Er vi skoleblinde? Hvorfor vil digitalt innfødte ha bøker i skolen?

Vi har debatten som går om digitalt innfødte vs digitale imigranter.  Jeg er tilhenger av begrepet digitalt innfødte, av grunner jeg tidligere har utbroderte på bloggen her. De digitalt innfødte vet ikke nødvendigvis at de er innfødte. Når vi ser oppslag som dette: Elevene krevde papirbøkene tilbake, Læremidler, Elever sliter på skole uten skolebøker, Digitale prøvekaniner krevde å få bøkene tilbake
tar mange det til inntekt for at bøker er best og selv de såkalt digitalt innfødte, elevene, vil ha bøkene.

Men hva er premissene? Det er utrolig mange spørsmål som ikke stilles, men som ligger implisitt og usynlig i disse debattene. Dette er kjent innen psykologien som inattention blindness. Dette er et naturlig trekk ved alle mennesker: hjernen vår siler til en hver tid hvilken informasjon den tar inn. Dette er en prosess som begynner det øyeblikket vi blir født, noen mener det skjer allerede i mors liv.  Det er en kontinuerlig prosess hvor vi a: stimulerer og utvikler deler av hjernen vår, og legger andre deler brakk.  Språk er et godt eksempel.  Alle nyfødte kan lære å snakke hvilket som helst språk flytende, i voksen alder har vi mistet evnen til å høre og produsere enkelte lyder som er sentral i språk vi ikke kan. b. vi siler til enhver tid inn inntrykkene i omgivelsene våre, vi tror vi objektivt ser alt, men vi gjør det ikke. Det beste eksempelet er hvis du er i en samtale med en person i et rom med mange mennesker, og så sier noen navnet ditt.  Selvom det pågår mange samtaler, og du var opptatt i en annen samtale rettes hele ditt fokus på samtalen hvor navnet ditt ble nevnt.

Dette er bare en lett og overfladisk beskrivelse av hvordan hjernen vår lager bokser og siler informasjon i forhold til dem. Disse mekanismene gjør at vi blir blinde for våre bakhodemodeller. Vi lager oss paradigmer vi fortolker verden gjennom og disse paradigmene blir usynlige sannheter frem til ett nytt paradigme gjør seg gjeldende.   Gjennom vårt språk og våre handlinger internaliserer og reproduserer vi disse paradigmene i nye generasjoner som en del av sosialiseringsprosessen, og vi er ikke klar over at vi gjør det.  Som vist i denne videoen.




Hva har så dette med ikt og skole å gjøre? Poenget er at vi har noen idéer om hva som er utdanning som vi bygger opplæringen rundt og som er udiskutabelt, og som ligger der mer eller mindre ubevisst når vi vurderer hva vi gjør og hva vi benytter oss av i utdanning. Det er noen premisser:

Læring er vanskelig – hardt arbeid

Læring er ikke lek og moro

Læring skjer på skolen mellom 8 og 15

Skjer i 190 av årets 365 dager

Lekser fremmer læring

Læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring

Læring må styres og struktureres

Pensum

Lærebøker

Klasser
Skolebygg

Læreren er den som har kunnskapen

Skille teori og praktiske fag

Eksamen bevis på at læring har funnet sted.

På bakgrunn av disse premissene har vi laget det tidligere utdanningsminister Kristin Clemmet kalte ett-talls tyranniet, og som hun prøvde å løse opp ved å oppheve klassebegrepet: en lærer, en klasse, ett fag, en time.  Når vi da får inn løsninger (oppheving av klassebegrepet og online datamaskiner) som utfordrer disse modellene blir vi usikre.  Vi vet ikke helt hvordan håndtere. Så i stedet for å se på modellene våre legger vi skylden på dette nye og går tilbake til det kjente og kjære, -  klasser og bøker. Da blir det slik Clayton Christensen sier at måten vi har innført ikt i skolen er fullstendig logisk, fullstendig forutsigbart, - og fullstendig feil.  Ikt er innført i skoleverket generelt som sustaining - bevarende/underbyggende teknologi, og vi våger ikke være disruptive, slik presseoppslagene fra Bergen, og Nordahl Grieg videregående skole viser. Paradokset er jo at "alle", både politikere, næringsliv og presse, er enige om at etter oljen er det kunnskap, entreprenørskap, innovasjon og ny teknologi som skal bli levebrødet vårt.  Men skoler som tar dette på alvor blir kritisert for å gjøre elevene til prøvekaniner, og hyllet for at det "tar til vett" når de går "tilbake" til gamle, kjente løsninger (nå har ikke NG vgs gjort det da, de fortsetter sin innovative linje). 

Andre ting som ikke passer inn i denne modellen er lek, ustrukturert aktivitet og uteskole. Det skjer ikke læring i disse situasjonene med mindre de er klart organisert av den voksne med klare, målbare læringsmål. 

I en analog verden hvor det var viktig med reproduksjon av informasjon og kunnskap var denne modellen funksjonell, men verden utenfor skolen har endret seg. Når skal modellene skolen bygges på tas opp til vurdering? Det digitale univers blir klemt inn i et analogt paradigme  - det er ikke bærekraftig. Lærere blir oppgitt og frustrerte og elevene går glipp av viktig kunnskap og kompetanse.  

Modellene overfører vi til våre barn. Selvom de lever i en digital verden, blir de selv delvis blind for hvor digitale de er, de kjenner jo ikke det analoge alternativet, og delvis adopterer de de eksisterende modeller for hva som er den gode skole, og det negative synet på ikt som skolen (og pressen) formidler.   De har ikke gode alternative praksiser med digitale verktøy å sammenligne med.

(Hvor sterkt og hvor tidlig barn internaliserer disse modellene har mange foreldre erfart når deres håpefulle 5-6 åring begynte i første klasse etter 6-årsrefomen (senket skolealder), og barna klaget på at de trodde de skulle lære noe på skolen, men det var jo bare lek.  Skolen levde ikke opp til deres forventninger om skole)

Disse praksisene kommer ikke av seg selv. Det Gutenberske univers, som dagens skole er sentrert rundt, har hatt flere hundre år på å utvikle seg. Det er lagt ned millioner av timer i praksis og forskning på å utvikle og perfeksjonere denne modellen. Det er ikke sånn at vi bare kan knipse med fingrene og så har vi den gode digitale skole, spesielt ikke om det som er den gode digitale skole bryter med våre forventninger og bakhodemodeller. Dersom innføring av ikt snarere utfordrer enn bygger opp under hva vi anser som god skole er det ikt og ikke modellene det blir ansett å være noe galt med. Dette synet deler den oppvoksende slekt. 

Hvor tålmodig er vi?  Hvor kreative er vi? Hvor innovative er vi? Kan vi stå igjen på stasjonen mens det digitale toget kjører fra oss, eller skal vi hive oss på, med alle de humper som er på veien?  Torry Pedersen sa på Disruptive Education 2012 at de har prøvd mye, gjort masse feil, men det de hadde lykkes med tjente de utrolig mye penger på.  Må det ikke være sånn i skolen også? For å finne de virkelig gode løsningene må vi prøve mye som ikke virker så bra? Vurdere og ta lærdom?