Hånd vs tastatur - hva er best?

Så er de her igjen, undersøkelser som slakter bruk av pc og viser håndskriftens fortreffelighet fremfor tastaturet.  Siste tilskudd er denne:



To Remember a Lecture Better, Take Notes by Hand. 
Students do worse on quizzes when they use keyboards in class.




I følge undersøkelsen og publisert forskning gjør elevene det bedre på quizzer når de tar notater med penn og papir enn når de tar notater på tastatur. Men hva er det egentlig slike undersøkelser måler? Hva er premissene? I hvilken kontekst blir de fremført og hva er verdien av det som skjer i klasserommet? Undersøkelse på undersøkelse viser at læringseffekten av en forelesning i utgangspunktet er minimal. Vi husker i beste fall 10% av det vi hører på en forelesning.

Det er et kinesisk ordtak som sier følgende:

Jeg hører det og glemmer det. 

 Jeg ser det og husker det. 

 Jeg gjør det og forstår det.

Så hvis vi måler husk/minne fra en i utgangspunktet lite effektiv læringsmetode hva blir da resultatet? Og er det dette elevene skal lære? Å memorere? Er memorering sammenfallende med kompetanse eller er det passiv læring? I Facebook-gruppen The Lecture is dead skriver de:

Non-interactive lecture style lessons are an outdated method of teaching. Engaging pedagogy produces better academic outcomes and a richer, more pleasant learning environment. To have genuine student engagement the teacher must care about both the students and the subject, building mutual respect.

For som kineserne påpekte å lære innebærer aktivitet fra den lærendes side.  Forelesning er en oppfinnelse fra den tiden når det var begrenset tilgang på skriftlig materiale og elevene måtte notere ned stoffet selv. I dag har vi tilgang på så uendelig mange andre læringsmuligheter og læringsmateriell, hvorfor fortsetter vi med denne gamle modellen som tilhører en svunnen tid?  Kan vi ikke bruke teknologien til å frigjøre oss fra forelesningens begrensninger?  Det vil si forelesning som formidler av faktainformasjon som skal memoreres.

Å høre på engasjerte foredragsholdere for inspirasjon og nye ideer vil det fortsatt være rom for.  Den lærer som kan formidle engasjement og kunnskap til sine elever og tilhørere vil vi aldri utvikle oss vekk fra.  Like lite som vi sluttet å gå i teater etter at vi fikk kino. Phil Beadle påpeker behovet for en lærer som vekker engasjement hos de lærende.

Vi trenger en verktøykasse med mange verktøy.  Like lite som en hammer eller spikermaskin overflødiggjør hverandre, like lite overflødiggjør tastatur og håndskrift hverandre.

Skal vi ta den diskusjonen kan vi like godt dra inn ærverdige Sokrates som synes skrift i seg selv var noe tull:



"For this invention will produce forgetfulness in the minds of those who learn to use it, because they will not practice their memory. Their trust in writing, produced by external characters which are no part of themselves, will discourage the use of their own memory within them. You have invented an elixir not of memory, but of reminding; and you offer your pupils the appearance of wisdom, not true wisdom, for they will read many things without instruction and will therefore seem to know many things, when they are for the most part ignorant and hard to get along with, since they are not wise, but only appear wise."


Og kanskje hadde Sokrates rett.  Hans studenter husket nok kanskje bedre enn Platons studenter som tok håndskrevne notater, eller dagens studenter med sine tastaturer.  Men er målet memorerbar kunnskap?  I så fall får vi begynne å hive ut både skrivebøker og tastatur, og gå tilbake til Sokrates sin undervisningsmetode. Eller skal vi utnytte det vell av muligheter vi har og tilpasse læringen til elevene og ikke omvendt? Som denne artikkelen foreslår:

Og bare til orientering: jeg har forbrukt mange trær i form av skrivebøker hvor jeg har tatt håndskriftsnotater som jeg aldri har lest igjen, nettopp fordi den formuleringsprosessen hjalp meg i min memorering for eksamen. Så dette er ikke for å erklære håndskriften død. Men jeg jobber ikke slik i dag.