Hånd vs tastatur - hva er best?

Så er de her igjen, undersøkelser som slakter bruk av pc og viser håndskriftens fortreffelighet fremfor tastaturet.  Siste tilskudd er denne:



To Remember a Lecture Better, Take Notes by Hand. 
Students do worse on quizzes when they use keyboards in class.




I følge undersøkelsen og publisert forskning gjør elevene det bedre på quizzer når de tar notater med penn og papir enn når de tar notater på tastatur. Men hva er det egentlig slike undersøkelser måler? Hva er premissene? I hvilken kontekst blir de fremført og hva er verdien av det som skjer i klasserommet? Undersøkelse på undersøkelse viser at læringseffekten av en forelesning i utgangspunktet er minimal. Vi husker i beste fall 10% av det vi hører på en forelesning.

Det er et kinesisk ordtak som sier følgende:

Jeg hører det og glemmer det. 

 Jeg ser det og husker det. 

 Jeg gjør det og forstår det.

Så hvis vi måler husk/minne fra en i utgangspunktet lite effektiv læringsmetode hva blir da resultatet? Og er det dette elevene skal lære? Å memorere? Er memorering sammenfallende med kompetanse eller er det passiv læring? I Facebook-gruppen The Lecture is dead skriver de:

Non-interactive lecture style lessons are an outdated method of teaching. Engaging pedagogy produces better academic outcomes and a richer, more pleasant learning environment. To have genuine student engagement the teacher must care about both the students and the subject, building mutual respect.

For som kineserne påpekte å lære innebærer aktivitet fra den lærendes side.  Forelesning er en oppfinnelse fra den tiden når det var begrenset tilgang på skriftlig materiale og elevene måtte notere ned stoffet selv. I dag har vi tilgang på så uendelig mange andre læringsmuligheter og læringsmateriell, hvorfor fortsetter vi med denne gamle modellen som tilhører en svunnen tid?  Kan vi ikke bruke teknologien til å frigjøre oss fra forelesningens begrensninger?  Det vil si forelesning som formidler av faktainformasjon som skal memoreres.

Å høre på engasjerte foredragsholdere for inspirasjon og nye ideer vil det fortsatt være rom for.  Den lærer som kan formidle engasjement og kunnskap til sine elever og tilhørere vil vi aldri utvikle oss vekk fra.  Like lite som vi sluttet å gå i teater etter at vi fikk kino. Phil Beadle påpeker behovet for en lærer som vekker engasjement hos de lærende.

Vi trenger en verktøykasse med mange verktøy.  Like lite som en hammer eller spikermaskin overflødiggjør hverandre, like lite overflødiggjør tastatur og håndskrift hverandre.

Skal vi ta den diskusjonen kan vi like godt dra inn ærverdige Sokrates som synes skrift i seg selv var noe tull:



"For this invention will produce forgetfulness in the minds of those who learn to use it, because they will not practice their memory. Their trust in writing, produced by external characters which are no part of themselves, will discourage the use of their own memory within them. You have invented an elixir not of memory, but of reminding; and you offer your pupils the appearance of wisdom, not true wisdom, for they will read many things without instruction and will therefore seem to know many things, when they are for the most part ignorant and hard to get along with, since they are not wise, but only appear wise."


Og kanskje hadde Sokrates rett.  Hans studenter husket nok kanskje bedre enn Platons studenter som tok håndskrevne notater, eller dagens studenter med sine tastaturer.  Men er målet memorerbar kunnskap?  I så fall får vi begynne å hive ut både skrivebøker og tastatur, og gå tilbake til Sokrates sin undervisningsmetode. Eller skal vi utnytte det vell av muligheter vi har og tilpasse læringen til elevene og ikke omvendt? Som denne artikkelen foreslår:

Og bare til orientering: jeg har forbrukt mange trær i form av skrivebøker hvor jeg har tatt håndskriftsnotater som jeg aldri har lest igjen, nettopp fordi den formuleringsprosessen hjalp meg i min memorering for eksamen. Så dette er ikke for å erklære håndskriften død. Men jeg jobber ikke slik i dag.

Quality Through Innovation

Quality through innovation er det ambisiøse navnet vi har valgt på en konferanse som går av stabelen ved Handelshøyskolen BI 13. oktober.

Bakgrunnen for konferansen er delvis at den markerer slutten på et treåring prosjekt:  Metodefag i fremtiden, hvor vi har hatt delfinansiering fra Norgesuniversitetet.  Vi vil presentere resultater fra dette prosjektet på konferansen.  Men vi har gjort mye med ved BI.  Gjennom 2012 gjennomførte vi et prosjekt kalt BI2020 som en anerkjennelse av et utdanningslandskap i endring og hvor vi prøvde å se inn i krystallkulen. Vi gjorde intervjuer, dro på studieturer og undersøkte mye av hva som rører seg.  Vi kom frem til tre ulike fremtidsscenarier for utdanning som vi kalte henholdvis:

Connect and share.
Dette er det online læringsuniverset som MOOC er en del av. Men det omfatter også en nettverkstankegang rundt læring.  I dette universet, i en verden hvor det er overflod av informasjon, kan ingen kunne alt men alle kan noe, og under mottoet: You are what you share, blir nettverkene større enn summen av individene.

Just in time learning.
Dette er mye knyttet til næringslivets behov. I stedet for en stor standardbase av kunnskap og informasjon som du kanskje kan få bruk for en gang, er læring knyttet til mer umiddelbare behov.  Dette omtales ofte som mikrolæring, og app-universet er en del av dette scenariet.

Branded learning
Dette er det scenariet som er mest likt dagens utdanningsmarked, hvor alumnifaktoren er viktig.  Hvor du har gått og hvem du kjenner er vel så viktig som den kunnskapen du har tilegnet deg. Men selv i dette scanarie må institusjonene utnytte de digitale mulighetene.  Studentene godtar ikke en kjedelig forelesning når de kan finne mye bedre forelesninger på nett.

Som en konsekvens av hva vi kom frem til i dette arbeidet har BI startet et eget pilotprogram, hvor ledelsen har lyst ut 6 millioner kroner i to runder for at vår faglige stab skal prøve ut ny teknologi med pedagogisk fokus.  Dette har resultert i 49 piloter. Noen av disse vil presenteres på konferansen.

Men som tittelen indikerer, piloter er spennende, det er også de teknologiske mulighetene.  Men hva med kvaliteten på alt det vi produserer?  Handelshøyskolen BI er akkreditert med det som omtales som Tripple Crown. Det har vi fått fordi vi legger stor vekt på kvaliteten i det vi gjør. Så også vår utvikling. Vi lever i en verden som utvikler seg i en rasende fart, og gårsdagens løsninger holder ikke mål i morgendagens samfunn, ei heller innen utdanning. Så gjennom innovasjon kan vi holde oppe kvalitetsfokuset. Dette vil vi fokusere på på vår konferanse.  Vi har fått to interessante internasjonale foredragsholdere til konferansen: Dr. Christian Stracke, som jobber med kvalitet i digitale læringsressurser. Han ser at det skjer mye mer på dette området blant asiatiske utdanningsinstitusjoner enn europeiske, og Dr. Alan Bruce.  Han holder til i Dublin, hvor store tech selskaper som Google og Facebook øker sin tilstedeværelse, og utfordrer våre tradisjonelle forestillinger om høyere utdanning.  De rekrutterer ikke etter formelle kvalifiksjoner, men potensiale.

Så vi tar denne debatten på BI 13. oktober og du er hjertelig velkommen til å delta. For de utdanningsinstitusjoner som ikke er i utvikling er i avvikling.

MOOC til Norge. MOOC utvalgets rapport.

For en uke siden ble NOU 2014:5. MOOC til Norge offentliggjort. Etter 10 måneders intensivt arbeid var resultatet der mellom to permer. Det har vært et interessant og lærerikt arbeid, men det viser også for et bevegelig mål MOOC er - for hva er MOOC egentlig? Er MOOC bare en anekjennelse fra "the establishment" om at online læring kan fungere?  Og hvordan er brøken mellom hva som kan flyttes digitalt og hva som skjer i møtet mellom mennesker? Hvordan er brøken mellom hva som kan læres i det digitale rom og hva som skjer på campus?  Er campus rette stedet for dette møtet, eller kan det flyttes til andre fysiske arenaer?  I den digitale tidsalder hva er egentlig utdanning?

I det predigitale samfunn var informasjon og dermed kunnskap en fysisk vare, og dermed underlagt knapphetens lover. Informasjon og kunnskap hadde lang holdbarhet. Derfor hadde det mening å drive en reproduktiv opplæring hvor fakta ble memorert og testet. Dette av den enkle grunn at det var fysisk umulig å ha et par professorer under den ene armen og ett par tusen bøker under den andre. I dag har vi ett par tusen professorer og millioner av bøker i lommene våre.


Informasjon og kunnskap er ferskvare.  Informasjonen i verden er underlagt loven om eksponentiell vekst, hvilket gjør at renesansemennesket for alltid er dødt - det er ikke lengre mulig å basere seg på memorerbar faktainformasjon.

Hva betyr dette for utdanning?  Har fenomenet MOOC tatt dette inn over seg? Eller er MOOC bare å levere det som allerede finnes på campus på nett, uten at de fysiske møteplassene er en del av tilbudet? For eksempel: hvorfor skal MOOCs ha "tradisjonell" eksamen, med signature track og kamerakontroll?

Hvordan lærer vi i det postindustrielle informasjonssamfunn?

Hva lærer vi i det postindustrielle informasjonssamfunn?

Spør en næringslivet hva de ser etter, ser de etter folk som kan både samarbeide og jobbe selvstendig, som kan finne kunnskap og som kan lære, som har gode etiske holdninger og kommunikasjonsevner, bare for å nevne noe.  Hvordan passer det inn med dagens utdanningsmodeller og MOOC diskusjonen?

Uansett hvilket utgangspunkt en har for utdanning, enten det er MOOC eller i jakten på drømmelæreren føler jeg at vi aldri kommer vekk fra "one-size-fits-all" tankegangen. Vi leter etter den ene gode universelle løsningen som passer alle.  Jeg føler at utdanning er preget av sovjetsystemets fem-årstankegang: i år lager vi sko i størrelse 38 - ops, den passet ikke alle, da endrer vi og lager sko i størrelse 39.  De føttene som ikke passer inn er det noe i veien med, og de må modereres og tilpasses. Det er utrolig å ha et system hvor fagplaner legges i mai, selv før en vet hvilke elever en har. Dette gjelder alle nivåer innen utdanning.

Jeg er ikke så interessert i "hvordan" diskusjonene, men mer i "hva".  Når vi diskuterer "hva", kommer "hvordan" som en naturlig konsekvens.  Klarer vi en slik diskusjon eller er vi så fastlåst i "hvordan" at "hva" blir ubehagelig støy?

Er MOOC fremtidens utdanningsmodell, eller bare en overgang mens vi venner oss til å forholde oss til digitale læringsarenaer?