sosiale medier er de diskusjonene som oppstår. De gir innsikt og refleksjoner. Jeg er veldig klar på at jeg synes bruk og implementering av ikt har kommet for kort i skolen. Jeg er likevel ikke blind for utfordringene knyttet til det.

Nå er det sånn at det ofte er vanskelig å se skogen for bare trær, og står en midt i en krevende hverdag er det denne man ser. Jeg er i den priviligerte situasjon at jeg får meg mange læreres praksis med bruk av ikt i undervisningen.  Jeg får se hvordan det faktisk kan gjøres. Det gjør frustrasjonen min desto større, og gir tilsvarende utålmodighet, fordi jeg bekymrer meg for digitale skiller.  Skiller mellom dem som har lærere, og går på skoler, hvor dette tas alvorlig, og dem som ikke gjør. Og det som gjør dette enda verre er at dette rammer de svakeste hardest.  Dem lærerne skyver forran seg når de vil ha pcer ut av klasserommene. Dem som ikke har disiplin, kunnskap og kompetanse til å bruke de kraftige digitale verktøyene til læring, men bruker dem til distraksjon. Nettopp disse elevene bør ikke overlates til seg selv og sin manglende digitale kompetanse, men lære hvordan de kan utnytte ikt for læring.

Vi er midt i en revolusjon, vi er inne i tider med endring. Det gjør vondt, det er ikke lett, og ingen har fasiten enda på hvordan dette vil se ut om 5-10-15 år. Men vi kan ikke la være å gjøre noe av den grunn. Ikt er en så fundamental del av vår hverdag, det preger oss på måter det er vanskelig å begripe.  Ikt er også sånn at det er gjennom bruk en skaffer seg erfaringer og kompetanse.  På samme måte som en må skrive for å lære seg lære gjennom skrift, må en bruke ikt for læring for kunne utnytte dette verktøyet for læring. Det er ingen annen måte. Læring med ikt er ikke det samme som læring med bøker. Dersom det var, eller dersom det brukes slik, forstår jeg godt dem som vil hive ut pcer.

Heldigvis er det mye god praksis og mange dyktige lærere i sving med å utvikle og benytte god praksis med digitale medier i skolen.  Deres erfaringer er viktig ikke forblir i deres klasserom, men deles og vises frem. Når jeg jobbet som prosjektleder for Den digitale skole i Hordaland fylkeskommune tok jeg initiativ til konferansen Dei gode døma, som nettopp skulle gjøre det: dele erfaringer og praksis (denne strategien har jeg fulgt opp i min nåværende jobb blant annet gjennom konferansene BI2020 og Disruptive Education 2012). Det ble godt mottatt av lærerne i HFK. For min erfaring er ikke at lærerne ikke vil, men de er usikre på hvordan.  Gjennom å dele kan alle utvikle god praksis. Ved å lytte til dem som får dette til kan andre få inspirasjon til å finne sin vei.

Skolen skårer dårlig på å være en lærende organisasjon.  Kanskje kan dette være et område hvor dette blir en naturlig del? Jeg har ikke svarene, ingen har.  Men jeg har mange spørsmål: ett av dem er: hvordan utnytte ikt for læring i 2013 og fremover. Dette må vi finne ut av sammen, dele erfaringer, utfordringer, frustrasjoner, muligheter, idéer, løsninger. Det er bare en ting vi ikke kan gjøre: vi kan ikke tro at selvom de unge kan mye som ikke læreren kan, kan skolen overlate dette til elevene. Noen vil fikse det, men de fleste vil trenge hjelp og veiledning.   Problemene forsvinner ikke om en jobber analogt i skolen.  Kanskje vil læreren få en lettere hverdag, uten elever som er i cyberspace, men hva med elevene?  Har de lært nettkontroll, selvdisiplin, nettiquette, å bruke digitale verktøy for læring, kildekritikk, etc av det?

5 comments:

Rune Bjørnerås said...

Dette er godt å lese. Jeg tror det er svært sentralt det du sier i de siste setningene dine. Hvis ikke elevene så ofte som mulig skal få anledning til å øve seg i å håndtere digitale verktøy og muligheter i skolen (med de utfordringene med surr, spilling og distraksjon det fører med seg) - hvor skal de gjøre det? I leksetiden hjemme? Hvilken annen arena enn skolen er bedre egnet?

I utviklingen vi er inne i tror jeg elever (og voksne) trenger vi evne til å jobbe godt og lære godt på tross av myriaden av muligheter, fristelser, tidstyver og distraksjoner vi står overfor. Det betyr at vi må øve på det.

Lektor Melby said...

"Skolen skårer dårlig på å være en lærende organisasjon" skriver June. Må innrømme at tanken har streifet meg noen ganger. Men bortsett fra i mine egne tankesreif, hvor finner vi dokumentasjon på at det er slik? Hvor er forskningen, analysene, - ja hvor er de gode bevisene - på at det er mer enn mine egne tankestreif i møte med dine på din blogg? Har du noen referanser?

June Breivik said...

@Rune: takk for kommentar. Ja, øvelse pleier jo å gjøre mester :)

@lektor Melbye: ja, jeg har sett undersøkelser på dette. Mine påstander har sin bakgrunn i kompetanseberetningen fra 2003 hvor Inntrykket var at skoler i noe mindre grad enn andre virksomheter er lærende organisasjoner. En av konklusjonene var at medarbeiderne i undervisningssektoren hadde noe svakere lærevilkår enn man kunne forvente

Oystein said...

Når det gjelder læring blant skolens ansatte finnes det en studie fra rundt 2007gjort av Universitetet i Oslo som sammenligner ulike profesjonsgruppers tilgang til og bruk av skreddersydde kunnskapsressurser (har ikke ref for hånden). I denne studien kommer det fram at lærere i mindre grad enn revisorer, sykepleiere og ingeniører bruker slike kilder. Det er et apropos til det June skriver om i innlegget sitt.

June Breivik said...

Takk, Øystein.