Hvem er meningsberettiget?

Hvem er i posisjon til å definere hva som er et "godt produkt" i skolen? Er det noe lærere har monopol på å definere, og som alle andre må godta?  Eller er det dem som er mottakere av skolens produkt og lærernes tjenester som definerer? Det heter så vakkert at kunden har alltid rett. Men gjelder dette for utdanning og skole? Hvem er kunden? (for de som finner ordvalget støtende, bær med det for argumentasjonen skyld).

Dersom jeg går til frisøren, hvem er det da som definerer om jeg har fått en god klipp? Frisøren eller jeg? Dersom jeg får min bil reparert, hvem er det da som definerer om reperasjonen er tilfredsstillende, bilverkstedet eller jeg? Dersom jeg går til legen, hvem definerer da om legen gjør en god jobb, jeg eller legen?

Hvis jeg ikke er fornøyd, hva gjør jeg da? Går tilbake, eller bytter jeg frisør, verksted eller lege? Klager?

Hva forventer jeg av min frisør, verksted eller lege? At de fortsetter den praksis de finner det for godt, eller at de holder seg faglig oppdatert og gir meg det siste og nyeste av behandling?  Godtar jeg at en kirurg skjærer i mitt kne i stedet for å foreta en kikkhullsoperasjon, fordi kirurgen foretrekker det første?

Skolen er ett av de mest gjennomregulerte områdene vi har.  Det finnes ikke det område eller minutt i skolen som ikke er underlagt en drøss med paragrafer og avtaler.  De færreste elever velger selv hvilken skole de vil gå på.  Om de velger skole, velger de ikke lærer. Er du ikke fornøyd med den lærer du er tildelt, er det omtrent umulig å få bytte lærer. Å bytte klasse er forbundet med mye stigmatisering, og en tøff prosess.  Tidligere Utdanningsminister Kristin Clemmet prøvde å bryte opp dette rigide og fastlåste systemet ved å løse opp på klassebegrepet og innføre fastlærer. Men som så ofte før viste skolesystemet stor evne til endringsmotstand, så klassebegrepet ble gjeninnført.

Lærere liker ofte å vise denne tegningen, men det er ikke dem som er den svake part.  Å være lærer er en krevende jobb.  Det er faktisk et yrke hvor du ikke kan ha en dårlig dag på jobben. Kommer du på jobb og er trøtt og sliten, og tenker at i dag må elevene være stille og snille, kan du være sikker på at den dagen har de bestemt seg for å være akkurat ikke det. Men i motsetning til læreren, har ikke eleven valgt å være i klassen.

Å være lærer er på mange måter som å stå på en scene og gi en forestilling hver dag, nesten uansett hvilken stil du har. Du skal gi av deg selv til en rekke ulike mennesker. Og som alltid i alle mellommennesklige forhold: en kan ikke være alt for alle hele tiden. Som lærer opplever en at i noen klasser går alt som smurt, timene er bare fryd og gammen. I andre klasser går det tungt, nesten uansett hva en gjør.

Tilsvarende, i en og samme klasse er det elever som elsker en og elever som ikke kan fordra en. Det er slik det er å være menneske. Som lærer har en profesjonalitet og pedagogiske grep for å håndtere slike utfordringer, men mennesker er og forblir mennesker.

Systemet i skolen tar for liten høyde for slik sårbarhet. Selvom det finnes glimrende unntak, er hoveregelen i skolen at en lærer er alene med sin klasse. Kristin Clemmet kalte dette for ett-talls tyraniet: en klasse, en lærer, ett fag, en time.  Dette har mange uheldige konsekvenser.

En konsekvens er mangelen på erfaringslæring mellom lærere. God praksis fra ett klasserom smitter i alt for liten grad over til et annet.  Hvem har ikke sittet på et lærerværelse og hørt frasen: det skjer ikke i mine timer. Jeg har hørt det på mer enn en skole. Dette inspirerer ikke til å ta opp utfordringer en har i klassen, men heller prøve selv. Det burde vært en selvfølge at svaret heller var: fortell meg mer, og se om jeg kan bidra med mine erfaringer. Jeg sier ikke at det ikke skjer, men jeg vet også om det motsatte. Praksissjokk er et ord alle lærerstudenter kan.

En kan verken vedta læring eller respekt.  Læring er noe som skjer i møtet mellom mennesker, og hos den enkelte.  Respekt er noe en gjør seg fortjent til. Som på alle livets andre områder stiller vi krav til dem som tilbyr oss tjenester, så også skolen, og derfor spiller det liten rolle hvilken bakgrunn du har. På samme måte som du forventer topp kompetanse og profesjonalitet fra lege og frisør, forventer du fra lærer. Men fordi læreryrket er så viktig, og vi alle tilbringer en stor del av livet vårt i møtet med det, har de fleste sterke meninger om hva og hvordan, bare så liten mulighet til å påvirke. Desverre er lærere også bundet. Lærere har sterke føringer på sin jobb, og begrensete muligheter til variert utøvelse.  Jeg kjenner lærere som ivrer for uteskole, som glimrende pedagogisk grep, men som ikke får lov for det skal pugges basisfag.

Dette er vanskelig, for større frihet til den enkelte lærer, må også innebære større frihet til selv å velge lærer. Hva om "alle" elevene ved en skole valgte et par av lærerne? Hva ville det bety for skolesamfunnet, de resterende lærerne?

Utdanningsdebatten er ikke slutt med dette, den ruller videre.  Men de deler av lærerstanden som ikke liker at yrket deres synses om må innse at kunden har også rett, i dette tilfellet er kunden foreldre, elever og samfunnet forøvrig.