Christensen og Eyring tar i første rekke for seg amerikanske universiteter, men siden de er blant verdens beste, og modeller for mange andre lands universiteter gjelder nok mye av det samme her på berget og. Christensen og Eyring er opptatt av hvordan prisen for en grad har gått opp, mye mer enn prisstigningen, mens verdien har gått ned. Det vil si at den lønnsmessige uttellingen for en grad er mindre i dag enn for 20 år siden. De sier at sett gjennom et et disruptiv innovation perspektiv står universitene ved et kritisk veikryss. De er selv skyld i sine vansker.
"In the spirit of honoring tradition universities hang on to past practices to the point of imperiling their futures. When reduced budgets force them to cut costs, they trim, but hardly make hard tradeoff. Nor do they readily reinvent their curricula to better prepare students for their increasing demands for the world of work. Paradoxially, they respond to economic downturn by raising prices...It is as if universities do not care about what is going on around them and how they are percieved".
Christensen og Eyring skriver om hvordan høyere utdanning gjennom generasjoner har vært fritatt fra å bli utfordret av distuprtive nyvinninger. Dette skyldes flere faktorer: som den prestisje høyere utdanning har i markedet, og hvor kvaliteten på produktet er vanskelig å måle. Fraværet av sammenlignbare måleverktøy for hva universitetene produserer for sine studenter, samt akkrediteringen: et system hvor representater fra etablerte univeriteter med jevne mellomrom gir vurderinger av etablerte institusjoner og "would-be newcommers". I denne prosessen har de en tendens til å benytte praksisstandarder fra sine egne institusjoner.
De påpeker og at en viktig grunn for manglende disruption i høyere utdanning har vært fraværet av disruptiv teknologi. Den teknologien som har vært tatt inn i universitetene har stort sett understøttet den eksisterende undervisningsformen - forelesningen. Og finansieringen har vært sikret gjennom de offentlig skatteinnbetalingene.
Men som det påpekes, universitetenes praksis er en del av deres DNA. I større grad enn de fleste institusjoner er universitetene produkter av sin historie. Et universitet kan ikke gjøres mer effektivt kun ved å kutte i driftsbudsjettet like lite som en kjøtteter blir vegeterianer ved å begrense dens kjøttinntak. Det universitetene, i følge Christensen og Eyring, må gjøre er å selv ta grep, før noen andre gjør det for dem, ved å restrukturere sitt institusjonelle DNA fra innsiden og ut.
No comments:
Post a Comment