Hvem er skolen til for?

Det som er kjekt med sosiale medier er de diskusjonene som oppstår. De gir innsikt og refleksjoner. Jeg er veldig klar på at jeg synes bruk og implementering av ikt har kommet for kort i skolen. Jeg er likevel ikke blind for utfordringene knyttet til det.

Nå er det sånn at det ofte er vanskelig å se skogen for bare trær, og står en midt i en krevende hverdag er det denne man ser. Jeg er i den priviligerte situasjon at jeg får meg mange læreres praksis med bruk av ikt i undervisningen.  Jeg får se hvordan det faktisk kan gjøres. Det gjør frustrasjonen min desto større, og gir tilsvarende utålmodighet, fordi jeg bekymrer meg for digitale skiller.  Skiller mellom dem som har lærere, og går på skoler, hvor dette tas alvorlig, og dem som ikke gjør. Og det som gjør dette enda verre er at dette rammer de svakeste hardest.  Dem lærerne skyver forran seg når de vil ha pcer ut av klasserommene. Dem som ikke har disiplin, kunnskap og kompetanse til å bruke de kraftige digitale verktøyene til læring, men bruker dem til distraksjon. Nettopp disse elevene bør ikke overlates til seg selv og sin manglende digitale kompetanse, men lære hvordan de kan utnytte ikt for læring.

Vi er midt i en revolusjon, vi er inne i tider med endring. Det gjør vondt, det er ikke lett, og ingen har fasiten enda på hvordan dette vil se ut om 5-10-15 år. Men vi kan ikke la være å gjøre noe av den grunn. Ikt er en så fundamental del av vår hverdag, det preger oss på måter det er vanskelig å begripe.  Ikt er også sånn at det er gjennom bruk en skaffer seg erfaringer og kompetanse.  På samme måte som en må skrive for å lære seg lære gjennom skrift, må en bruke ikt for læring for kunne utnytte dette verktøyet for læring. Det er ingen annen måte. Læring med ikt er ikke det samme som læring med bøker. Dersom det var, eller dersom det brukes slik, forstår jeg godt dem som vil hive ut pcer.

Heldigvis er det mye god praksis og mange dyktige lærere i sving med å utvikle og benytte god praksis med digitale medier i skolen.  Deres erfaringer er viktig ikke forblir i deres klasserom, men deles og vises frem. Når jeg jobbet som prosjektleder for Den digitale skole i Hordaland fylkeskommune tok jeg initiativ til konferansen Dei gode døma, som nettopp skulle gjøre det: dele erfaringer og praksis (denne strategien har jeg fulgt opp i min nåværende jobb blant annet gjennom konferansene BI2020 og Disruptive Education 2012). Det ble godt mottatt av lærerne i HFK. For min erfaring er ikke at lærerne ikke vil, men de er usikre på hvordan.  Gjennom å dele kan alle utvikle god praksis. Ved å lytte til dem som får dette til kan andre få inspirasjon til å finne sin vei.

Skolen skårer dårlig på å være en lærende organisasjon.  Kanskje kan dette være et område hvor dette blir en naturlig del? Jeg har ikke svarene, ingen har.  Men jeg har mange spørsmål: ett av dem er: hvordan utnytte ikt for læring i 2013 og fremover. Dette må vi finne ut av sammen, dele erfaringer, utfordringer, frustrasjoner, muligheter, idéer, løsninger. Det er bare en ting vi ikke kan gjøre: vi kan ikke tro at selvom de unge kan mye som ikke læreren kan, kan skolen overlate dette til elevene. Noen vil fikse det, men de fleste vil trenge hjelp og veiledning.   Problemene forsvinner ikke om en jobber analogt i skolen.  Kanskje vil læreren få en lettere hverdag, uten elever som er i cyberspace, men hva med elevene?  Har de lært nettkontroll, selvdisiplin, nettiquette, å bruke digitale verktøy for læring, kildekritikk, etc av det?