Sunday, August 7, 2011

Information literacy - digital literacy

Språk er en forunderlig ting - ord har makt og de ordene vi velger å bruke sier mye om oss og hvem vi er. Ord er ett speil av individ, samfunn og gruppe. De forener og skiller. I England defineres din klassetilhørighet ut fra hvilke betegnelser du bruker, kebabnorsk forteller at du lever i en flerkulturell kontekst. I mitt hode gjør de som snakker kebabnorsk det samme som generasjonen før har gjort med engelsk, som jeg i stor grad gjør: blander engelske ord og uttrykk inn i mitt norske språk. Ikke alle er like begeistret for den måten å "utvanne" språket på. På den ene siden skaper jeg avstand når jeg gjør det, for mitt ordvalg forutsetter at mottaker ikke bare forstår ordene, men og alle de kulturelle konotasjoner som ligger bak. Det er da ofte grunnen for valg av "låneord og begreper". For språk er så mye mer enn ord. Bak ett ord ligger det et kulturelt univers. Ta ordet: ytringsansvar. Et ord med en helt annen betydning i dag enn for noen uker siden, men et ord som all bør ta inn over seg. I vår digitale tidsalder spres nemlig vårt ord på en måte vi ikke helt forstår enda. The World Wide Web fyller i disse dager 20 år. 20 år siden den første websiden ble publisert. Jeg tror vi skal stoppe opp og tenke over det faktum. Det betyr at de fleste som jobber som lærere og forelesere i dag har gjennomført sin utdannelse i en tid uten internet. På 20 år har denne teknologiske nyvinningen endret en hel generasjon og skapt noen formidable generasjonskløfter. For det er snakk om juv. For ikke bare har ungdommen endret seg, samfunnet har endret seg, med konsekvenser vi ikke helt forstår enda.

Prenettgenerasjonen forstår ikke de unges forhold til teknologi og hva det betyr for dem. De harsellerer med denne og kaller de unge nettavhengige om de får abstinenser av en uke offline, men ser ikke sin egen reaksjon om de må være en uke uten nyheter, aviser, fjernsyn og bøker. Fordi det er så nytt enda, forstår vi ikke alle implikasjonene. Noe jeg mange ganger har tenkt å skrive et eget blogginnlegg om, men ikke kommet så langt. Kanskje det kommer, men det er en grunn for at det er lettere å si noe om kostnader og konsekvenser av å investere i en ny vei enn en IT-investering.

Dette nettet har gitt oss mange nye ord, som rommer mange begreper. For noen er det ord med lite innhold og mening, for andre ord med et helt univers av betydning, for atter andre ord som betyr noe helt annet enn det de faktisk betyr. Dette siste er viktig, spesielt i skolen. For i skolen møtes disse to generasjonene - prenett og netgen - og prenett skal lære opp netgen til å manøvere og forberede seg på en verden de på mange måter ikke selv forstår og behersker. De unge mangler erfaring, kunnskap og visdom, det de kan er å være på innsiden av en annen virkelighet enn sine foresatte. Hva skjer om de da utstyres med verktøy og modeller for et annet samfunn enn det de er på innsiden av? Hvilke konsekvenser har dette - på mange plan?

Engelsk er et herlig språk, på mange måter kaotisk, det vet alle som prøver å lære gamatikalske regler. Til tross for dette har engelsk blitt verdensspråk nr. 1. Engelsk er vel det nærmeste vi kommer et flerkulturelt språk, det er et språk som rått tar opp i seg ord fra andre språk og gjør dem til en del av det linguistiske felleskap. Engelsk har blant annet mange ord med norsk opprinnelse. På grunn av denne kvaliteten ved det engelske språk er det hele tiden i utvikling, nye ord og begreper utvikles etterhvert som samfunnet utvikler seg, og engelsk er det språket med flest ord. Et faktum som gjør det at engelske ord og uttrykk kan være vanskelige å oversette. Et av de mest krevende ord er serendipity. Men det er mange flere.

Ta ordet literacy. Hva er det norske ordet for literacy? I et prenett samfunn kanskje lettere å definere enn i det globale informasjonssamfunnet. Information literacy, digital literacy. Er digital kompetanse det samme som digital literacy? Hva da med digital competency?

Når en bruker begrepet literacy brukes det av den grunn ofte uoversatt, fordi det rommer så mye og en må bruke mange ord for å favne noe av begrepet. Og en må forstå det.

Jeg har tenkt mye på dette med digital kompetanse i skolen. (jeg vil bruke det i stedet for literacy der det passer i teksten videre, siden dette begrepet brukes i vår læreplan). Vi monitorerer elevenes digitale kompetanse, men vi har ingen kunnskap om lærernes digitale kompetanse. Ja, vi tilbyr kurs, ja, vi forventer at utdannete lærere kan dette, men kan de det? Vet de hva digital kompetanse er? Vet de hvordan gi elevene digtal kompetanse. Og innehar de selv de nødvendige kunnskaper og ferdigheter? og ikke minst holdninger?

Jeg tilbringer en del tid på nett (surprise ;) ), jeg anser meg selv ikke spesielt tech savy, på en skala fra 1 -10 vil jeg i beste fall gi meg selv en 5, kanskje 4. Jeg kan en del, men vet og at det er veldig mye jeg ikke kan. I dag kreves det så mye å komme høyt opp på skalen, ikke bare av kompetanse, men og å holde seg oppdatert, for utviklingen går så fort. Men mitt mål er da heller ikke å være den som kan mest. Jeg er sosiolog, jeg er mer interessert i hva dette betyr for samfunnet vårt, og oss som individer i samfunnet. Det som jeg kanskje synes er det aller viktigste er at digital kompetanse er et "state of mind", det er holdninger og mentale forestillinger. Den viktigste er "Share or Die". I dette universet som utvikler seg så fort, som har et slikt enormt informasjonstilfang, som er så komplekst og hvor alt henger sammen med alt, klarer jeg dette ikke bare basert på meg selv. Jeg er fullstendig avhengig av andres raushet og deling. At andre deler sin kunnskap, kompetanse og informasjon med meg. Det jeg må kunne er å delta på disse delingsarenaene, skaffe meg tilgang til adekvate delingsarenaer og personer, kunne sortere, filtrere, lagre og bearbeide den informasjonen jeg skaffer meg. OG ikke minst: jeg må selv bidra i den kollektive kunnskapsdelingen. You are what you share.

Problemet er at vårt utdanningssystem legger opp til å utvikle stikk motsatt kompetanse, vi kaller det fusk og straffer elevene, selvom vi i alle festtaler snakker om samarbeidslæring. Og når elevene skal evalueres settes de i isolerte bobler for å "spy opp" hva de har tatt inn. (eksamen). Kompetansen deres blir målt mot noen kriterier utviklet i og for et prenettsamfunn, uten at disse kriteriene blir målt, kvalitessikret og testet mot ett globalt nettsamfunn. Fordi alle vi voksne er vokst opp og opplært i et prenettsamfunn er vi alle "enige" om at dette er gode, relevante, riktige kriterier, og når elevprestasjonene faller er det ikke kriteriene og systemet det er noe feil med, men elevene, og vi må stramme disse kriteriene enda tettere rundt ungdommen. Flere tester, strengere krav, mer av de harde fagene på en kjent måte (eksamen i matematikk uten hjelpemidler). Vi problematiserer ikke våre egne mentale bakhodemodeller. Vårt språk. Det verste, og kansje farligste, er at vi er så sterke og dominate i vår definering av virkeligheten, at de kommende generasjoner sosialiseres til å oppfatte vårt verdenbilde, de deler våre modeller og språk, og i stedet for å beherske og utnytte, og kunne manøvrere i sitt eget univers, nettsamfunnet, blir mange fremmedgjort fra dette. De som vil lykkes er dem som ikke har blitt fremmedgjort fra nettsamfunnet.

8 comments:

Oystein said...

Takk for interessant innlegg, June. Du tar opp sentrale utfordringer og spørsmålsstillinger på et område der det nok er lettere å stille spørsmål enn å komme opp med klare svar. Det er mange ting å kommentere her, jeg har valgt ut tre tema.

1. Digital literacy - digital kompetanse
Forholdet mellom digital literacy og digital kompetanse - for ikke å snakke om forholdet mellom ulike literacies - er det vi med røtter i de nordnorske egne kaller "støvelhav", det vil si et farvann det er vanskelig å navigere i. Da digital kompetanse som konsept kom opp i begynnelsen av det forrige tiåret var forholdet mellom digital kompetanse og digital literacy relativt avklart. De to konseptene betydde stort sett det samme. Deretter ble ting komplisert. Dette skyldes to forhold. For det første fikk vi i tiden etter at digital kompetanse dukket opp i det offentlige rom og ordskifte en gradvis glidning vekk fra digital kompetanse. Dette skjedde ikke over natten, men da læreplanene i Kunnskapsløftet ble utformet var digital kompetanse redusert til (vil noen mene) grunnleggende ferdigheter i bruk av digitale verktøy. Den andre grunnen til at landskapet ble mer komplisert er fremveksten av samtidige literacies - media literacy, information literacy, digital literacy. Ulike faggrupper - akademiske stammer - har fokusert på og fremmet ulike literacies som er delvis overlappende og delvis forskjellige fra hverandre. At dette virker forvirrende på den gemene hop har vel de akademiske stammer ikke trengt å bekymre seg om.

2. Ropet etter helthet og sammenheng
Du skriver om at utdanningssystemet legger opp til å utvikle stikk motsatt kompetanse. Motsatt av hva? Jeg synes det utsagnet isolert betraktet er vel unyansert, men du peker óg på noe vesentlig. Vi har ikke maktet å ha tilstrekkelig helhet og sammenheng (coherence) mellom ulike innsatselementer som må til for at utdanningssystemet utvikler de kompetanser som kreves i dagens og morgendagens samfunn. Når jeg sier det peker jeg ikke på noen enkelt aktør. Som system har vi ikke maktet å få til sammenheng læreplaner, lærerkompetanse og vurderingsformer. Det er lett å peke på nasjonale myndigheter, men jeg tror vi har en systemsvikt som nasjonale myndigheter alene ikke kan lastes for.

3. Prenettgenerasjonen versus nettgenerasjonen
Du postulerer at prenettgenerasjonen ikke forstår nettgenerasjonen. Er det så enkelt? Det kan nok virke slik når vi leser enkelte debatter som har foregått rundt bruk av sosiale medier i skolen, hjelpemidler ved eksamen etc. Det er også klinkende klart at de som jobber med nettgenerasjonen i skolen, først og fremst lærerne, må som en del av sin profesjonelle identitet og sitt profesjonelle virke bedrive tilstrekkelig omverdensanalyse til å forstå hvordan barn og unges bruk av mobile og nettbaserte teknologier foregår i ungdommenes liv, hvordan de påvirker holdninger, kulturell praksis og identetsdannelse og utprøving. Hvis ikke skolen makter det tror jeg (og det er du nok inne på - som subtekst) at skolen vil risikere økende legitimetetsproblemer både hos elever/studenter og deres foresatte.

June said...

Takk for svar Øystein. På bloggen her ei mitt lodd at svare. Jeg tenker høyt og spør.
Når det gjelder pkt. 1 er det komplekst, og krever mye dypere inngang enn jeg gjør her i mitt blogginnlegg.
Ang. pkt 2. Er kanskje upresis, men poenget mitt er at vi er opptatt av prosess og samhandling, men i våre evalueringsprosedyrer fremmer andre kompetanser. Jeg retter ikke kritikken min spesielt mot myndighetene, som skal ha kred for satsing på digital kompetanse, endring og utvikling av læreplaner og et reelt ønske om å utvikle utdanningen. Vi forholder oss her til lange tradisjoner og mentale kart og en rekke aktører.
Ang. pkt 3: nei, det er ikke så enkelt. Veldig mange lærere er veldig dyktige og gjør en kjempejobb, men igjen har vi, som du selv sier, en systemfeil. Dette er ikke et enkelt terreng. Jeg har i dette blogginnlegget ikke tatt alle nødvendige forbehold og nyanser, men pekt på sider som og er en del av bildet. Jeg gir ikke vinn på å beskive den hele og fulle sannhet :) og er glad for at dette ikke er tilfellet. Men det er en del av virkeligheten, og debatten i det offentlige rom. Og jeg blir trist når jeg hører argumentene igjen hos elevene.
Uansett, dette temaet er det viktig å debattere og se fra ulike sysnvinkler.

June said...

Dette er ikke noe særnorskt fenomen, så problemstillingene er ikke speielt rettet mot nasjoanle forhold. Dette innlegget viser da og at flere tenker i lignende baner:

http://opinionator.blogs.nytimes.com/2011/08/07/education-needs-a-digital-age-upgrade/

Oystein said...

Diskusjonen om literacies og kompetanse(r) er en perpetuum mobile. Siste års buzzword er jo 21st century skills. Vi burde kanskje fokusere mer på innholdet enn trylleordene og oppå der diskutere hvordan dagens læreplaner kan endres (ikke reform!!) for å møte fremtidens kompetansebehov.

Prenettgenerasjonen: Jeg tror vi ikke har klart å knekke kodene for hva slags kompetanseutvikling vi kan utvikle som gir effekt mht å minske kløft mellom prenettgen og nettgen. Men lærerne selv og deres organisasjoner MÅ på banen. Som Bjørn Eidsvåg sier - jeg kan ikke gå veien for deg.

June said...

At det er et bevegelig mål har du helt rett i, Øystein. Derfor er det viktig å ha et konstant fokus på dette området for det har ikke funnet sin endelige form.Det snakkes mye om reformtrøtthet i skolen, men jeg tror skoleverket, dets ansatte og dets organisasjoner må forholde seg til det faktum som verden rundt må forholde seg til: at det eneste konstante er endring.

Sven Olaf Brekke said...

Meget interessante refleksjoner og meningsutvekslinger. Jeg følger deg June svært langt på veg i de tanker du har innenfor feltet . Jeg er også enig med Øystein i at en må se på hva som kan endres for å få implementert digital kompetanse på en bedre måte enn det en i stor grad klarer i skolen i dag.. Jeg husker godt at jeg etter et innlegg fra Øystein på Lillestrømkonferansen i 2009 etterlyste nasjonale prøver i digital kompetanse. Jeg fikk en følelse av at dette var en kamp han hadde tapt, men det er mulig jeg tar feil? For meg er det i alle fall et tankekors at det området som jeg tror blir grundigst arbeidet med innenfor det digitale er Excel. Grunnen er enkel. Elevene får det på eksamen !

Øystein J said...

Når det gjelder spørsmålet om nasjonale prøver i digitale ferdigheter, Svein Olaf, er historien i grove trekk denne: I Stortingsmeldingen om kvalitet i skolen som i juni 2008 foreslo KD at man skulle vurdere slike prøver. I begynnelsen av 2009 (tror jeg) fikk Udir som et ledd i et større oppdrag om individvurdering i oppgave å vurdere spørsmålet. Vurderingen foreligger og ligger nok i KD. Der stopper akkurat det sporet.

Det som ellers har skjedd er at Oslo og Bergen har prøvd ut prøver i digital kompetanse, og Norge skal delta i den internasjonale undersøkelsen ICILS 2013.

Er dette et slag jeg har tapt? Nei, det er vel mer korrekt å si at dette er et slag jeg aldri tok. Jeg er nok ingen Don Quijote :) - bare av og til.

Nasjonale prøver (eller lignende) i digitale ferdigheter ville vært et viktig steg å ta for å "spikre fast" digitale ferdigheter. Nå er jeg redd at det opprinnelige forslaget vil støve bort i en kummerlig skuff, fordi KD ikke ønsker å komme med flere slike prøver som kan øke belastningen på skolen.

June said...

@Sven Olaf Brekke: takk for kommentar og innspill. Du etterlyser najonale prøver i digitale ferigheter og påpeker at Excell er et av de få områdene hvor dette blir målt. Ja, excell er jo et grunnleggende verktøy i matematikk, og således en integrert del av det faget. Jeg skal ikke begi meg ut på noen diskusjon om å synes hva som da måles: evne til å beherske excell, matematikkferdigheter, eller en mix.

Det jeg finner vanskelig med å måle digitale kompetanse er hva som skal måles, og i så fall hvor i skoleløpet. I forhold til lese og skriveopplæringen måler vi leseferdigheter som ord pr. min frem til elevene får en viss leshastighet. Under et visst antall ord pr minutt er ikke eleven funksjonlet lesedyktige, selvom de kan bokstavene og klarer å sette dem sammen til ord. Evne til å trekke ut mening og sammenheng er det som gjør dem funksjonelt lesedyktige. Ikke alle elever når dette nivået og går derfor ut av skolen som funksjonelt analfabeter, uten at det er målt, med mindre de er henvist til PPT for lese- og skrivevansker. På samme måte som lesing- og skriving, ved siden av å være en kompetanse i seg selv, er en indirekte kompetanse for andre faglige ferdigheter, og derav en basiskompetanse, er digital kompetanse det samme. Men en mye mer kompleks og sammenfaset kompetanse. Jeg tror kanskje det er noe av grunnen til at det forslaget ligger og støver ett eller annet sted.