Nye utfordringer

Det føles som om jeg har bursdag i dag. Etter at jeg annonserte her at jeg skifter beitemarker har jeg fått mange hyggelige gratulasjoner, både på blogg, Twitter og andre kanaler. En del kommentarer jeg har fått går på det faktum at jeg forlater et fagfelt som jeg har markert meg på og gitt en stemme. Et fagfelt hvor jeg har fått en plass og posisjon.  Jo, jeg har tenkt mye på det.  Jeg har gjennom min utdannelse, erfaring og interesse opparbeidet meg en viss kompetanse på området.  Engasjementet mitt for dette fagfeltet går lang tilbake.  Hovedfagsoppgaven min het ironisk nok: ”Fra perm til skjerm.  Om fremveksten av det postindustrielle informasjonssamfunnet.”  Oppgaven handlet om sammenhengen mellom teknologisk utvikling, kunnskapsutvikling og organisasjons-/samfunnsutvikling.  Et svært emne, og en omfattende oppgave.

Så hvorfor tar jeg da dette valget? Der er mange grunner, men en grunn er ganske så ideologisk forankret, og bunner i det fagfeltet jeg jobber med. Norsk skole er fylt med slike som meg: skoleflinke jenter som er vinnere innen det systemet, glir greit gjennom mange års utdannelse og rett tilbake til skolen, hvor vi reproduserer det univers vi selv behersker. Vi har liten erfaring (sommerjobb og jobb ved siden av studier teller ikke) fra andre deler av yrkeslivet.  Vi er heller ikke representative for elevmassen. Selvom de fleste av oss gjør en god og samvittighetsfull jobb, med de beste intensjoner, har vi en begrenset erfaring og innsikt. Stort sett lever vi relativt A4-liv, og mange av utfordringene elevene våre står overfor er akademiske øvelser for oss. Det er ingenting galt i noe av dette, og disse jentene gjør en god og verdifull jobb i norsk skole. Men miljøet blir for homogent. Alle har tilnærmet lik bakgrunn og gjennom kompetansekravene for tilsetting i skolen siles vi enda mer.

Jeg har alltid ment at vi i skolen burde åpne opp for flere yrkesgrupper og flere kompetanser. Ved en skole jeg jobbet ved hadde vi en barne- og undomsarbeiderlærling som hadde vært en temmelig umulius selv på skolen.  Han hadde en fantastisk evne til å ta seg av disse elevene som vi andre ikke nådde frem til.  Etter endt læretid traff jeg han igjen mens han var på perm fra militærtjeneste, og han fortalte at drømmen hans var å komme tilbake til vår skole som lærer.  Desverre gjorde han ikke det, noe som er et tap for skolen.  Han ville virkelig hatt noe å tilføre.

Jeg tror at i brytninger mellom “briller”, erfaringer og kulturer skjer nyskapning og utvikling.  Når vi blir utfordret på vårt verdensbilde skapes nye tanker. Ved å befinne seg i det samme miljøet hele tiden, med folk med relativt lik bakgrunn som deg selv og like meninger får du bare bekreftet deg selv. Derfor mener jeg det er sunt å ha noen års erfaring fra andre arenaer enn skolen, og tar vel nå konsekvensen av det synet.

Et annet er Digital skole.  Gjennom prosjektet har jeg kontakt i mange retninger.  Til tider kan jeg føle at vi står litt i stampe.  Jeg har en frykt for at vi repoduserer det analoge univers, holdninger og verdier i det digitale.  At vi ikke helt evner å se det nye og ta nye grep. OECD-rapporten som nettopp kom bekrefter vel det: bruk av digitale medier i skolen forsterker de skillene som allerede finnes der, til tross for våre intensjoner om det motsatte.

Mange av dem som skriver gode bøker på emnet kommer fra andre fagfelt enn utdanning. Jeg ser og at det skjer veldig mye spennende innen læring i næringslivet. Fremdeles er der for liten kontakt og gjensidig læring mellom skolen og næringslivet.  I en verden i så rask endring tror jeg vi må få til en endring her.   Ved selv å bli del av en annen sektor tror jeg at jeg kan lære noe nytt, få nye impulser og kanskje tilføre noe.  Læring, teknologi og utvikling er fremdeles min hjertesak, det er det jeg brenner for, og har ingen intensjoner om å slippe feltet.

Om jeg vet hva jeg gjør?  Nei, jeg gjør ikke det, men slik er det med utfordringer. Det er å tørre det ukjente.