MOOC til Norge. MOOC utvalgets rapport.

For en uke siden ble NOU 2014:5. MOOC til Norge offentliggjort. Etter 10 måneders intensivt arbeid var resultatet der mellom to permer. Det har vært et interessant og lærerikt arbeid, men det viser også for et bevegelig mål MOOC er - for hva er MOOC egentlig? Er MOOC bare en anekjennelse fra "the establishment" om at online læring kan fungere?  Og hvordan er brøken mellom hva som kan flyttes digitalt og hva som skjer i møtet mellom mennesker? Hvordan er brøken mellom hva som kan læres i det digitale rom og hva som skjer på campus?  Er campus rette stedet for dette møtet, eller kan det flyttes til andre fysiske arenaer?  I den digitale tidsalder hva er egentlig utdanning?

I det predigitale samfunn var informasjon og dermed kunnskap en fysisk vare, og dermed underlagt knapphetens lover. Informasjon og kunnskap hadde lang holdbarhet. Derfor hadde det mening å drive en reproduktiv opplæring hvor fakta ble memorert og testet. Dette av den enkle grunn at det var fysisk umulig å ha et par professorer under den ene armen og ett par tusen bøker under den andre. I dag har vi ett par tusen professorer og millioner av bøker i lommene våre.


Informasjon og kunnskap er ferskvare.  Informasjonen i verden er underlagt loven om eksponentiell vekst, hvilket gjør at renesansemennesket for alltid er dødt - det er ikke lengre mulig å basere seg på memorerbar faktainformasjon.

Hva betyr dette for utdanning?  Har fenomenet MOOC tatt dette inn over seg? Eller er MOOC bare å levere det som allerede finnes på campus på nett, uten at de fysiske møteplassene er en del av tilbudet? For eksempel: hvorfor skal MOOCs ha "tradisjonell" eksamen, med signature track og kamerakontroll?

Hvordan lærer vi i det postindustrielle informasjonssamfunn?

Hva lærer vi i det postindustrielle informasjonssamfunn?

Spør en næringslivet hva de ser etter, ser de etter folk som kan både samarbeide og jobbe selvstendig, som kan finne kunnskap og som kan lære, som har gode etiske holdninger og kommunikasjonsevner, bare for å nevne noe.  Hvordan passer det inn med dagens utdanningsmodeller og MOOC diskusjonen?

Uansett hvilket utgangspunkt en har for utdanning, enten det er MOOC eller i jakten på drømmelæreren føler jeg at vi aldri kommer vekk fra "one-size-fits-all" tankegangen. Vi leter etter den ene gode universelle løsningen som passer alle.  Jeg føler at utdanning er preget av sovjetsystemets fem-årstankegang: i år lager vi sko i størrelse 38 - ops, den passet ikke alle, da endrer vi og lager sko i størrelse 39.  De føttene som ikke passer inn er det noe i veien med, og de må modereres og tilpasses. Det er utrolig å ha et system hvor fagplaner legges i mai, selv før en vet hvilke elever en har. Dette gjelder alle nivåer innen utdanning.

Jeg er ikke så interessert i "hvordan" diskusjonene, men mer i "hva".  Når vi diskuterer "hva", kommer "hvordan" som en naturlig konsekvens.  Klarer vi en slik diskusjon eller er vi så fastlåst i "hvordan" at "hva" blir ubehagelig støy?

Er MOOC fremtidens utdanningsmodell, eller bare en overgang mens vi venner oss til å forholde oss til digitale læringsarenaer?